At Norge er en del av Europa, er vesentlig å begripe, men ikke på noen måte lett. Et mektige miljø har siden 1945 arbeidet på å avskjære navlestrengen vi hadde med hjertet av Europa. Resultatet av det er at mange i Norge tror at vi er muttens alene. Men det er vi ikke, vi lever i en symbiose med Europa, et Europa som idag står i tragediens tegn, en ulykkens utvikling; EU er et vrengebillede, sannhet satt på hodet, løgnaktig og bedragerisk. Det som skjer der, skjer også hos oss fordi vi er en del av det (Sven-Inge Johansen).
NATOs eksistensberettigelse er tuftet på falske narrativer
av Hermann Ploppa
Oversatt av Timm Lemcke og Sven-Inge Johansen
Den vestlige NATO militæralliansen har eksistert i 73 år. Nordatlanterhavspakten har alltid blitt solgt til oss som et nødvendig onde. Som en defensiv allianse mot kommunismens mørke krefter. Begynnelsen på NATO var alt annet enn lovende. Igjen og igjen måtte de motvillige «partnerlandene» med mer eller mindre skånsom makt presses inn i den nye militæralliansen. I dag er NATO den klart største og – hvis det er tillat å si: den mest aggressive militæralliansen i verden. NATO, på den annen side, er så overbevist om at de ønsker å samarbeide ikke bare med Russland, men til og med med Folkerepublikken Kina. Det sa i hvert fall NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. Men la oss gå tilbake til begynnelsen av NATO og selv se hvilken begrunnelse denne militæralliansen har for sin eksistens og om den overbeviser oss. Vi gjenkjenner tre grunnleggings- narrativer om NATO:
NATO-Narrativ 1
Etter andre verdenskrig ville folk gjerne ha levd i fred og enda mer i det felles huset i Europa. Dessverre var Sovjetunionen under Generalissimo Stalin så aggressiv, krigslystne og lite samarbeidsvillige. NATO så seg nødt til å ruste opp med de mest moderne våpen.
Ja virkelig? Måtte «Vesten» bevæpne seg mot bolsjevikenes angrep? La oss nå gå tilbake til 1940-tallet. I den defensive krigen mot aksemaktene i Tyskland, Italia og Japan, jobbet USA og Storbritannia sammen med Sovjetunionen for å redusere denne aggresjonen. I 1944 ga USAs president Franklin Delano Roosevelt sin finansminister Henry Morgenthau i oppdrag å planlegge en verdensorden etter krigen. FN, Verdensbanken, IMF og Verdens handelsorganisasjon GATT ble støttet av regjeringsrepresentanter fra 44 allierte stater i feriebyen Bretton Woods i New England.
Nå kommer det: Sovjetunionen bør selvsagt bli et ledende medlem av denne verdensordenen. Sovjetunionen sies å tilhøre IMF som den tredje største innskyteren. Umiddelbart etter krigen ble det gjort seriøse anstrengelser i USA for å gi sovjeterne 6 milliarder dollar i gjenoppbyggingskreditt og integrere Stalins imperium i den nye verdensordenen.
Det ble antatt at USSR ikke lenger var kommunistisk, men representerte flere nasjonale interesser og praktiserte realpolitikk som alle kapitalistiske land. Men så bestemte USAs ledende strateg seg for å lukke døren for ansiktet til Stalin og behandle sine tidligere krigsallierte nå som sine døds-fiender.
Men var USA og Storbritannia på den ene siden og Sovjetunionen på den andre allierte i krigen i det hele tatt? Delte de ærlig og åpent sine innsikter og intensjoner? Dessverre kan ikke dette være noe spørsmål i det hele tatt. Selv om USA sjenerøst gav penger og krigsmateriell gjennom sitt landleieprogram, ikke bare til Storbritannia, men også til Sovjetunionen. Soldatene i Den røde hær bar hovedtyngden av krigskampene nesten alene – med ufattelige tap av menneskeliv. Man får til og med inntrykk av at vestmaktene bare ventet på å se hvem som ville vinne kampene mellom de to diktaturene: Den tyske hær eller Den røde hær? I stedet for å avlaste sovjeterne med en vestfront, overtalte Churchill USAs president Roosevelt til å bygge opp en nordafrikansk front over Italia for å hindre den røde hæren i å rykke videre vestover på Balkan og Baltikum.
