Analyse 23.03.2022: Enhver krig har sin egen dynamikk. Er den først brutt ut er det partenes ulike interesser som styrer krigens videre utvikling. Å begrense krigens grusomhet ønsker alle, men er vanskelig å oppnå. Nye overraskelser i Ukrainakrigen kan derfor være rett rundt hjørnet.
Illustrasjon: T. Vestaas
Av Bernt H. Utne, publisert 23.03.2022
Putins “røde linjer”
21. april 2021, altså for et knapt år siden, holdt president Vladimir Putin sin 17. årstale til den russiske nasjon. I talen advarte han Vesten om å krysse Russlands “røde linje”. Nøyaktig hvor den røde linje løp vil “Russland selv i hvert enkelt tilfelle bestemme”. Talen var oppsiktsvekkende, men få tok den særlig alvorlig.
Pandemiens betydning
For våren 2021 hadde verden helt andre utfordringer. Koronapandemien hadde ført til historiens mest omfattende vaksinasjonsprogram, og de fleste land hadde stengt sine grenser. Hvem hadde da anledning til å bry seg om en hårsår president i en fallert supermakt, og hans “røde linjer” ? I dag vet vi at verdenssamfunnet manglende interesse for talen var en alvorlig feil.
Obamas respektløse omtale
Daværende president Barack Obama karakteriserte etter den russiske anneksjonen av Krim i mars 2014 Russland som en “regional makt uten geopolitisk betydning”. Uttalelsen fra den amerikanske presidenten falt ikke i god jord hos Putin, og kløften mellom Russland og Vesten ble etter hvert dypere og bredere.
Visjonen om et annet Russland
Putins visjon for et annet Russland er et sentralstyrt og ensrettet land med en sterk og autoritær ledelse som har gjenvunnet sin posisjon som en global stormakt. Slik Sovjetunionen var før oppløsningen av landet i begynnelsen av 1990-årene. Det sovjetiske imperiums undergang har Putin tidligere karakterisert som “den største tragedien i hans levetid”.
Sannsynligvis har Putin i løpet av sommeren i fjor bestemt seg
Det er nå åtte år siden Ukraina-krisen ble utløst. Det som begynte som et begrenset problem utviklet seg etter hvert til en fastlåst borgerkrig i Øst-Ukraina. Et Ukraina som langsomt beveget seg i demokratisk retning etter vestlig forbilde kunne true Putins visjon om sitt Russland. Og nettopp der, ved et Ukraina i bevegelse mot et liberalt demokrati, har nok hans “røde linje” løpt.
Sannsynligvis har Putin i løpet av sommeren i fjor bestemt seg for å løse Ukraina-spørsmålet ved en kombinasjon av økonomisk utpressing, politisk trykk og om nødvendig ved bruk av militær makt.
Militær makt
Russland har samlet sett en betydelig militær styrke, men landet er enormt i utstrekning, og militærmakten er spredd utover et stort område. Å samle en tilstrekkelig styrke til å kunne sette “makt bak sine krav” ville for Putin ta tid. Vi vet i dag at troppebevegelsene begynte på ettersommeren 2021. Det ble trukket sammen styrker fra nord-områdene i Norges nærhet, og også fra Sibir. Å flytte så store styrker med full utrustning over tusener av kilometer er en stor logistisk utfordring, og kunne ikke utføres uten at det ble oppdaget av overvåkingssatelitter. Det skjedde også, og ble tydelig kommunisert i media av bl. a amerikansk etterretning. Sannsynligvis var det en del av Putins plan for å øke trykket på NATO og EU. For uten at styrkenes tilstedeværelse og potensiale var offentlig kjent ville de ikke kunne fungere som pressmiddel. Den offentlige oppmerksomhet om den russiske styrkeoppbygging har derfor passet Putin godt.
