Kongehusets hemmeligheter som de færreste har fått med seg
Olehartattordet.blogg.no:
Til tross for våre romantiske tradisjoner var monarker aldri kloke, rettferdige eller generøse. Den korteste gjennomgang av historien viser at de adelige uten unntak var de mest ondskapsfulle forbrytere som noen gang har levd. De var seriemordere som drev rovdrift på nasjoner.
Og den eneste måten å overleve på i den tiden var å adlyde – og blindt tro på – alt kongen og dronningen sa.
Det er altså snakk om overgripere og sadister av verste sort. De har levd i sus og i dus mens resten av befolkningen har lidd og slavet for dem.
I vår tid så har de moderert seg, i det minste utad, men selv om de ikke viser den samme brutale framferden de gjorde tidligere, så lever de fremdeles overdådige liv finansiert av skattebetalerne, mens den vanlige mann og kvinne sliter økonomisk.
Kongeparet har overhodet ikke noen viktig samfunnsviktig funksjon med mindre det å reise på ferie for skattebetalernes penger blir ansett som viktig. Det blir påstått at de er viktig for turistnæringen, men hvor finner man den dokumentasjonen som viser det?
Sønnen deres, Haakon Magnus, er en av World economic forums unge ledere, som jobber for massemilliardærene og deres agenda, og han bryr seg ikke en døyt om hva den vanlige mann og kvinne sliter med, enda det er oss skattebetalere som betaler lønna hans. Og i 2022 fikk Norges mest kostbare “sosialklienter” en lønnsøkning på 3, 6 prosent.
Kongehuset er heller ikke interessert i å offentliggjøre dokumentene som viser millioninvesteringene deres gjennom de 16 siste årene. Og hvem tror du har betalt for dette? Kan det nok en gang være oss skattebetalere?
De samlede utgiftene til monarkiet har vokst minst 37 prosent på seks år, fra 336 millioner kroner i 2010 til minst 460 millioner kroner i 2016.
• Lønnsutgiftene til hoffet er mer enn doblet siden 2002. Da brukte hoffet 52 millioner kroner til å lønne faste og midlertidig ansatte. I 2014 var tallet økt til 119 millioner. Antallet fast ansatte økte i samme periode fra 136 til 153, ifølge hoffets årsberetninger.
• Siden 2002, da kronprins Haakon avsluttet studiene, har staten over tredoblet overføringen til kronprinsparets stab, som i 2016 mottar 18,8 millioner kroner.
• I samme periode er kronprinsparets skattefrie apanasje doblet til 9,3 millioner kroner i 2016.
Og så har vi Haakon Magnus sin ektefelle Mette Marit, som flere ganger møtte den avdøde sexovergriperen Epstein
Og nå er det hennes sønn Marius som er i søkelyset:
“At Marius er rusavhengig og voldelig, bedriver lyssky utskeielser, og henger med gangstere, må vi anta at Kongehuset har arbeidet hardt for å hindre at når offentligheten.
I Norge snakkes det lite om de skjulte «privilegier» øvre del av samfunnssjiktet har. «En går sig selv så let af minde», fastslår Pastor Manders i Gjengangere. Ryktene går om hvite middelklassehjem som arrangerer colaparties for 18-åringen og champagnefrokost for avkommet før ungdomsskolens 17. mai-tog, men det er til Grønland i Oslo Politiet og mediene drar for å dokumentere økt narkotikaproblematikk i Norge. Vold i nære relasjoner eksisterer også i etnisk norske velstandshjem, men vi liker ikke å snakke om det og velger heller å la oss sjokkere av «de andre» som må søke tilflukt på krisesentre. Kanskje kan publikum kjenne seg igjen i Kongehusets stue? Er det bare Marius som har diplomatpass til å krysse grenser?
Felles for Ibsens samfunnskritiske dramaer er pekefingeren som rettes mot borgerskapets dobbeltmoral. Vi har med Marius-dramaet fått innblikk bak en fasade som ikke bare viser kritikkverdige forhold internt i kongefamilien, men som også kan leses som en allegori på samfunnet vårt. Og som med Ibsens verker engasjerer ikke det bare det norske folk, men hele verden.” https://www.metamodernista.no/gjengangeren-i-kongehuset?fbclid=IwY2xjawE9NRxleHRuA2FlbQIxMQABHcHiK9hBITkv62flAVadvPzJAu8fvBGxYhZ-99cnElOx2P1xlSHX1TonVw_aem_V4qhmh9Dm52Bzpyq8_uztg
“Mens mediene prøver å få kongehuset i tale, stiller politikere ingen krav til at institusjonen redegjør for sin kunnskap og håndtering av sakens historikk. Slottet henviser konsekvent til Høibys forsvarer. Det eneste som er blitt bekreftet, er at Mette-Marit og fornærmede har hatt kontakt. Vi får ikke vite hvorvidt kronprinsessen bevegde seg over grensen for ulovlig påvirkning i en straffesak.
Dette ville være straffbart for alle andre borgere, men for kronprinsessen er det kongen som eventuelt vurderer de rettslige konsekvenser. Hun opererer altså i en beskyttet rolle som kongelig, samtidig som slottet tillater seg å definere kontakten som «privat».
En uttalelse som riktignok har kommet, er Høibys egen uttalelse der han erkjenner å ha «utøvd kroppskrenkelser». Han påpeker å ha slitt med rus og psykiske lidelser i lang tid, men bedyrer å ville ta ansvar og gjenoppta behandling.
Som medmennesker er vi nok mange som ønsker ham lykke til på veien mot et bedre liv. Det er også viktig at personer som utøver vold, ikke bare tar sin straff, men mottar rehabilitering og hjelp slik at ikke flere blir skadelidende.