Faktisk begynte invasjonen av Normandie først sommeren 1944 – da den røde hæren presset Wehrmacht vestover i rasende fart. Likevel forble de uthvilte og velernærede GI-ene igjen på den tyske grensen. Den røde armé mistet 300 000 soldater i angrepene på Berlin. Det faktum at Sovjetunionen faktisk hadde ført bakkekrigen mot nazistene på egenhånd, krevde disse ekstremt høye offer.
Churchill, Roosevelt og Stalin, Jaltakonferansen om oppdelingen av Europa etter krigen (foto, her).
For å minne oss på hva Vesten ikke ønsker å huske: Sovjetunionen hadde mistet 28 millioner sivile og militære, 31 000 fabrikker ble lagt i grus; 65 000 kvadratkilometer jernbanelinjer; 2 900 maskin- og traktorstasjoner; 20 millioner griser; syv millioner hester; 17 millioner storfe; seks millioner bygninger som brant ned, som etterlot ytterligere 25 millioner hjemløse, bokstavelig talt ute i kulden; 40 000 sykehus; 84 000 skoler; 43 000 folkebibliotek. Bare i Lille Hviterussland ble 209 byer, inkludert hovedstaden Minsk, fullstendig utradert. Var det mulig i det hele tatt å tenke på angrep under slike omstendigheter?
En rapport fra den amerikanske hemmelige tjenesten OSS i 1945 kom til den konklusjon at Sovjetunionen ikke engang kunne tenke seg en angrepskrig fordi infrastrukturen på dens vestfront var utslettet. Soldatene var utslitte og opptatt med politioppgaver. Den røde armés tekniske utstyr var utdatert og halvparten av kjøretøyparken deres besto fortsatt av såkalte Panje-vogner – med andre ord: museumsmodne hestevogner! Den hemmelige rapporten NSC-68 fra US National Security Council fra 1950 innrømmer også åpent at Sovjetunionen bare disponerte en fjerdedel av vestmaktenes potensiale når det gjaldt økonomisk makt og militær styrke.
Så hva med den såkalte aggressiviteten til Sovjetunionen? I sin tale ved Winchester University i Fulton, USA, i 1947, klaget den tidligere britiske statsministeren Churchill over at Stalin rett og slett hadde avskåret landene i det som senere ble Warszawapakten fra resten av verden med et jernteppe. Han hadde egenmektig flyttet den sovjetiske grensen mot vest, på eget initiativ. Led Churchill av hukommelsestap? Selv gjorde han denne avtalen med nevnte Stalin i Moskva, midt under krigen. Som skolegutter sendte de hverandre meldinger som sa hvor mange prosent Vesten og hvilken prosentandel Østen skulle få av de enkelt land. Det var klart for alle involverte at en slik prosentual deling praktisk talt var umulig å gjennomføre. Det var imidlertid enighet om at viljen til de involverte nasjoner og folk ikke skulle ha betydning. På denne måten ble de politiske eliter i øst tvunget til å lystre Stalin. Og i Vesten, på ingen måte mindre blodutgytende, måtte folk lystre USA.
Grekernes manglende vilje til å bli geostrategisk tildelt et bestemt område, ble i den såkalte greske borgerkrig betalt med et dødstall på 160 000 drepte; angrep med napalm på partisaner og med tvangsadopsjoner av partisanbarn (paidomazoma). Verken Stalin eller Churchill, og absolutt ikke Truman, brukte silkehansker i sine geopolitiske avtaler. Anklagen at Stalins hadde tvunget igjennom voldelige geopolitiske forordninger alene kan derfor trygt avfeies som ensidig og hyklersk.
NATO-Narrativ 2
Den røde hæren hadde mer enn 4,5 millioner bevæpnede soldater selv etter slutten av fiendtlighetene. USA hadde redusert sine væpnede styrker ned til 1,5 millioner soldater på en svært fredselskende måte. Det kan forsåvidt ikke motsies. Men det er gode grunner til at Stalin erkjente den akutte og svært reelle faren for enda en aggressiv krig mot sitt land, og derfor holdt sine væpnede styrker i full beredskap.
