Politiske ledere som ikke forholder seg til fakta: Bruker skremsel som politisk metode.

Derimot.no

Dignitærer som skremmer oss

Av Morten Jødal, biolog

En sentral del av politikken er å skremme elektoratet. Aller tydeligst ser vi det innen klima- og miljøfeltet. Vi blir fortalt at vi står ovenfor en eksistensiell trussel (Audun Lysbakken i valgkampen 2019), og politikere vedtar at vi lever med en «klimakrise». Vi hører daglig at kloden har noen måneder (prins Charles), noen år, eller kanskje et tiår igjen å eksistere – før alt tar slutt. Matvareproduksjonen skal kollapse, og biomangfoldet forsvinne. Kloden skal brenne opp, og slutte å eksistere. Senest hørte jeg en snutt på NRK om dette i dag, med budskapet framført av David Attenborough. Fryktens apostler er mange, og har full tilgang til mediene. De møter ingen kritikk, og ingen faktasjekking. Den gjentatte spredningen av fryktens budskap, fratar barn og ungdom troen på framtiden.

Det er kriminelt, og det er kunnskapsløst. Vi burde tiltalt disse aktørene for politiske løgner, som har store implikasjoner for vår folkehelse, og vår samfunnsutvikling.

Én av de kronikker som har opprørt meg mest det siste tiåret, sto på trykk i Aftenposten den 15. februar 2011. Forfatterne var daværende leder for FNs høynivåpanel for klimatjenester (Jan Egeland), utviklingsminister Erik Solheim, og generalsekretær i Røde Kors (Børge Brende). Kronikken hadde tittel: Katastrofenes århundre. De skrev om naturkatastrofer, som de hevdet vokser ut av proporsjoner. Og la skylden på klimaendringer.

____________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Morten Jødals blogg Miljømytene
____________________________________________________________

Egeland, Solheim og Brende ante ikke hva de skrev om. Deres kunnskaper var totalt fraværende. Dette handler utelukkende om politisk propaganda, basert på det effektive redskapet: spre frykt!

Vi vet svært mye om naturkatastrofer, og deres effekter. Vi har meget gode oversikter fra FNs klimapanel, som gjennom sine rapporter dokumenterer at det ikke har blitt mer tørke, flere oversvømmelser, flere orkaner og stormer, mens det skjer en nedgang av branner i naturen. Antall klimarelaterte dødsfall er på vei ned, fordi folk først og fremst dør av kulde (det dør 20 ganger så mange av kulde, som av varme). Og verden har så langt ikke sett en eneste klimaflyktning. Det finnes intet fotavtrykk fra antropogene utslipp av CO2, på værrelaterte hendelser. Alt dette er meget godt dokumentert, fra en kilde disse tre aktørene tror de kjenner. Men det gjør de altså ikke. De surrer sammen noen tilfeldige data herfra og derfra, som ikke gir noen som helst mening. Det er en svært lempfeldig omgang med fakta. Fordi de har høye posisjoner i samfunnet, og fordi pressen i klimasaken fungerer hundre prosent som maktens håndlangere, får det passere i fred. Det skaper et feil bilde av verdens sanne tilstand.

En meget omfattende database befinner seg i Belgia, og heter CRED (EM-DAT). Den gir oversikt over naturkatastrofer de siste hundre år. Den inneholder tall på døde som mister livet av biologiske årsaker (slik som infeksjons-sykdommer), politiske katastrofer (slik som den menneskeskapte sultkatastrofen på 1930-tallet i det sovjetstyrte Ukraina, kalt Holodomor), jordskjelv, vulkanutbrudd, og mange andre naturkatastrofer. La oss derfor se på klimarelaterte dødsfall forårsaket av tørke, oversvømmelser, stormer, branner i naturen, og ekstreme temperaturer.

Dataene er klare, og taler Brende, Solheim og Egeland imot: effektene av de uendrede naturkatastrofene er at verden har opplevd en nedgang i dødsfall på hele 96 prosent i perioden 1920-2020. Ettersom global befolkning i denne perioden har firedoblet seg, er sjansene for å dø av klimarelaterte hendelser redusert med 99 prosent på hundre år. Det er de harde fakta, som dignitærene underslår.

