Broen over elvestrømmen

Broen over elvestrømmen

Nyhetsspeilet
Broen over elvestrømmen

Nyhetsspeilet.no:

Innledning: Bevisstheten om at vi lever i et mørke på jorden, selv på den lyseste dag, er avgjørende for å kunne begripe hvor det åndelige lys egentlig er, det som viser oss veien. For var det ikke gjennom mørket at materialismen kunne vokse seg stor og mektig, på tross av at den er en illusjon. Og ville ikke mørket dekke til og skjule sannheten? Men var ikke alikevel sannheten tydelig tilstede i vår hverdag? Visste vi det ikke i dypet av våre hjerter? Og hvor kom dette sannhetens lys egentlig fra?


Å beskjeftige seg med skikkelsen Jesus Kristus, er å beskjeftige seg med bevissthet.


Døden har blitt et problem for mange mennesker i dag. Har ikke moderne vitenskap bevist at menneskesjelen ikke eksisterer etter døden? Ihvertfall mente de å ha bevist det. Men for den som ser, er døden en inngangsporten til en ny åndelig virkelighet som vi også fortsetter å utvikle oss i.

Følgende tekstavsnitt fra den tyske bok Bruecke ueber den Strom, oversatt av Thomas Johansson,  gir en pekepinn hva disse nydelige tekstene, skrevet av den drepte komponists kusine Dagmar, kan gi. En første utgivelse fant sted i 1950.

Stort sett de fleste av oss var på et tidspunkt i våre liv, rystet over massdrapene på de tysk-belgisk-franske slagmarker i begynnelsen av den Første verdenskrig. De helt meningsløse drap av millioner unge menn på begge sider av skyttergravene, de mange familier som brutalt og nådeløst ble revet fra hverandre, gjorde sterkt inntrykk og forårsaket spørsmål i mange av oss. Krigen forårsaket langt flere sårede, lemlestede og ødelagte liv enn døden på slagmarkene. Var det virkelig nødvendig? Fantes det en bakforliggende, skjult årsak og hensikt?

Den skulle også i årevis komme til å prege både det tyske, engelske, amerikanske, men også de belgisk-franske samfunn. Alikevel understreker hovedpersonen i boken gjentatte ganger at smerten, sorgen og savn bare forstyrrer det vesentlige; nemlig kontakten mellom den døde i himmelen og alle hans kjære på jorden. Man kan virkelig spørre seg om krigens grusomheter ser annerledes ut fra den andre siden, fra den «himmelske» verdens side?

Livene våre er styrt av vilkårligheter og statistikk, hevdet marxistene. Vi ble alle utlevert vår famile, vårt barndomsmiljø, fikk språk, ungdom, voksen alder bare fordi vi var der, helt tilfeldig. Den endelig avslutning på livet var døden, vår kropp ble overlevert jordensmonnet. Det var det hele, sa de. At livet hadde vært en skole, en utviklingsvei, hvor vår egen skjebne hadde ført oss langsetter, var en fantasiboble, bare. Hadde marxistene rett? Var det slik det var? Var vi mennesker egentlig bare sauer som passet på å gå i flokk for ikke å irritere naboen for mye? Eller peker fortellingen om Sigwart og Dagmar på noe annet??


Komponisten Sigwart Graf zu Eulenburg ble drept under 1. Verdenskrig. Han henvendte seg etter døden til sin kusine Dagmar, som hadde stått ham nærmest, for å fortelle henne hvordan det gikk ham. Dagmar var den som kunne føle Sigwarts tilstedeværelse og hans tale til henne.

Men, alikevel tvilte mange:

Familien til Sigwart som mottok hans meddelelser, ønsket å få en vurdering av en autoritet og gikk til Rudolf Steiner med tekstene. Han ba dem la ham se på innholdet i 2-3 uker, så ville han møte dem til en samtale om innholdet.
Søsteren som møtte Steiner forteller: «I 1 og 3/4 time gikk Steiner gjennom tekstene med meg, side for side. Han forklarte ting vi ikke helt hadde forstått, forklarte hvordan Sigwart hadde ment det ene eller andre. Han stilte meg spørsmål. Ofte nikket han mens han leste og sa istemmende: ‘Svært godt skildret, – godt uttrykt, – treffende beskrivelse. – Ja disse musikkoppførelsene er realiteter.’ Forgjeves ventet jeg på en avvisning av en av meddelelsene, men det kom ingen.

Til slutt sa han: » Ja det er uvanlig klare, absolutt autentiske formidlinger fra den åndelige verden. Jeg ser ingen grunn til å fraråde dere fra å lytte videre til dem. I det vi tok farvel betonte han at slike meddelelser er svært sjeldne. Jeg følte at han gledet seg over dem, og med oss» (fra innføringen ved Fred Poeppig, opprinnelig tekst på tysk).


Oversatt av Thomas Johansson


Men jeg vil ikke klage. Jeg er takknemlig for min skjebne, som gav meg så uendelig mye i mitt korte jordeliv.

Jeg vet nå mere og ser lengre enn før. Men man er ikke allvitende med en gang man forlater det jordiske legemet.