For det første var det Churchills plan for Operation Unthinkable. Umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen skulle 100 000 Wehrmacht- og SS-soldater bevæpnes på nytt og slutte seg til de vestallierte styrkene i en krig mot Sovjetunionen. Sir Hastings Lionel Ismay ledet planleggingen. Han ble senere NATOs første generalsekretær. Ismay kom med den klassiske bemerkningen: NATO er der for å «holde russerne borte [fra Europa], for å få USA inn og for å holde tyskerne nede, permanent.» De ville visstnok drive sovjeterne ut av Polen og så bli stående der. Ismays memorandum sier imidlertid utvetydig: «Det sentrale, eller politiske målet er å påtvinge Russland USAs og det britiske imperiets vilje … det avhenger av den russiske avgjørelsen. Hvis de vil ha total krig, så kan de få det.» Dette Goebbels-språket mot en nasjon som ikke minst reddet britene fra den skam å måtte lide nederlag mot Hitler, er rett og slett uhørt.
Som en velsignelse for verdensfreden ble krigshisseren Churchill kastet ut av embetet etter et jordskred av en seier for Arbeiderpartiet under parlamentsvalget sommeren 1945 og ble dermed forhindret fra å fortsette der Hitler måtte stoppe. Men den nye amerikanske regjeringen var heller ikke bedre. Hvis president Roosevelt fortsatt rettferdig og samvittighetsfullt holdt seg til avtalene med Sovjetunionen, oppførte hans etterfølger Truman seg mindre gentlemanlike. Truman hadde blitt gjort til Roosevelts visepresident i 1944 under diskret press fra herrene i New York Council on Foreign Relations. Roosevelts etterfølger, Truman, viste seg å være en «ivrig tjener» av de vise menn i CFR-rådet.
Doch auch die neue USA-Regierung war um keinen Deut besser. Hatte Präsident Roosevelt sich noch fair und gewissenhaft an die Vereinbarungen mit der Sowjetunion gehalten, benahm sich sein Nachfolger Truman weniger Gentleman-like. Truman war auf Druck diskreter Herrschaften aus dem New Yorker Council on Foreign Relations 1944 zu Roosevelts Vizepräsidenten gemacht worden. Roosevelt-Nachfolger Truman erwies sich als „gelehriger Schüler“ der weisen Männer aus dem Council.
Den utenrikspolitiske læregutt Truman fikk først de japanske byene Hiroshima og Nagasaki kremert med to forskjellige typer atombomber – over 250 000 mennesker døde. Truman løy til sitt eget folk om at bombemålene var militærbaser. Kremasjonen av de to byene skjedde etter at Japan hadde signalisert at de var klare til å overgi seg. Den makabre våpentesten på levende skapninger var utgangspunktet for en hel rekke hemmelige angrepsscenarier mot det sovjetiske imperium. Umiddelbart etter Roosevelts død ga hans etterfølger, Truman, den legendariske general Dwight D. Eisenhower i oppdrag å utvikle Plan Totality. Denne helhetsplanen skulle lekkes til sovjeterne kort tid før de to atombombene ble sluppet i Japan. De som fortsatt var ubeskyttet mot atomregn skulle bli skremt og så gi etter for bløffen. Tjue byer i Sovjetunionen skulle utslettes med atombomber.
Faktisk hadde amerikanske styrker i 1945 bare de to atombombene de hadde brukt på Hiroshima og Nagasaki. Det manglet også et passende fly. Eller et missil for å kunne slippe bomber på sovjetisk territorium. Det skulle man imidlertid straks løs . I 1949 vurderte amerikanerne seriøst en kjernefysisk totalutslettelse i 1957 gjennom operasjon Dropshot. Denne hemmelige plan, publisert i 1977, så for seg å utslette hundre storbyer i Sovjetunionen med 300 atombomber og 29000 «høyeksplosive» fosforbomber, og dermed lamme 85 % av sovjetisk industriproduksjon i tillegg til de gigantiske tap av menneskeliv.
Siden Stalin med sikkerhet gjennom sin høyeffektive spionasje visste om disse seriøst mente planene , måtte han som regjeringssjef insistere på å ha det eneste relevante forsvarspotensialet til sitt tilbakestående gigantimperium klart til enhver tid – nemlig de gigantiske reservene av infanteri. Men å bruke denne permanente mobiliseringen av en hær på millioner som en rettferdiggjørelse for NATOs eksistens er intellektuelt uredelig.