Og det interessante er: Det er først og fremst fossilt drivstoff vi kan takke for denne nedgangen i dødsfall. De aller fleste som har dødd av naturkatastrofer, har dødd av tørke. Manglende nedbør gir sviktende avlinger, sult og død. Tørke opptrer med samme hyppighet som før, men den moderne verden møter dette med å kjøre eller fly inn matvarehjelp. For å klare dette, bruker vi bensin, diesel og flybensin. Dødstallene synker altså i stor grad takket være de demoniserte fossile energikildene. Utakk er verdens lønn.

Naturkatastrofer har det alltid vært, men hvordan vi organiserer samfunnet bestemmer i stor grad hvor mange som skal bli drept av disse.

Kronikørene har rett i én av sine påstander om naturkatastrofer: det er vi mennesker som bestemmer hvor store konsekvensene av uvær skal være. Men svaret er noe helt annet enn disse ignorantene hevder. Skal vi redusere de humane lidelsene, og de økonomiske tapene, handler dette om velstandsutvikling, og politisk regulering. I USA er det slik at mens befolkningen siden år 1900 har mer enn firedoblet seg, har kystbefolkningen økt langt mer. Befolkningen i alle kyststatene fra Texas til Virginia ved Mexicogolfen og Atlanterhavet, har 16-doblet seg i den samme perioden. Kystbefolkningen i Florida har 39-doblet seg. Det er nå langt flere mennesker som lever i Dada og Broward-distriktene sør i Florida, enn de som levde langs hele kysten fra Texas til Virginia i 1940. Mengden folk i utsatte områder øker dramatisk. Like fullt synker altså dødstallene, og det samme gjør omfanget av skader målt i økonomiske tap i form av andel av BNP. Vi kan altså heller ikke måle noen økning i naturkatastrofer i form av materielle ødeleggelser. I 1990 utgjorde de økonomiske kostnadene ved klimarelaterte hendelser 0,26 prosent av globalt BNP. I 2019 var det falt til 0,18 prosent. Ett eksempel som illustrerer dette er orkanen som i 1926 dundret i land i Miami. Inflasjonsjustert gjorde den skader for 14 milliarder kroner. Hadde den samme orkanen slått inn over byen i 2020, ville den gjort skader for 2 378 milliarder kroner. Den var altså uhyggelig mye kraftigere enn orkanene som har nådd land de siste årene, og ville nådd en by med langt flere mennesker, og svært mye mer velstand.

Det jeg påpeker med disse fakta, er at myndighetene strengere må regulere de områder som er utsatt for flom og orkanenes herjinger. Tilsvarende langs vassdrag. Og tilsvarende i områder som er utsatt for eksplosive branner.

Hvor mange som blir skadet og drept av jordskjelv er bl.a. avhengig av konstruksjonen av bygninger

Men aller viktigst er at vi må løfte fattige mennesker ut av elendigheten. Uvær rammer nemlig de dårligst stilte. Vi så det på Bahamas høsten 2019, hvor særlig haitiske imigranter fikk totalødelagt sitt slumområde kalt «Gjørmen». Deres hus er dårlige, og de har ikke forsikringer eller økonomi til å bygge nytt, når uværet rammer. Økonomisk vekst gjennom dette århundret, som FN forteller vil omfatte hele kloden, er det forhold som har aller størst effekt.

Solheim, Brende og Egeland vil ha en annen medisin; Reduserte CO2-utslipp. Det har knapt noen effekt på klimaet, men en vesentlig konsekvens på framtidig økonomisk vekst – som vil bli redusert. Deres tiltak er derfor kontraproduktive, fordi vi ikke like raskt vil kunne løfte de fattige ut av deres fattigdom. Nettopp derfor er klimapolitikken så farlig – fordi den koster så uhorvelige summer, og samtidig legger så sterkt reduserende føringer på økonomisk aktivitet.

Noen bilder m/tekst er lagt til av Knut Lindtner

Tidligere publisert på derimot.no

Forsidebilde: Annie Spratt

33 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 461 ganger.

Post Views: 2 548

Les artikkelen direkte på derimot.no