En stor kraft ligger i ethvert menneske, men hvor få det er som kjenner til den. Først nå fatter jeg selv hvor mye jeg kunne ha gjort på jorden. Hvor annerledes hadde jeg ikke utviklet meg, dersom jeg hadde lyttet til mitt indre. Jeg mottok så mye jeg kunne utenfra, jeg sugde det til meg som en bie. Men jeg skapte kun sjelden direkte ut fra mitt eget indre. Det var en feil som gjorde at jeg gikk glipp av mye. Men jeg vil ikke klage. Jeg er takknemlig for min skjebne, som gav meg så uendelig mye i mitt korte jordeliv. Lykkelig kan jeg kun være, når dere også er det. Jeg anstrenger meg til det ytterste for å bringe dere videre, derfor må dere føle min nærhet som en inspirasjon til å utvikle dere mot det høyere.

Om dagen kan jeg meddele meg bedre til dere. Da er alt klarere, også i deg. Jeg kan kun være hos dere når dere ikke er påvirket av fremmede strømniner, men er fullstendig fordypet i de oversanselige sfærer. – Siden jeg ikke lenger har en kropp, går alt kun gjennom det åndelige. Når dere tenker på meg må dere tenke på mitt åndelige jeg. Tenkningen på mitt jordiske jeg trekker meg alltid tilbake til materien, og det er ikke behagelig. Gud være med dere alle som jeg elsker så mye! Karmisk er jeg svært dypt forbundet med deg. Søster, du følte det sterkere i livet enn jeg gjorde. På jorden var jeg mange ganger trist over at noen av dere forble så kjølige når vi snakket om åndelige innhold, fordi jeg trodde så fjellfast på disse tingene.

Nå da jeg har gått fra dere, har dere først utviklet et inderlig ønske om å få vite hva som skjer etter døden, hva som skjer med meg. Det er så forståelig, men dog så synd at vi ikke allerede på jorden kunne snakke mye mere om disse tingene! Da ville dette ikke for noen av dere være så fremmed og fjernt. Jeg føler at vi står hverandre så nær, og det blir sterkere, jo mere dere fordyper dere i denne retningen. Deres liv er ennå langt. Dere har mere tid til å utvikle dere enn jeg har hatt. Bare de to siste årene av mitt liv på jorden, fordypet jeg meg helt i det åndelige. Det kommer meg nå tilgode. Jeg er så takknemlig over at jeg allerede da hadde denne interessen. Hva nytter det å være lærd, hvis mennesket ikke vet hva som skjer med det etter døden!

Nå ville jeg, dersom jeg ennå var på jorden, gitt avkall på all jordisk vite,n dersom jeg skulle miste troen på en fremtid etter døden! Det er grunntanken og det eneste sanne, alt annet er sammenlignet med dette et intet. Jeg følger nøye med på hver enkelts utvikling slik at jeg vet hvordan jeg kan lede dere når det en gang blir deres tur (2. august 1915).

Men ellers er man akkurat den samme som man var på jorden

Kampene i den åndelige verden er mye intensivere enn krigen er hos dere. Her handler det om tilintetgjørelsen av det åndelige ( individualiteten), mens hos dere blir kun kroppen tilintetgjort. Om natten blir det stille hos dere, men livlig hos oss. Da har vi mere tid til å hjelpe de døde som nå stormer inn i tusentall. Hvor lykkelige var jeg ikke i ettermiddag, det var så fint å være hos dere! Jeg lever ennå helt som på jorden, bare at jeg har flere evner enn jeg hadde i den fysiske kroppen. Jeg gjennomskuer mye, men på langt nær alt. Jeg har et intensivt ønske om å komme videre. Et slikt ønske hjelper her mye mere enn hos dere på jorden, fordi man her er mye mere mottakelig.

Men ellers er man akkurat den samme som man var på jorden. Når dere samtaler med åndelige høytstående mennesker omkring åndelige innhold, lærer jeg hos dere mangt som jeg ikke erfarer her. Jeg selv kan ikke si dere mye om dette, fordi jeg ennå ikke gjennomskuer det. Det er vanskelig å forstå for dere, derfor gjentar jeg det stadig. Det er den største feiltagelse å tro at mennesket er fullkomment, så snart det har lagt av seg materien. Samtalene dere hadde idag, hjalp meg for eksempel like mye som de hjalp dere, ja kanskje mere, siden mine nåværende sanser oppfatter ting lettere og raskere, mens den menneskelige hjernen ofte arbeider svært langsomt.

Derfor må dere forstå at jeg er svært lykkelig når dere møter mennesker som idag. Jeg kan da lære mye, og samtidig er jeg mye nærmere dere enn jeg var i jordelivet når dere var opptatt med likegyldige ting (fra 6. august 1915).

Det var også grunnen til min tidlige død

Dagen idag var en stor dag for meg, jeg har opplevd mye. Jeg har kommet en grad videre og ble gjenforent med med et høytstående fellesskap som jeg har tilhørt tidligere. Mitt siste liv på jorden hadde fremmedgjort meg for dette fellesskapet. I dette må jeg oppfylle den misjonen jeg ofte talte om i mitt jordeliv. Det handler om musikken! Jeg må skape noe som står langt høyere enn det dere oppfatter som musikk. Arbeidet her er helt annerledes. Det er langt mere intenst, de tekniske utfordringene faller bort, mens det på andre områder er betydelig vanskeligere fordi man skal fremstille det aller høyeste.

Noe umåtelig stort, vakkert og fullkomment! Senere trenger det også ned til jorden, men først etter en lengre tid.

Det var også grunnen til min tidlige død. Forstår dere nå at jeg er lykkelig over å kunne få lov til å gjøre dette?

