Derimot.no

Menneskenes historiske frykt for flodbølger og dommedagKatastrofen er nær — igjen!

I boka «Verdenshistorie. Med fortiden som speil» har Terje Tvedt kalt avslutningskapitlet sitt «Klimahistorie, spådommer og «Den store flommen»». Der skriver han:
«Aldri tidligere har mennesket sett på seg selv som så mektig at det kunne bestemme hvordan vindene blåser, isbreer smelter eller hvordan atmosfæren og den hydrologiske sirkelen fungerer på globalt plan. Tidligere har makthavere kunnet skylde på gudene, eller været, når samfunn har blitt rammet av flom og tørke. Den nye forståelsen av de prosessene som skaper klimaet på kloden gjør det til politikernes ansvar, til en funksjon av deres handlinger — eller mangel på handling. Hva vil det bety for politikkens vesen at ansvaret ikke bare for økt arbeidsløshet og eiendomsskatt, men også dårligere vær blir lagt på politikernes skuldre, eller når regnfulle dager kan bli et argument for å stemme imot Erna Solberg og hennes etterfølgere?»
Tvedt mener at «Den nye globale diskusjonen om forholdet mellom mennesker og klima har knyttet forbindelser mellom tradisjonelle religiøse og moderne sekulære oppfatninger på nye måter…».

Hentet fra politikus.no
Av Ove Bengt Berg

Sitatene her er alle fra Tvedts siste kapittel «Klimahistorie, spådommer og «Den store flommen»» i boka VERDENSHISTORIE.

J M Stenersens Forlag 2020

Fra aztekernes barneofring til barnet på FNs talerstol
Ei 16 år gammal jente får slippe til på verdens talerstol, FNs, 23. september 2019. Terje Tvedt siterer henne: «Mennesker lider. Folk dør. Hele økosystemer kollapser. Vi er i begynnelsen av en masseutryddelse. …Hvordan våger dere?». Som Tvedt skriver: «Hun avviste fortiden, den representerte arven som har ført verden til «begynnelsen av masseutryddelsen»…Hun krevde offer — nå». Tvedt fortsatte:

Mer enn 500 år tidligere, i det som skulle bli Mexico, kastet aztekere barn utfor klippene som et offer til regnguden Tlaloc for å forhindre naturkatastrofer. I New York var rollene snudd om. Det var et barn fra Sverige som krevde ofre av de voksne og av lederne i verdenssamfunnet».

Tvedt:
«Gudene eller menneskene som naturens herre»

«I generasjon etter generasjon har dominerende religiøse verdensbilder hatt som kjernefortelling at den allmektige kontrollerte vannet, og brukte regn, tørke og flom som belønning for og straff…» 

«Myten om Den store flommen er sannsynligvis den mest studerte av alle myter. Allerede på 1950-tallet ble det anslått at omtrent 80 000 tekster på språk hadde blitt skrevet om Noah og hans ark alene.» 

Myten er helt sentral i både i jødedommen, kristendommen og islam, og også i buddismen, shintoismen og hinduismen. Uår for avdelingene forklares med gudenes straff.

Det er ikke noe problem å se sammenhengen mellom miljøvarsler om «katastrofe» og den religiøse fortellinga om Den store flommen som straff for menneskene. Religionene som færre tror på har gjenoppstått i en ny der gudenes makt over været er erstatta med menneskenes makt:

Gud i de monoteistiske ørkenreligionene la også skylden for storflommen på menneskene. Den var en brutal, men rettferdig straff for deres syndighet. Den dominerende fortellingen etter årtusenskiftet har derimot vært at det er mennesket selv som — på grunn av sin rovdrift på naturen og evige trang til å utnytte den — har satt i gang en prosess hvor mennesket har blitt sin egen bøddel.

Afrika: Katastrofevarsler som ikke slår til

Fra Arbeiderbladet, nå Dagsavisen

I 1989 hadde vi 10 år på å redde verden fra drivhus-effekten, sa en av lederne for FNs miljø-program i en melding i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) i 1989. Nå har det gått 32 år, og CO2-utslipp er ikke redusert, de har økt kraftig. Uten at det har det blitt verre. Katastrofevarslene fortsetter likevel som før. Dette er som i religionenes de siste dagers hellige som finner livskraft og meninga med livet å gjenta refrenget sitt: «Katastrofen er nær!».

En sentral aktivist, avdøde Stephen Schneider, sa at «for å få fram budskapet, må man ha masse pressedekning, og for å få det så må man komme med skremmende scenarier og vi må si minst mulig om den tvil vi måtte ha

Det blir ikke så varmt så fort som spådd, det dør færre av «uvær», og ikke minst har verdens fattigere folk fått det veldig mye bedre med mat, husvære og livskvalitet de siste tiåra.

Snøen på Kilimanjaro i Afrika skulle forsvinne, var det enighet om på begynnelsen av 2000-tallet, skriver Tvedt om. I 2010 blei det skrivi bøker om at isbreen på toppen skulle bli borte i 2020, men fortsatt ligger snøen der.

Tsjadsjøen i Afrika skulle også forsvinne, meldte blant andre FN-rapporter om på begynnelsen av 2000-tallet. «EU finansierte nye målinger i 2017, og da viste det seg at innsjøen var større enn på lenge og utvidet seg». Tsjadsjøen er veldig grunn, derfor skal det ikke store endringer til før den fort blir større eller mindre. «men bilder av en innsjø som synes å forsvinne, egner seg ypperlig for å dramatisere klimakrisens alvor

På begynnelsen av 2000-tallet blei det også meldt om at Viktoriasjøen var i ferd med «å minske dramatisk.» Vannstanden sank flere meter. «I 2019 og 2020 ble det imidlertid presentert målinger som viste at innsjøen hadde mer vann enn den hadde hatt på noe tidspunkt tidligere på 2000-tallet.»

Det er varslet, nærmest som som en trussel, at miljøendringene vil føre til en flom av miljøflyktninger. Men hittil er det ikke «mulig å dokumentere en eneste tydelig klima-relatert flyktningekrise».«Kriseoppslagene om de afrikanske miljøflyktningene er til nå bare ett av mange eksempler på at klimaendringer blir gitt skylden eller æren for en rekke forhold det bare har hatt en beskjeden innflytelse på, eller kanskje ingen i det hele tatt.»

Faksimile av avisartikkel:
Utdraget fra Arbeiderbladet 30.06.1989 er ofte gjengitt på nettet, og for å være sikker på at sitatet faktisk har stått på trykk, er det kontrollert opp mot Arbeiderbladets arkiv og utgaven 30.06.1989. Og der finnes det.

Framhevet bilde: Foto: OBB

Tidligere publisert på derimot.no

65 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 386 ganger.

Post Views: 696

Les artikkelen direkte på derimot.no