Økonomisk utpressing
Samtidig begynte plutselig gass-prisene i Europa å øke. Russland leverer nærmere 50 % av Europas forbruk av naturgass, og eier også gjennom det statlige gasselskapet Gazprom 25 % av bl. a. Tysklands gasslagre. Som grafen viser økte gassprisen gradvis fra september av, med
en eksplosiv økning fra oktober. Vi vet i dag at Russland fra samme tidspunkt langsomt strupte tilførslene av gass gjennom gassrørledningene landet via Gazprom kontrollerer. Samtidig ble Gazproms gasslagre i Europa tømt slik denne tyske artikkelen fra 10. oktober viser.
Gasskraftverk i Europa kan startes og stoppes hurtig, og fungerer som en buffer når andre kraftkilder som vann – eller vindkraft leverer lite. Atomkraft og kull/oljekraft er mer avhengig av stabil drift og kan bare i begrenset grad ta toppene i kraftforbruket. Det grønne skiftet har også medført at Europas kraftforsyning gradvis er blitt mer avhengig av gass. Med en eksplosiv økning i gassprisene begynte derfor strømprisene internasjonalt å stige. Det smittet også via strømkablene over til Norge, og vi fikk senhøsten 2021 tidenes strømprissjokk. Strømprisen kan derfor direkte kobles til Putins forberedelser for en endelig avklaring på Ukrainaspørsmålet.
Politisk press
I midten av desember var Putin klar for neste skritt, politisk press. Ved Russlands fremleggelse av sine ønsker om nye sikkerhetsavtaler med NATO og USA slapp han “katta ut av sekken”. Russland stilte omfattende krav om nedtrapping av NATOs aktivitet særlig i Øst-Europa. Kravene ville i realiteten innebære en helt ny sikkerhetsarkitektur for Europa, og ville bety et brudd med den “åpne dørs”-politikk som Vesten hadde ført overfor Øst-Europa siden årtusenskiftet. Putins narrativ var at NATO og EU i imperialistisk ånd hadde ekspandert østover i Europa. Det opplevde Russland som en trussel hevdet Putin, og utelot at initiativet til østutvidelsen ubetinget kom fra de Øst-Europeiske land, og ikke fra Vest-Europa eller USA.
Forhandlingene
Mot bakgrunn av en åpenbar og truende energikrise, kombinert med vissheten om Russlands militære oppbygging, regnet Putin med at Vesten ville komme med innrømmelser. Det mest omstridte tema var prinsippet om statenes rett til selv å bestemme sin sikkerhetspolitikk. USA og NATO anså flere av kravene som uaktuelle, men var likevel åpen for diskusjon. Drøftingene mellom NATO/EU/USA og Russland førte ikke fram, og i utgangspunktet var nok mulighetene for et kompromiss dårlige. Kanskje var det også Putins plan at forhandlingene skulle mislykkes?
“Denazifisering” og “avmilitarisering”
Mandag 21. februar klarla Putin i en TV-overført tale sin forståelse av Ukraina som en naturlig del av Russland. Samtidig lovet han det russiske folk en “denazifisering” og “avmilitarisering” av Ukraina. Få dager senere fulgte et omfattende angrep mot mål i hele Ukraina. Krigen har fått store følger for sivil infrastruktur og har ført til den største flyktningestrøm Europa har sett siden den andre verdenskrig.
Fordrivingskrig
En fjerdedel av befolkningen på over 40 millioner er nå på flukt. De fleste internt i Ukraina, men over 3 millioner har søkt tilflukt i nabolandene lenger vest. Med ødelagte hjem og byer i ruiner har flyktningene, som hovedsakelig tilhører det ukrainske flertallet, lite eller ingenting å vende tilbake til. Putins angreps – og erobringskrig er derfor nå også blitt en fordrivingskrig. Det har vi ikke sett siden den 2. verdenskrig!
Krigens dynamikk
Det vi nå ser i full utfoldelse er krigens dynamikk. Det som er utenkelig på mandag er plutselig mulig på onsdag, og på fredag er det et folkekrav! Ingenting kan lenger utelukkes, heller ikke at krigen kan spre seg. Jeg husker fra mine yngre offisersdager en av krigsveteranene som pleide å minne oss om at “krigen er ikke over, før den er over”. Det er nok lenge til!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