Nå må alt hos dere bygges opp igjen på nytt og få en ny retning. Jeg vil fortelle om mitt arbeid. Det er en rekke svært vanskelige symfonier jeg skal skape. En er nesten avsluttet. Dere ville bli forundret hvis dere kunne høre den, siden den er helt annerledes enn alt jeg komponerte på jorden. Bare grunntonen er den samme. I alt skal jeg skape syv symfonier. Da er den minste delen av en stor symfonisk diktning avsluttet. Naturligvis arbeider også mange andre med dette, men jeg fikk en spesiell oppgave. Den ventet på meg.

Hovedhensikten er å lede sinnelaget på jorden i en annen retning. Denne musikken sprer seg i de forskjelligste sfærer som omgir deres verden, og dens virkning er mektig. Kanskje er det vanskelig å begripe at musikken skal åndeliggjøre menneskeheten, men det er slik. Musikken er den høyeste kunsten, bare den kan virke indirekte på mennesket. Det hører og vet ingenting om dette, oppfylt helt av den jordiske omgivelsen, men likevel må mennesket lytte til denne stemmen. Det er vårt verk!

Dere vil fornemme det, når dere har kommet noen grader videre. Høre det kan dere ikke ennå, det kommer først etter at dere er døde. Jeg har fått tillatelse til å spille det for dere når den tiden kommer. Det er egentlig et unntak, fordi alle slike skaperverk kun får fremføres i en bestemt hensikt (fra 8. august 1915).

Selv om jeg noen ganger befinner meg langt fra dere, kommer det plutselig flyvende en tanke som en myk og kjærlig hilsen fra den fysiske verden

Daglig kan jeg fortelle om ulike temaer, på den måten oppstår gradvis det verket som er min gave til dere fra denne verden.

I dag var det en feiring som jeg medvirket i. En vidunderlig, overmåte storartet fest! Det oppstod foreninger , en sammensmeltning av farger og klang. Denne forening fremkaller en dypt gripende virkning som er så vakker og fullkommen at man selv i den største begeistring føler og spiller med. Det høres usannsynlig ut, men det er sant! Enhver tanke som vedrører meg, trenger frem til meg. Det er så fint! Selv om jeg noen ganger befinner meg langt fra dere, kommer det plutselig flyvende en tanke som en myk og kjærlig hilsen fra den fysiske verden.

Alt er så stort og herlig når man har fått lov til å kaste et par blikk inn i de høyere sfærer. Det sporer an, og ønsket om å komme videre vokser seg stort og sterkt. Vi har alle en bestemt løpebane vi skal gjennom, den ene eller den andre. Vi må derfor bestrebe oss på å finne ut hvilken vei vi skal gå, den ene eller den andre. Tar vi feil vei, noe som ofte forekommer, venter det imidlertid ikke en straff eller belønning i det hinsidige, alt etter hvordan vi har levd våre liv. Finner vi ikke den riktige veien på jorden, må vi senere gå forsakelsens vei. De fleste går denne veien. Jeg er lykkelig over at dere vet hvilken vei dere skal gå.

Igår var jeg også tilstede når dere musiserte, jeg var helt inne i musikken. Dere må forstå det riktig, jeg er der og virker gjennom min nærhet ubevisst med. Enhver musikk har jeg denne nære relasjon til, slike at jeg kan gjennomtrenge den nesten helt fullstendig. Hva det betyr må dere nå allerede vite fordi jeg gjentatte ganger har fortalt dere at jeg er hos dere , og på samme måte er jeg i musikken dere hører. Idag er det vanskelig å skrive, fordi jeg samtidig må gjøre et annet arbeid. Derfor er jeg litt splittet. Nå krever det langt mindre kraft å skrive, enn det var i begynnelsen, da ville det ikke ha vært mulig.

Ikke tenk at jeg fører hånden din, jeg holder den, men jeg skyver den ikke. Jeg sier hver enkelt setning som du skal skrive; slik skjer denne formidlingen. Nå må jeg tilbake til mitt arbeid, – Gud være med dere! (fra 8. august 1915).

Jeg kan og får ikke lov til å påvirke dette, fordi det ville påvirke skjebnen (karma) deres

Fjellene dere beundret var en gang hele min glede, men nå er de ikke lenger så nær meg fordi jeg ikke ser dem så klart og adskilt som før. Nå ser jeg over dem og inn i dem, det forstyrrer det enhetlige bildet. I det hele tatt er uroen her ofte forferdelig, det er for mange og for forskjellige ting som gjensidig bekjemper hverandre og gjennomtrenger hverandre.
Det trenges en sterk vilje for å kunne forbli rolig i alt dette. Hvis man mister tålmodigheten, kommer man ikke videre. Jeg fester blikket i det fjerne, og tenker kun på det ene målet – det hjelper. Tro ikke at jeg virkelig lider i alt dette, men det skaper en utrivelig stemning og uro.

Av våre bekjente har jeg ikke sett noen her

Sigwart Graf zu Eulenberg, komponist, Wikipedia (her).

Solen spiller også her en stor rolle. Den gir kraften i alle åndelige sammenhenger, den gav også meg kraften til å skape, da jeg levde på jorden. Dens kraft er mektig, også på den fysiske jorden. Jorden gjennomtrenges mye dypere enn man kan forestille seg. Ofte ser man ikke solen, men den er likevel virksom. Ved dens side står alle planetene som hver for seg har en annen virkning. Alt dette er så usigelig dypt og storartet, at man blir helt fanget i forundring. Jeg beklager at jeg ikke har kommet lengre så jeg kunne ha et klarere bilde av alle disse tingene.