NATO-narrativ 3
Østblokken lå bak delingen av Tyskland og tvang på denne måten dessverre «Vesten» til å utplassere sine våpen midt i Tyskland. På de siste krigskonferansene til «de tre store» i Teheran, Jalta og Potsdam var det enighet om å knuse det tyske riket i dets militaristiske og imperialistiske struktur. Et fornyet demokratisk Tyskland bør bygges nedenfra. Foreløpig skulle det allierte kontrollrådet, med lik representasjon, ta de store avgjørelsene i stedet for en tysk regjering. Territorielt ble Tyskland delt i fire deler – det demilitariserte området skulle imidlertid styres i fellesskap av alle fire allierte. Imidlertid ble konsensus stille begravet på London Six Power Conference i 1948. Fordi Sovjetunionen og dens nye satellittstater ble ekskludert fra denne konferansen.
I stedet ble USA, Storbritannia, Frankrike og Benelux-landene her enige om den fremtidige statusen til de tre vestlige okkupasjonssonene. Da den sovjetiske marskalken Sokolovsky på møtet i det allierte kontrollrådet 20. mars 1948 ønsket å lære mer om resultatene av Londons seksmaktskonferanse fra sine vestlige partnere, sa de ingenting meningsfullt og tiet megetsigende og hånlig. Hvorpå Sokolowski og hans stab forlot konferansen og ble aldri mere sett der igjen. Selvsagt hadde sovjeterne ikke unnlatt å legge merke til at avgjørende hendelser og irreversibel utvikling utspilte seg i de vestlige sonene.
For etter september 1947 trykket og preget American Note Company i New York og Bureau of Engraving and Printing i Washington D.C. sedler og mynter, dvs den nye valutaen utelukkende for de vestlige sonene. Totalt volum av denne livseliksiren: 5,7 milliarder tyske mark. Og alt dette under svært konspiratoriske omstendigheter, nøye skreddersydd til behovene til de vestlige sonene. Den 20. juni 1948 regnet den nye valutaen ned over forkleene til de vesttyske borgere. Sovjeterne improviserte sin egen nye nødvaluta, noen ganger ganske enkelt overtrykk på gamle sedler, ledsaget av latterliggjøring og hån fra publikum.
Pappa Stalins hevn var da virkelig pinlig: Han hadde stengt Vest-Berlin, som var under alliert kommando, inne. Dette er nedtegnet i historiebøkene som blokaden av Berlin. Denne håpløse handlingen av desperasjon drev nå vestberlinerne fullstendig inn i leiren til amerikanerne, som fikk sine triumfer over hele linja med sine «rosin-bombere». Nå var sovjeterne kun opptatt av å hindre den nye forbundsrepublikken Tyskland i å bevæpne seg, eller i det minste utsette den så lenge som mulig. I 1952 tilbød den aldrende Stalin i sitt Tysklandsnotat å ofre sin DDR, som nettopp var grunnlagt i bytte mot Forbundsrepublikken, dersom Vesten ville komme overens med et nøytralt og militærfritt Tyskland som helhet.
Stalins etterfølgere, Khrusjtsjov og Malenko, gikk enda et skritt lenger i 1954. De tilbød seg å bli med i NATO! Sovjeterne koblet sitt tilbud om tiltredelse med forslaget om at USA skulle trekke seg tilbake til observatørstatus i dette tilfellet. Men det ble overhodet ikke tatt alvorlig, ville de vise huseieren ut døren? I 1955 kunne Forbundsrepublikkens tiltredelse til NATO ikke lenger stoppes. Det var først på dette tidspunktet at USSR ga opp sin tilbakeholdenhet og grunnla Warszawapakten, den militære alliansen av Moskvas satellittstater. Men da Khrusjtsjov i 1958 frimodig oppfordret vestmaktene med sitt Berlin-ultimatum om å trekke troppene sine fra Vest-Berlin, skjedde det hittil utenkelige: Vestmaktene forsøkte å blidgjøre sovjeterne. For i 1957 viste Sputnik-demonstrasjonen at sovjeterne fra nå av kunne frakte atombomber til midten av USA med deres nye Semjorka interkontinentale ballistiske missil R-7.
