Argumentagder.no:
Synspunkt 21.06.2022: Sørlandets største regionavis er ribbet for troverdighet mener artikkelforfatteren, og mener Fædrelandsvennen for å utfordre makt og maktmisbruk bør skaffe seg en konkurrent med journalistisk ryggrad.
Artikkelforfatteren mener Fædrelandsvennen er ribbet for troverdighet Illustrasjon: T. Vestaas
Av bystyrerepresentant Nils Nilsen, publisert 21.06.2022
Kampanjejournalistikk fra monopolavisen
Med få unntak har det etter mitt syn aldri vært mer åpenbart at Fædrelandsvennen driver kampanjejournalistikk i saken om Søgne og Songdalens fremtid. Er Fædrelandsvennen dermed avslørt som årsaken til langvarig polarisert debatt og pågående kaos i Kristiansand Bystyre også i andre saker?
Fædrelandsvennen, slik jeg opplever den, består av en stue der alle tenker likt. Følgelig produseres det heller ingen nye tanker. Avisen er mer opptatt av å bekjempe nye tanker, fremfor å formidle dem eller granske årsaken til at nye tanker oppstår.
Behov for politisk forandring
Hvorfor har våre innbyggere behov for politisk forandring? Hvorfor taper både Høyre, AP og Krf betydelig politisk terreng? Hvorfor taper Fædrelandsvennen sin aktualitet og definisjonsmakt, selv i møte med enkle Facebooksider som fremmer folkets frie ord og tale?
Kopi av bystyrets flertallsvedtak
Meningsstoffet Fædrelandsvennen produserer for egen kjøl er slik jeg ser det som en kopi av et hvert flertallsvedtak i bystyret. De er alltid enig i vedtakene. Fremfor å stille gode spørsmål om hvordan disse vedtakene blir til over hodet på velgerne, og hvordan vedtakene kan virke antidemokratiske på befolkningen, stilles det få spørsmål om. Motstemmene slipper ikke til i samme grad som de som dilter med siste taler. Fremfor å gå i dybden på politikernes argumenter og tanker, så velger de å intervjue byråkratene i kommuneadministrasjonen.
Altså folk som aldri stiller til valg, men som utgjør en betydelig skjult makt gjennom sine utredninger og rapporter som ofte avsløres i mangler på objektive fakta og transparente prosesser av helt andre enn Fædrelandsvennens journalister og redaksjon.
Fædrelandsvennen på elitens side
På lederplass har Fædrelandsvennen, slik jeg opplever det, sagt tydelig: Ja til sentralisering, Gartnerløkka, havneflytting, kunstsilo, bompenger, mer til de rike, mindre til de fattige, større klasseskiller, stor offentlig sektor, mer lønn til politikere, kultur for de få, sør som før – og ikke minst: Nei til folkeavstemming om Søgne og Songdalen. Fædrelandsvennen er på Næringsforeningen og fiffens side i ett og alt. Den lille manns sak er ikke interessant. De er for at bystranda vår privatiseres midt i sesongen, og blåser en lang marsj i det lille badende barnet og foreldrene som betalte for stranda.
Fædrelandsvennen som politisk aktør
Jeg opplever også at Fædrelandsvennen igangsetter egne redaksjonelle kampanjer for “sine politiske saker”, dersom motstemmene blir for mange og for store. Og de nøler ikke med å ta mannen fremfor ballen, dersom det kan tjene deres “gode” sak. Hets, mobbing og skandaler blåses opp over den som våger å mene.
Sørlandsnyhetene
Jeg har i flere år opplevd at byens eneste lokalavis er årsak til polariserte debatter og politisk kaos. Derfor valgte jeg til slutt å hevde min mening gjennom en enkel Facebookside med det klingende navnet Sørlandsnyhetene. Men heller ikke et så enkelt virkemiddel tålte Fædrelandsvennens redaksjon. Sørlandsnyhetene måtte bekjempes med alle midler. Få har solgt flere utgaver av regionavisen enn nettopp Sørlandsnyhetene, og de mange avsløringer og saker som vi skrev om.
Men i det siste har en annen enkel Facebookside for Søgnes selvstendighet satt Fædrelandsvennens klamme meningsbærere i nødmodus. De skal nå knebles, fratas definisjonsmakt og defineres som en “liten gruppe”, “Facebookdemokrati” – og hva mer? Hobbylovfortolkere, konspirasjonsteoretikere, løgnere og kjeltringer?
Prisen for å mene noe
Det koster å mene noe når man bare har en eneste lokalavis til å bære denne meningen frem. Jeg betaler selv gjerne prisen for å mene, men kan med tyngde hevde at Fædrelandsvennen også er årsak til at mange ikke våger å mene. I Søgne-saken har flere vegret seg for nettopp dette, og Fædrelandsvennen nevnes som årsak til at vårt lokaldemokrati som følge av dette polariseres og bystyrekaos oppstår.
Motstykket til vårt bystyre er fylkestinget.
Der er det lite kaos og respekt for meningsmangfold. Representantene er kulturelt foret fra sitt lokalmiljø, og når fylkestinget samles drøftes saker på bakgrunn av hvordan de er dekket av hele fylkets mangfold av lokalaviser – fra Tvedestrandsposten til Avisen Agder i Flekkefjord. Derfor møter også representantene hverandre med respekt, nysgjerrighet og ærefrykt. De søker dialog og muligheter for meningsfellesskap.
I Kristiansand – derimot – møtes bystyrets representanter etter forhåndsdømming og stigmatisering fra byens eneste avis. Ingen er nysgjerrige på hverandre og den som søker dialog fremfor strid på tvers av partilinjer blir diskreditert av Fædrelandsvennens redaktører og journalister.
Behov for mediemessig konkurranse
Spørsmålet er hvor lenge dette skal få fortsette. Skal Fædrelandsvennen bevare egen definisjonsmakt og troverdighet bør de enten dyrke en redaksjonell kultur for meningsforskjeller og gravende journalistikk – eller selv stille seg i spissen for å skaffe seg en konkurrent med journalistisk ryggrad til å utfordre makt og maktmisbruk.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside, eller send til post@argumentagder.no