Den menneskelige hjernen kan ikke fatte at det finnes en slike fylde av ting som omgir jorden. Daglig blir min vilje til viten større, og daglig erfarer jeg mer. Det har begynt en tid for dere, der dere kan se på alt med nye øyne. Det er kun det første skrittet. Det har dere lagt bak dere, det gikk raskere enn jeg hadde håpet. Nå kommer tingene dere trenger for videre utvikling til dere av seg selv. Dere vil også møte nye mennesker som kan hjelpe dere videre. Jeg kan og får ikke lov til å påvirke dette, fordi det ville påvirke skjebnen ( karma) deres.

Jeg får bare være hos dere, lytte og motta, trøste og gi dere kraft gjennom at jeg lever. Men jeg får ikke lov til å forandre noe på livsveien deres. Det gjør dere selv, gjennom den nåværende tankeverden, i den skaper dere også ting som vil hjelpe dere. Jeg taler hovedsakelig om tiden etter min bortgang, for nå begynner først deres virkelige liv. Jeg får altså lov til stadig å være rundt dere, men jeg kan ikke gripe inn i livene deres. Be derfor ikke om ting som jeg ikke har lov til å gi.

Noe annet jeg vil si dere når dere tenker på meg, er å forsøke å se for dere den åndelige Sigwart, ikke den kroppslige. Det er slett ikke vanskelig for dere, og dere gjør meg en stor tjeneste med det. Av våre bekjente har jeg ikke sett noen her. Jeg tror heller ikke jeg vil være istand til å finne noen av disse døde fordi jeg ikke var forbundet med noen av dem gjennom et ekte kjærlighetsbånd, for bare da møtes man.

Det rommet vi befinner oss i er så umåtelig stort at man ikke møtes tilfeldig. Den fysiske jorden er svært liten i sammenligning. Det vil ta lang tid fordi man ikke får lov til å si alt helt klart, bare antyde det i symboler. Nå vil jeg gi dere noen ord som inneholder visdom. Jeg hørte de her og har lært mye av dem. Jeg vil be dere om å lese de ofte og fordype dere helt i dem.

Hellig evige Guddom
Hellig den evig uovervinnelige kraft
Som gjennomtrenger alt
Som gjennomstrømmer alt
Æoner av år var
Æoner av år kommer
Alt var
Alt er
Livshavets evige brenninger
Som alltid brytes av jordens klipper
Vil glattes ut
Gjennom solens hellige uovervinnelige kraft

Tro er alt
Uten tro er du intet
Hver plante har sin tro
Hvert dyr har sin andakt
Og du som bærer Guden i deg selv
Vil fornekte og vite bedre:
Hva du er?
Store Gud, som våker over verdnene
Som leder alt og skape alt
Forbarme deg over meg som tråkket på deg med mine føtter
Mens jeg selv trodde å kunne herske i verden
Stor er nåden når du tilgir meg
For du er Kjærligheten!
Derfor kommer jeg til deg og bønnfaller om å forbarme deg
Enda en gang – tilgi meg

Nå har jeg funnet deg,
Jeg var svak – nå er jeg sterk
Nå som jeg har deg , fra nå av og alltid.

Det er en bønn som ble gitt meg i dødstimen. Jeg følte hvor lite jeg hadde erkjent Gud. Dere må føle Gud i alt, først da kan dere også langsomt føle Gud i dere selv.
Før dere føler at dere har funnet ham helt, helt forbundet med dere dag og natt, er dere ikke i stand til å ta imot de meddelelser som jeg har som oppdrag å formidle til dere. Vær så snill å anstreng dere, forsøk å forstå, slik at det ikke blir for sent for oss. Det gjør meg usigelig lykkelig at jeg får lov til å være den som kan innvie dere i alt det herlige. Min følelse av takknemlighet overfor dere vokser daglig. Denne kjærligheten har jeg ikke fortjent, en gang skal jeg gjengjelde den! Min takk er det verk som langsomt oppstår gjennom deg, som er for dere, og som dere må utforske i de dypeste dyp. Det vil ta lang tid fordi man ikke får lov til å si alt helt klart, bare antyde det i symboler.

Idag vil jeg fortelle en liten historie.
Det var en gang et lite heslig menneske som ikke trodde på noe og som ville overbevise hele jorden om sin lære. Da kom et stort og vakkert menneske til ham og spurte:
«Hvor langt vil du spre din lære»?
« Til de dypeste dyp i jorden,» svarte han.
«Ja vel, sa den store vakre, det er ikke så farlig, jeg trodde du også ville ut over jordens grenser».
«Nei, sa den lille heslige, der er det for lyst»
«Men hva vil du med din lære under jorden» spurte den store vakre?
«Det jeg vil er helt enkelt. Jeg vil sprenge hele jorden slik at menneskene endelig innser at jeg har rett».
« Det er helt ufarlig, min kjære, sa den store vakre. Alt du sprenger, er gjennomtrengt av den store Guddommen! Når du ødelegger hele jorden, blir den likevel holdt sammen av Gud». Slik er det også med gudelæren man søker å tilintetgjøre med vold. Den som vil ødelegge den, fremmer den bare (fra 9. august 1915).