I tilsvarende forsonende stemning møttes utenriksministrene fra alle de fire seiersmaktene, dvs. USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen, for første gang på lenge, nemlig på Genèvekonferansen i 1959. Fra et standpunkt av styrke, ydmyket den russisk-ukrainske rumlingen Khrusjtsjov etter U2-hendelsen offentlig motparten Eisenhower flere ganger. Byggingen av Berlinmuren satte derimot en finger i såret til østblokkens elendige økonomiske tilstand. I 1964 forsøkte imidlertid Khrusjtsjov ganske uforskammet å lokke Forbundsrepublikken ut av NATO-alliansen. Han sendte sin svigersønn Alexej Adschubej, sjefredaktør for den innflytelsesrike avisen Izvetiya, til toppene av vesttysk næringsliv og politikk. Tilbudet hans lignet på Gorbatsjovs tilbud tjue år senere: Avståelse av DDR (Deutsch Demokratische Republik – Øst) til fordel for et østlig utvidet BRD (Bundesrepublik Deutschland – Vest) som fikk beholde sitt Bundeswehr. BRD burde imidlertid melde seg ut av NATO og bli nøytral. Til gjengjeld skulle den mektige vesttyske industrien gi en hjelpende hånd til Sovjetunionen med å modernisere sine anlegg, spesielt innen kjemisk sektor. Den vesttyske pressen skrev velvillig og utførlig om dette tilbud av den sovjetiske hersker.
Imidlertid skulle Khrusjtsjov allerede i oktober 1964 bli styrtet og erstattet av den samherskerne Kosygin og Bresjnev. Dette betydde at gjenopptakelsen av Rapallo-traktaten fra Weimar-republikken, og med den gjenforeningen av Tyskland, hadde blitt uaktuell. Hva har vi lært av alt dette? Påstanden om at det var Sovjetunionen som styrte delingen av Tyskland og dermed gjorde Tysklands remilitarisering uunngåelig, er ubegrunnet. Dessuten ble NATO ikke til som svar på sovjetisk aggresjon. NATO er ikke en defensiv allianse. NATO er i seg selv en tydelig offensiv allianse. Denne tråden, som stadig forsterkes, trekker seg urokkelig inn i nåtiden. Vi lærer av fortiden hvordan vi kan gjøre fremtiden bedre.
Kilder:
<1> Bernd Greiner, Morgenthau-legenden – om historien til en kontroversiell plan. Hamburg 1995. s.147ff
<2> https://www.heise.de/tp/features/Der-Klub-der-Weisen-Maenner-3419681.html
<3> https://linkezeitung.de/2018/09/27/charles-chaplin-und-the-second-front/
<4> Denne mildt sagt ambivalente holdningen fra Vesten til Sovjetunionen ble presentert av den tidligere sovjetiske ambassadøren Valentin Falin i en faktafylt dokumentar: Valentin Falin: The Second Front – Conflicts of Interest in the Anti-Hitler Koalisjon. München 1995.
<5> Den sovjetiske utenriksministeren Molotov navnga disse figurene på Moskva-konferansen i 1947: «Han målte dem [disse tallene] lavt for ikke å virke for patetiske …» Så Jörg Friedrich i Yalu – På bredden av den tredje verdenskrig . Berlin 2007. s.52.
<6> Dette er funnet av de amerikanske hemmelige tjenestene i et memorandum datert 6. januar 1945. Joachim Guilliard: 1949-91: Kort balanse over en krigersk historie. I: Tobias Pfluger og andre: Ingen fred med NATO – NATO som et våpen fra Vesten. Information Center Militarization eV Tübingen 2009. https://www.imi-online.de/2009/02/15/die-nato-1949-91-kur/ se også: Christopher Simpson: Blowback – America`s Recruitment of Nazis and dens effekt på den kalde krigen. New York 1988. s. 56 Kavaleriet i Sovjetunionen ble først oppløst i 1953.
Originalartikkel på tysk fra apolut.net (tidl. KenFM), her. Hele artikkelen i pdf-format på tysk, her. Tidslinjer til Den kalde krigen, her.
