Analyse 04.05.2022: Troen på markedet er sterkt i Norge, og mange mener at vi gjennom oljefondet er sikret mot urolige tider. Derfor trenger vi ikke vektlegge egen matproduksjon eller lagre drivstoffer og medisiner. I krise, pandemi eller krig vil imidlertid hvert land først sikre egen befolkning, og samfunnskritiske varer vil ikke kunne kjøpes for penger.
Illustrasjon: Norsk kornhøst
Av Bernt H. Utne, publisert 04.05.2022
Vi publiserte 29. april en kronikk av Kathinka Aslaksen fra foreningen Jordvern Agder. Artikkelen er en meget aktuell og betimelig påminnelse om betydningen av jordvern. Men temaet er bredere og mer omfattende enn bare vern av dyrkbar jord. Til syvende og sist dreier det seg egentlig om befolkningens sikkerhet og trygghet, hvor matforsyning er en del av hele bildet.
Da jeg siste år kom til Norge 6. juni var grensene pga korona like stengt som i Nord-Korea. Jeg kom gjennom med et nødskrik. En drøy uke senere møtte jeg tilfeldigvis en bekjent, en profilert næringsdrivende i Kristiansand. Han mente at for Norge var vaksiner ikke noe problem. Vi hadde nok penger til å kjøpe det vi trengte. Jeg forsøkte å forklare ham at den eneste grunn til at vi i Norge hadde vaksiner var at EU ved Tysklands medvirkning hadde akseptert at Norge og Island fikk koble seg på det europeiske vaksineprogrammet gjennom Sveriges innkjøpsordning. Uten Tysklands og Sveriges medvirkning ville vi altså stått uten vaksiner hevdet jeg. Men argumentasjonen prellet fullstendig av på ham. Det var krisemaksimering og tøv mente representanten for næringslivet, som var overbevist om at penger løste problemet.
Så vel USA som Storbritannia (to viktige produsentland av vaksiner) nedla 100 % eksportforbud for vaksiner inntil egen befolkning hadde fått tilbud om vaksinering. Alternativet var den russiske Sputnik eller den kinesiske vaksinen, som ikke hadde like god virkning. Hadde koronaen vært langt farligere med en høyere dødsrate og mindre tilgang på vaksiner kan det tenkes at vi ikke hadde fått den mengde vaksine vi trengte, selv om vi hadde all verdens penger å betale med. Døde innbyggere i produsentlandene har selvfølgelig liten nytte av norske penger fra oljefondet. Og hver regjering vil først og fremst i en krisesituasjon tenke på egne innbyggere, som også er de velgere som har valgt den.
Spillet om vaksinetilgangen er godt redegjort for. Den svenske vaksinekoordinatoren Richard Bergström ble en viktig hjelper i kampen for å skaffe Norge og Island nok vaksiner. Han understreker at: “Det er også en viktig lærdom at selv for rike land som Norge og Sveits, så handler det ikke bare om penger”. Dette poeng er også undersøkt og vurdert av koronakommisjonen som konkluderer med at: “Norges sterke kjøpekraft alene ikke kunne garantere rask tilgang til vaksiner”.
Den samme tankegang om pengenes velsignelse som skal redde samfunnet i en nødsituasjon kan man gjenfinne når det gjelder lagring av samfunnsviktige varer som korn og drivstoffer. I artikkelen Troen på markedet beskriver jeg hvordan markedsliberalismen har gjennomsyret de fleste sider av samfunnsberedskapen. Men markedsliberalismen utelukker i realiteten pandemier, naturkatastrofer eller krig. Erfaringene de siste to år har vist at det kan man ikke!
Forrige uke stengte Russland gasstilførselen til Polen og Bulgaria, selv om landene har gjort opp for seg i henhold til kontraktene. Russlands begrunnelse er at landet forlanger oppgjør i rubler og ikke euro slik kontraktene forutsetter. Det er for så vidt en bekreftelse på at det Putin nå trenger er den russiske valutaen rubler. For det er i rubler krigskassen hans gjør opp for våpen og lønn til hans væpnede styrker.
Men euro hjelper nå verken Polen eller Bulgaria. De har riktignok utnyttet tiden til å fylle opp gasslagrene sine slik at de er nærmere 80 % av kapasiteten, og det vil trolig berge dem til nye alternative gassforsyninger er på plass. For Tyskland er situasjonen imidlertid kritisk. Landet presterte å selge en stor del (25 %) av sine gasslagre til et russisk statskontrollert selskap som i oktober tappet dem ned til en fyllingsgrad på 2 %.
Det er overveiende sannsynlig at tappingen av gasslagrene skjedde på Putins ordre, og fikk skje uten at noen ansvarlige tyske myndigheter reagerte før det var for sent. Det førte til en eksplosiv økning i gassprisene, som etter hvert også smittet over på de norske strømprisene.
Verdens største kjemiske fabrikk, BSAF i Ludwigshafen med nærmere 50 000 ansatte, vil stoppe opp uten gassleveransene med politisk – og sosial uro som mulige følger. Tyskland, som får nærmere halvparten av gassforsyningene fra Russland, er derfor plutselig kommet i en umulig tvangssituasjon. Selv om landet ønsker å støtte EUs boikottaksjon mot Russland kan man ikke av hensyn til egen befolkning og industri stå ved vedtaket. Konsekvensene for Europas største økonomi er for store. Men slik kan det gå når man stoler på markedet og markedsliberalismen alene. Mange tyskere river seg nå i håret og lurer på hvor landets ledelse har vært. Mens den tidligere regjeringssjefen og Putin-vennen Gerhard Schröder nå trues med eksklusjon fra sitt parti, sosialdemokratene, har man ennå ikke hørt noe fra hans etterfølger, Angela Merkel. Ingen tør ennå si det høyt. Men i sitt stille sinn lurer flere og flere tyskere på hva som egentlig har gått for seg under hennes ledelse i Kanzleramt i Berlin!
Begivenhetene de siste par år viser at vi i Norge som i andre land trenger en revitalisering av nasjonal forsyningstrygghet på samfunnskritiske områder som matvarer, drivstoffer, medisiner og lignende. For å oppnå dette må vi få gravlagt markedsliberalismen og troen på at markedet ordner opp i alle situasjoner. Det gjør det ikke. Men veldig mange oppgående og reflekterende mennesker fra ulike politiske miljøer tror faktisk det. De har en nærmest religiøs overbevisning om at vi som verdens rikeste nasjon pr. innbygger er sikret gjennom oljefondet.
Det er en alvorlig feilvurdering.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