En gang vil hun ta deg imot, når din time er kommet

Elskede far!
Din sønn Sigwart taler til deg!

Jeg vet at du tror på min nåværende eksistens, derfor trenger jeg ikke å begynne med å overbevise deg om den. Men jeg må overbevise deg om at det er din sønn Sigwart som taler til deg!

Det ble gitt meg tillatelse til å ha denne kontakten med dere, og jeg er ubeskrivelig lykkelig over det. Jeg vet hva vi var for hverandre i livet, hva vi betyr for hverandre nå, og jeg er knyttet til deg med den inderligste kjærlighet. Jeg gikk fra dere fordi jeg her hadde større oppgaver. Alt var forberedt for meg, derfor må dere ikke sørge. Jeg var utvalgt til et hellig arbeid. En del av dette arbeidet er min oppgave å fullføre. Det handler om musikken. Syv himmelske symfonier oppstår! Den første har jeg fullført. Hensikten med disse store symfoniene er å lede sinnelaget på jorden inn i renere baner.

Det gjør musikken. Den virker indirekte på mennesket. Den er vårt sterkeste middel til å påvirke menneskeheten. Jeg har sett din så elskede mor, hun har lidd sammen med deg i din smerte og omgitt deg med sin grenseløse kjærlighet som aldri opphører. Hun er så mye rundt deg, som bare en mor kan være rundt sitt barn. Hun ber deg om at du aldri mere skal tenke på henne med den minste bekymring. Du har gjort henne ondt med din smerte. Man får ikke sørge, når en av ens kjære forlater det jordiske hylster.

Man forblir jo sammen, bare at den ene part ikke lenger har evnene til å se. Dere vet ikke hva det betyr for oss som ikke lenger har et fysisk legeme, at et menneske vi har kjær, sørger over oss. Det er det aller tyngste, fordi vi fremdeles føler helt på samme måte som på jorden. Hvor mye hadde hun ikke lidd på jorden over å se deg så trist, det hadde vært uutholdelig for henne. Men nå må hun bære det! Enhver smertetanke føler vi som i vår tid på jorden, vi er jo fremdeles den samme som dere kjente og elsket.

Kløften mellom oss oppstår kun gjennom smerten, senere består kun kjærligheten fordi den her er fra den høyeste, helligste og inderligste forbindelse. Det skulle jeg si deg fra henne. En gang vil hun ta deg imot, når din time er kommet. Hvor lykkelig er jeg over å ha en så stor støtte i deg – jeg visste at du gradvis ville tro på at jeg taler til dere.  – Hadde du sett meg stå ved siden av deg igår og lyttet mens du forklarte en av mine meddelelser, da ville du selv ha strålt av lykke slik jeg gjorde det.

Du trenger ikke å se meg, du vet og føler nok, derfor takker jeg deg, min inderlig elskede far. Det har kommet en ro over deg, den vil forbli inntil vi møtes igjen. Livet på jorden er så kort, og evigheten så vakker! Du har en tro, en tro som kan flytte fjell, det er så fint for meg, fint for dine og så fint for deg! En hilsen sender jeg deg fra den åndelige verden, din alltid trofaste sønn Sigwart.

Store er strømmene av kjærlighet
som gjennomstrømmer deg o menneske,
Gudemenneske!
Lysets og kjærlighetens Fader,
Hersker over døden er du og roen
Umåtelig er din makt – du gav meg av den
Og jeg erkjenner nå helt Din makt, som våker.
Nå kan jeg bestå selv når jorden forgår.
Kun tanken forblir:
Jeg er – Du er!

(fra 15. august 1915)

Dere må ikke glemme at jeg ser så mye mere enn dere

Dere undrer dere over at jeg ikke har sagt noe direkte om krigen. Det er så mye uro, angst, bekymring og fortvilelse forbundet med den, at jeg svært ugjerne befatter meg med den.
Her mangler begeistringen som menneskene bygger opp for å kunne delta i krigen. Der ville man ikke se det heslige og triste, men her er man tvunget til å se og oppleve alt. Kaoset, all smerten og elendigheten, alle ulike, forvirrede følelser er helt forferdelig her. Jeg kjemper ikke lenger med, slik svært mange gjør her. Jeg har helt andre arbeider foran meg.

Krigen er i og for seg noe så grusomt at enhver tanke på den er kvalfull. Dere må ikke glemme at jeg ser så mye mere enn dere. Alt det grusomme og forferdelige ser man her fra to sider. Man ser ikke bare det fysiske menneske, men også hvordan ånden lider. Det er for mye for meg, derfor befatter jeg meg kun med det hvis jeg kan lindre lidelse. Men dette betyr ikke at også min død var noe fryktelig.

Min død var vakker, alt var som et stille, speilblankt et hav etter en brusende storm. I stormen var de siste store opplevelsene som menneske, roen var så det forløsende. Uansett ville jeg ha gått fra dere, det må dere tro meg. For meg var ingen høy alder bestemt. Derfor var det godt å forløses uten et langvarig sykeleie. Det må dere være takknemlig for, det var den beste måten å dø på. Min død var i sin form fullkommen (fra 23. august 1915).

Kjettingen som holder alt sammen, er smidd under vår Faders kjærlige blikk

Idag har jeg lært så mye. – Så vanskelig det er å være helt tilstede i dyp kontakt med seg selv i lang tid, men det var min vilje. Jeg gav avkall på en umiddelbar nærhet til dere fordi jeg så en avgrunn foran meg, som det ville være vanskelig å komme ut av.

