Kronikk 15.12.2021: I romjula er det 30 år siden Sovjetsamveldet gikk i oppløsning. Nå er det EU og Vestens løsninger som trenger perestroika.
Illustrasjon: T. Vestaas
Av Christian Anton Smedshaug, publisert 15.12.2021
Etter sammenbruddet av økonomien i Sovjetsamveldet var det en utbredt oppfatning at det ikke var annet enn rimelig at en stat som fulgte det kommunistiske produksjons- og styringssystemet, ville bryte sammen. Ronald Reagan og Margareth Thatcher hadde gitt begrunnelsen. Markedsøkonomi var suverent i forhold til en statsstyrt økonomi, og Sovjets oppløsning sammen med Berlinmurens fall i november 1989 var bekreftelsen.
Paradoksalt nok står Vesten en generasjon etter Sovjets fall i en situasjon som har mange paralleller til Sovjets problemer. Hovmod står som kjent for fall, og etter hybris følger nemesis. Festen i Vesten er over, og nå truer statsbankerottene, avindustrialiseringen, politiske opprør som vi har sett begynnelsen på, mulig høy inflasjon grunnet pengetrykkingen, brutte verdikjeder og manglende produksjon.
Akkurat som i Sovjet øker kløften mellom folk og elite,
Nå har Vesten mange av de samme utfordringene som Sovjet hadde, de er også blitt stater i økonomisk ubalanse. Sovjet sviktet gjennom overdreven statsstyring, mens Vesten i troen på et uregulert marked har avindustrialisert, mistet forsyningssikkerhet og den forutseende staten som skal sikre oss mot uforutsette hendelser. Sovjetunionen disiplinerte markedsøkonomien og staten i Vesten, og da Unionen ble oppløst forsvant denne nødvendige kraften.
Akkurat som i Sovjet øker kløften mellom folk og elite, Vestens politiske system trenger ikke lenger vise at det er bedre enn kommunismen. Det er ingen annen konkurrent der ute, annet enn kaos. Etterkrigstidens partistruktur er sterkt svekket, den politiske situasjonen er labil, og stadige politisk sjokk og demonstrasjoner preger bildet.
Med stadig større strukturer i offentlig sektor og New Public Management mister offentlige ansatte innflytelse på egen hverdag. I mindre enheter med definerte klare ansvarsområder vil ekstrainnsats og godt arbeidsmiljø bedre både egen hverdag og tjenestene, noe som skaper vinn-vinn situasjoner. Evige endringer og økende størrelse på systemene gjør ekstrainnsatsen til individet usynlig. Dette var jo også Sovjets problem: store systemer der personer optimaliserte egen hverdag framfor å bli stimulert til å lage best mulige systemer. Over tid svekker det funksjonen og tilliten til systemet blant både ansatte og brukere.
Varemangel og prisvekst preger vestlig økonomi i 2021, og dette vil bli forsterket inn i 2022. Til nå har mange leverandører kunnet leve på lager og gamle kontrakter og ikke villet sette opp prisen før konkurrenten, men høye priser på energi, transport og råvarer gjør videre prisvekst uunngåelig.
Energimarkedet er drevet av optimistiske ideologiske mål, ikke ulikt Sovjet, men uten realistiske planer for å nå dit. Derfor fases kjernekraft, kull og energilagre ut i troen på at markedet skal levere nye løsninger, i en kombinasjon av statlige ideologiske mål og sterk markedstro, men uten en realistisk plan. Slik settes samfunnskontrakten i spill, slik den også sviktet i Sovjet.
I jordbruket, som befinner seg i toppen av kostnadskjeden, men i bunnen av verdikjeden kan dagens verdikjedeforstyrrelser utvikle seg til reelle kriser, slik som skjedde i Sovjet. Særlig er bekymringen stor for høyere matpriser i Nord og matmangel i Sør, fordi vi nå vet at det vil bli global knapphet på mineralgjødsel neste år (Norge vil klare seg med to fabrikker innenlands), grunnet bl.a. høye gasspriser.
Paradoksalt nok har Vesten greid å gjenskape Sovjets negative incentivstruktur i offentlig organisering: store enheter og sentralisering, knapphet på varer og energi, og stadig lavere tillit til systemet.
Da må vi imidlertid også prioritere vareproduksjon framfor servicetjenester og håndverkere og faglærte framfor flere med akademisk utdannelse.
Det må handles raskt for å unngå en systemkrise lik Sovjetunionen 30 år etter. Alt tyder på videre verdikjedeproblemer og derfor må vital produksjon igjen tilbake til Vesten eller ha kortere transportvei. Dette åpner for store industrielle satsinger, og koblet med mangel på arbeidskraft gir det store muligheter for å heve inntekter til lavtlønnede og reorganisere tjenester og beslutninger nærmest mulig folk. Norge er det eneste landet i verden som er nesten helt forsynt med regulerbar fornybar kraft, og vi må igjen ta kontrollen for å bruke dette til industriell fornying og velferd for folk flest. Da må vi imidlertid også prioritere vareproduksjon framfor servicetjenester og håndverkere og faglærte framfor flere med akademisk utdannelse.
Vi trenger en realistisk plan der håp og framgang kobles med rettferdighet, etter mønster av den sosiale markedsøkonomien i etterkrigstiden. Med smart regulering framfor frie globaliserte markeder, produksjon framfor spekulasjon, nasjonale strategier og beredskap framfor troen på markedet, og fokus på folk i systemet framfor å sette folk i system. Og som alltid under mottoet: så mye marked som mulig, så mye stat som nødvendig.
Artikkelforfatteren har vært daglig leder i
AgriAnalyse siden 2011 og arbeider bredt med spørsmål knyttet til økonomi, utvikling og spørsmål knyttet til verdikjeden for norsk jordbruk. Han er forfatter av bøkene: «Gjeld. Hvordan Vesten lurte seg selv» 3 utg. 2018. og «Europa etter EU» 2016.
En utgave av denne artikkelen har også vært publisert i Klassekampen
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