Nå må dere følge meg, ellers blir avstanden mellom oss for stor. Det er det vidunderlige i vår kjærlighet, dere kommer alle til meg, ikke jeg til dere. Dere hjelper meg å komme videre, og for det takker jeg dere, alle mine kjære. Ellers er det motsatt, den døde hjelper de gjenværende i deres utvikling og blir derigjennom hemmet i sin egen utvikling. Bare i begynnelsen sendte jeg dere stor hjelp, så langt det var i min makt, men nå er det dere som allerede lenge har hjulpet meg. Det er det som bringer oss mot målet, i det vi stiger opp sammen.

Det skjer nå så mye i dere som dere ikke er klar over, dere merker det ikke, men jeg ser det! – Hos hver og en skjer det på en annen måte. Akk min kjære, var vi dog alle forent igjen! Enorme er Allmaktens lover. Vi må føye oss. Det er jernhårde lover. Hvis vi imidlertid følger dem trofast og ydmykt, er de kjærlige og vidunderlige. Kjettingen som holder alt sammen, er smidd under vår Faders kjærlige blikk. Det må berolige dere så dere kan forbli i ydmyk venten, til vår time for gjenforening har kommet. Helt i kjærlighet og takknemlighet, deres bror Sigwart (fra 7. september 1915).

Egentlig er det trist å leve i en slik tåke som man gjør på jorden

Hvor lenge varer ikke døden! – Jeg dør ennå, fremdeles streifer jeg av meg nye hylstre – hver gang ser jeg mer og føler meg annerledes. Kun kjærligheten til dere er alltid den samme. Den går gjennom alt fordi den er evig og uforanderlig.
Mitt sanne liv har nå begynt, drømmelivet er avsluttet. Dette drømmelivet var likevel noe positivt, sammenlignet med livene deres. Egentlig er det trist å leve i en slik tåke som man gjør på jorden. Man ser ingenting, føler ennå mindre, og i tillegg til dette alle de små bekymringene som fyller det daglige livet. Likevel oppstår stadig lengselen etter jordelivet i kretsen av våre kjære , i det ligger utviklingen. Uten dette ville vel ikke ånden igjen og igjen stige ned i legemets fengsel, var ikke lysten og gleden allerede plantet i hjertet (fra 9. september 1915).

I natt fortalte jeg dere mye om livet og døden

Selv om jeg kommer videre er jeg likevel alltid her og vet hvordan det går med dere. Vi finner hverandre i alt det høye – om det er i kunst, i bønn eller den vakre naturen er helt det samme. Hver stor tanke føler jeg ennå. Dere må forstå at jeg kan ha kontakt med dere fra alle sfærer fordi kun den reneste kjærlighet forbinder oss, og den består evig. Dere må tro meg på det! Gled dere med meg når jeg forteller at jeg har kommet videre, for hver gang vi frigjøres fra et hylster, er det en fest!

Når jeg var hos dere i natt, har jeg sett hvor nært beslektet innsovningen er med døden. Materien henger kun ved ånden i en tråd, og ånden er så lykkelig over å være fri. Akkurat som i jordelivet er vi da sammen, og jeg forteller dere mye. Men dere får ikke forsømme øyeblikket, når dere må tilbake til det jordiske legemet. Alt det skjer etter nøye lovmessigheter som mennesket oppfyller ubevisst.

Når dere våkner, er ånden igjen helt forbundet med jorden, og dere vet ikke lenger noe om vårt fellesskap, selv om dere hver gang bestemmer dere for å erindre det. Det kan dere først når dere er i stand til å møte meg bevisst i søvnen. Jeg tror at noen av dere vil oppnå det målet i tiden på jorden. I natt fortalte jeg dere mye om livet og døden. Dere var alle samlet i kretsen rundt meg, og vi gledet oss over å være så lenge sammen. Kanskje kommer det plutselig en erindring om dette, hvis jeg forteller om det hver gang. Det vil oppleves som en drøm, men det er alltid jeg selv som er hos dere (fra 13. september 1915).

Derfor er tankene av største betydning, ikke handlingene

Jeg vil gi deg noen tanker i prosa: «Du spør om vårt liv her o menneske. Alt omkring deg og i deg er så fastlåst, at du ikke kan fatte det. Dog finnes det en vei for å skue herligheten og finne hemmelighetenes verden, så hør: Enhver tanke på Gud beveger seg ut av den lukkede sirkel og blir fri. Hver tanke på det evig bestående river seg løs og bryter ut av materiens fengsel. Hver tanke av kjærlighet får vinger og svinger seg ut og oppover, så høyt! Der oppe, i lysets regioner ser de hverandre igjen, forenes tett og stiger opp sammen.

Ennå er de ikke fri, for nede i menneskets hjerte, det lille hjertet, vokser tre solbelyste tråder, spunnet av gull. – Gjennom overbevisningens kraft som kommer hjelpende til og tar seg av dem, spinnes de stadig lengre. De rives ikke av, de er faste, akk så faste. De trekkes gjennom alt, helt til menneskets hjerte ikke lenger kan forbli der nede. Ennå kjemper det med seg selv, med den jordiske livskraften, men bare et inderlig ønske er nok – og så er det allerede fri. Nå trekker de egne skapte tankene det opp ved de gylne trådene, opp til den evige solen!»

Ser dere, slik er det med troen. Enhver virkelig høy tanke som har sitt utspring i Guddommen, trekker mennesket med tiden ut av det kroppslige legemet og gir det kraften og ønsket om å gjøre seg fri. Gjennom de egne tankenes tråder blir den menneskelige sjelen opphøyet og løftet opp. Derfor er tankene av største betydning, ikke handlingene. Tankene spiller en stor rolle, med dem kan man oppnå alt, med gjerningene derimot lite. Merk dere dette, da kan dere selv så mye lettere bringe dere videre.

Jeg har nå åpnet døren for dere. Jo mere troen vokser, desto nærmere kommer vi hverandre. Dere har ennå mye å lære, men det skal ikke ta motet fra dere. Dere må komme til målet og oppnå det dere er kallet til (fra 27. september 1915).

Christi tilsynekomst var det aller største offer, noe lignende har aldri skjedd i hele jordens eksistens

Frykt ikke for at forbindelsen med dere kan skade meg. Det er selvfølgelig slik at jeg ville utviklet meg raskere hvis jeg ikke hadde denne direkte kontakten med dere. Men jeg vil dette. Og min vilje er min lov. Jeg har allerede sagt at jeg sammen med dere skal fullføre en stor misjon. Jeg fikk tillatelse til å være i kontakt med dere, så lenge dere følger meg. – Det vil komme en tid da jeg ikke lenger kan forbli i denne forbindelsen med dere. Jeg håper da at dere er kommet langt nok til ikke å trenge min hjelp.

Christi tilsynekomst var det aller største offer, noe lignende har aldri skjedd i hele jordens eksistens. Hele menneskeheten lever ennå under innflytelse av denne allmektige hendelsen. Guds Sønn forbandt seg med menneskeheten og blir først befridd fra dette bånd når menneskeheten ikke lenger trenger ham og setter ham fri. Da først er hans verk fullbrakt, og Guds rettferdighet virker på jorden. Da vil alle ha forstått Christi offer og begir seg villig på fullendingens nåderike vei.

Idag vil jeg si deg noe du skal ta til hjertet: Overhold tiden for bønnene! Når du begynner din dag, skal sjelen løfte seg til lysets Fader og be. Derigjennom oppnår du åndelig og fysisk kraft for hele dagen. Tiden for åndelig arbeid skal være fastlagt, slik at ånden i mellomtiden kan egne seg helt til de jordiske pliktene og oppfylle dem grundig. Plan og metode mellom fysisk og åndelig arbeid er nødvendig (fra 24. oktober 1915).

Andre makter ville ødelegge alt dere hadde bygget opp

Nåde over dere og deres hus! – Jeg talte slik en gang da lykkestrømmer oversvømte huset deres i en umåtelig fylde. Den gangen fosset det ned lys, kraft og enhetfra de høyeste høyder. Ånden deres vokste opp til det uendelige, og hjemmet vårt ble til et sentrum for åndelig og skapende virksomhet. – Slik var det den gangen da kretsen lukket seg og søstrene fornyet gamle bånd. Dere alle, hver og en av dere var en flamme – som belivende og lykksaliggjørende flammet inn i mitt skapende område, og derfra flommet tilbake, besjelet av de høyere makters krefter. – Slik vokste lykken, og med den ble dere smidd stadig fastere sammen.

Dog, der hvor det er lys, trenger også skyggene seg inn. Andre makter ville ødelegge alt dere hadde bygget opp. Det var bra at dere holdt dere unne disse motstrømmene. Derigjennom mistet kreftene makt og flommet tilbake. Med overvinnelsen av lidelsen, og alle andre forstyrrelser som plager dere, drar den siste grå skyen bort fra dere og deres hjem. Idet hun svever over til vårt hjem skapes en oppstandelse for dere alle, for hennes lidelse var forbundet med deres skjebne. – Timen for hennes oppstandelse er stor! Allerede nå føler hun den tusenfoldige velsignelsen fra deres bønner som opplyste hennes sykeleie.

Ånden hennes ligger ennå i slumrende ro, men hun føler tydeligderes kjærlighets myke bølger og vet helt sikkert hvor de kommer fra, for ånden hennes er vitende! Jeg står ved hennes side og våker over hennes søvn, så intet kan nå fram til henne, og slik vil jeg være det første hun ser i de første lyse øyeblikkene! – Min vilje er hennes fullstendige lykke, at hun uforstyrret og ren kommer til våken bevissthet der hun omgitt av harmoniene i sin kunst og deres kjærlighet, trår inn lysets hjem. Drømmende – våket over av meg og hennes engler.

Også jeg takker dere alle og hver og en for den lyse, mektige kraften som dere gir til søsteren, – til datteren, i timen for den dypeste nød. En gang vil hun selv takke dere for det, når hennes vinger og hellige liv begynner, i gledens fylde blir til kraft for alle søkende og til frelse for alle svake! Slik går jeg igjen til henne,jeg hilser dere alle -og hilserhenne fra dere alle! Deres evige bror – deres lykkelige Sigwart (fra 9. og 10. juni 1935).

Hun lever og forstår kun nåtidens tilstedeværelse

Fra Dagmars oppvåkning i den åndelige verden; Elskede barn, det er igjen så mye jeg vil si dere som beveger hjertet mitt. Det kommer bølge på bølge fra hjertene deres til meg, og født av deres kjærlighet. Bølge på bølge av sterkt liv. – Dere har gått bort fra de menneskelige, dagliglivets vaner og sender oss, – DAGMAR og MEG – deres kjærlighet. Hun var idag i korte øyeblikk helt hos dere, glimtvis våken fra den dype søvnen. Hun visste at hennes hylster idag blir ført til den evige hvile. Hun smilte, fordi hun kjente til alle handlingene og var tilfreds med at dere oppfylte alle hennes ønsker.

Hun vet ennå ingenting om det smertefulle leiet, ånden beskjeftiger seg ennå ikke med det som var. – Hun lever og forstår kun nåtidens tilstedeværelse. Ingen sorg som utgår fra dere vekker de smertefulle erindringene til live igjen. Nei, deres kjærlighet evner å forsterke denne bevissthetstilstanden – daglig får hun en klarere bevissthet om alt.


Hun har ofte ropt på meg med navn, hun føler meg stadig nærmere seg, ettersom erindringen kommer tilbake.


Hun har allerede talt til meg mange ganger, og når hun kunne fornemme klanger eller kjærlige, høye ord fra dere, gjennomstrømmet det henne med den høyeste lykksalighet. Men ennå ligger glemselens slør over henne, og slik skal det være! Mye må falle av fra henne, og det er langt mere velsignende mens hun sover, enn hvis ånden må medoppleve det. – Derfor beskytter jeg søvnen hennes, på samme måte som man beskytter søvnen til et lite barn for lyder så det ikke skal skremmes våken.

Hun opplever uendelig mye i denne søvnen, energibølgene som utgår fra henne er mektige. Tanken på døden var så selvfølgelig for henne allerede i livet, at hun ikke en eneste gang var forundret over det da, den trådte inn i bevisstheten som en realitet.

Vi holder hverandre ofte i hendene, og som et under berører hun stadig igjen mine hender. Hun klemmer dem sart med så mye inderlighet. Men – ennå ser hun meg ikke, det er som en tåke mellom oss, og det ligger ikke i min makt å gi henne synets klarhet. – Likevel er det så skjønt, – så ubeskrivelig for meg å få en hilsen og en pust fra mitt gamle hjem på jorden! – Denne hånden som nettopp har berørt dere alle, denne hånden holder nå jeg med ubeskrivelig takknemlighet! Hvor tydelig kan jeg føle dere gjennom denne hånden.

Ja – deres Sigwart kneler foran denne hånden i ydmykhet og helligste kjærlighet, for den holder dere, – og den holder meg. Hun gav dere den hver og en til avskjed, og jeg holder den nå i en hilsen! – Vær takket – dere alle – Ha takk Dagmar, du kjære formidler, ha takk for ditt liv – og for din død (fra 15. juni 1935).

De hadde øynene lukket som om de var blinde, deres sinn var helt vendt innover

Det er noe stort jeg må fortelle og forkynne for deg, for her i vår verden har de aller største tildragelser funnet sted. Det var en hellig og rystende feiring idag. – Krigere fra alle nasjoner opplevde en innvielse. De kom i et uoverskuelig tog, i lange rekker uten begynnelse eller ende – det var mektig. De hadde øynene lukket som om de var blinde, deres sinn var helt vendt innover. – Jeg så dem dra forbi – lydløst, men likevel hørte jeg hver enkelts sjelemelodi, de kunne fornemmes i uendelig inderlige og gripende toner.

Alle visste at de beveget seg mot et betydningsfullt øyeblikk, derfor var var de alle stemt i en forventningsfull melodi. Jeg mangler ord for riktig å kunne uttrykke det jeg opplevde. Det var så gripende at et menneske som ennå hadde vært i sitt fysiske legeme, ville ha blitt kastet ut av sitt legeme ved den overveldende kraften i denne opplevelsen.

Takket være vår finere organisasjon, kan vi tåle slike rystelser. Så hør: Tusenvis skred lydløst mot et mål de bare kunne føle men ikke se med sine åndelige øyne – det var som om de ble tiltrukket av en magnet som førte alle til det samme målet. – Så var det stillhet – de tusener var ved målet! – Så kunne jeg se hvordan deres åndelige legemer gradvis ovenfra begynte å bli lysere. De ble som lys, der den øvre delen begynte å lyse. Det ble stadig lysere og lysere, helt til det ble synlig en flamme på hvert hode.

Mange lyste med et blendende lys, andre mindre, men alle hadde et lys som flammet opp fra hodene. Det ble så lyst at denne lyskraften måtte finne en forløsning. – Alle vi som fikk lov til å være tilstede, ventet i største spenning på hva som skulle skje. – Da følte vi hvordan et ur-mektig skapende Ord begynte å forme seg – det vokste og vokste mens det gjennomtrengte oss i hver eneste del, til vi følte at vi selv hadde oppstått av dette skapende Ordet.

Det var som om vi ble skapt av dette Skaperordet på nytt, så mektig ble vi gjennomtrengt av makten til dette stadig voksende Ordet. Alle sank ned på kne, mens de tuseners sjeler begynte å klinge. Det var Lys, Ord og Melodi. – (fra 27. november 1944, meddelelse fra Dagmar).


Her ligger boken tilgjengelig på tysk, 327 sider, på internett: https://docplayer.org/192306703-Bruecke-ueber-den-strom.html

Les artikkelen direkte på Nyhetsspeilet