Samtidig er det en provoserende trend i tiden at personer som har begått kriminalitet eller svært umoralske handlinger, viser til egne psykiske lidelser. Høiby understreker at dette ikke er en unnskyldning, men det er nærliggende å tro at han nevner det for å oppnå sympati eller synliggjøre noen formildende omstendigheter.
Slik «diagnosevasking», som jeg kaller det, forekommer til stadighet når graverende forhold avdekkes i offentligheten, også fra politikere. Det blir ikke mer riktig av det. Mennesker er mer enn sine lidelser, en sannhet som må gjenspeiles i ansvaret de har for egen atferd.
De fleste mennesker med psykiske lidelser begår ikke alvorlige straffbare handlinger og utøver ikke vold mot sine kjære. At Høibys oppvekst kan ha vært vanskelig, er mer et argument for å avskaffe monarkiet enn en forklaring på skaden han har forvoldt.
Selvsagt må vi være varsomme når et menneske og hans familie er i krise. Men at Høiby har psykiske vansker og at kongefamilien er i en vond situasjon, må ikke hindre nødvendige diskusjoner om deres makt og privilegier, og hvilken rolle mediene og politikere spiller i å opprettholde dem.” https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/wgd38M/psykolog-ut-mot-diagnosevasking-provoserende-trend?fbclid=IwY2xjawE9I1lleHRuA2FlbQIxMQABHQaqsUsTxlxUXYVwRj9LAc9W3BJypchSRZBGlgd7eiIZm2TPU8KPGDjd-g_aem_FhCAVxnfM3hBdrAEWbsJjQ
“Vi har notert oss en viss medieinteresse for Marius Borg Høiby, sønn av kronprinsesse Mette Marit, samt Märtha Louise og Durek Verrett.
Nær fire av ti har fått et mer negativt syn på kongehuset. De aller fleste av dem oppgir prinsesse Märtha Louise, Durek Verrett og saken knyttet til Marius Borg Høiby som årsak. Samtidig synker oppslutningen om monarkiet.
Dette skriver NRK.
Men det er større problemer med kongehuset og monarkiet enn Marius og Durek.”
https://steigan.no/2024/08/det-norske-kongehuset-har-storre-problemer-enn-marius-hoiby/
“Som norsk borger vil jeg tillate meg å stille det høyst betimelige spørsmål om barnevernet har sviktet Marius?
Allerede da Marius ble født må barnevernet ha visst at han var i målgruppa for de kategorier barn som barnevernet pleier å overvåke ekstra nøye nærmeste fra fosterstadiet til myndighetsalder. Han hadde både en mor med og far med tilknytning til rusmiljøer. Mette-Marit hadde som kjent en ustabil fortid og testet narkotika. Hun ble alenemor og faren hadde fengselsdom bak seg.
Så her tilsier all vanlig praksis at barnevernet burde fulgt opp både mor og barn nøye gjennom hele Marius sin oppvekst. Har barnevernet gjort det? Og hvilke hjelpetiltak fra barnevernet er eventuelt blitt iverksatt eller tilbudt Marius og oppvekstfamilene hans? Hvorfor har ikke eventuelle hjelpetiltak klart å forhindre den skjevutvikling som har resultert i den tragiske situasjon vi ser Marius og kongefamilien står i nå med rusmiddelbruk, alvorlig voldsutøvelse, kriminelle venner og nærmest et ødelagt liv for kronprinsessens førstefødte?
Barnevernet burde også forstå at det ikke kan ha vært lett for Marius å vokse opp i kongefamilien. Tenk på det enorme krysspresset og rollefrustrasjonene denne gutten ble utsatt for i oppveksten. Tenk på hvor ensom han må ha følt seg i sin rolle som ingen av hans venner kunne forstå? Og dysfunksjonalitetene som alltid oppstår i lukkede overklassefamilier med sterk æreskultur.” https://steigan.no/2024/08/har-barnevernet-sviktet-kongefamilien/
“Bjørnstjerne Bjørnson skrev artikler i pressen mot de svenske kongenes frimureri og medlemmene i den norske losjen ble ansett som noe bortimot landsvikere.
Kong Haakons viktigste rådgivere i den første tiden etter 1905, Nansen og Michelsen, var begge arge motstandere.Avisenes holdning var avventende, men skeptisk til kongens frimurertilknytning: : “Vi tager da neppe feil af den almindelige Mening, når vi udtaler at denne, ialdfald udenfor frimurernes egen kreds, gaar ud på at Norges Konge ikke bør indtage den ledende Stilling i et hemmelig selskab,” skriver Morgenbladet i en kommentar i desember 1905.”
20. november 1905, tre dager før den nyvalgte norske konge skulle gå ombord i kongeskipet Danneborg som skulle frakte ham til Norge, hadde kronprins Christian Frederik et svært fortrolig møte med sin sønn på Amalienborg. Anledningen var kong Haakons skifte av frimurerlosje.
Prins Carl var blitt medlem av Christianlosjen i 1896, men hadde ikke noen særlig interesse for frimureriet. Prinsen hadde fortsatt lærlingegraden, den første av i alt tolv grader. Hans bestefar var øverste beskytter for den danske losjen. Faren, Christian Frederik, var stormester, og innehadde selvsagt øverste grad.
Det er kongelig tradisjon for frimurermedlemskap. “Den kongelige kunst” brukes nå og da som synonym for frimurerordenen. Kong Haakons svigefar, Kong Edward, var stormester i England før han ble konge og fortsatte så som høy beskytter for losjen. I Norge og Svergie var Oscar II stormester. Unionskongens frimureruniform henger fortsatt utstilt i vestibylen i losjen i Oslo. den 22. september 1894 hadde kongen innviet praktbygget i Kristiania som han selv hadde donert 850 000 kr til for å få reist.
Det var på Bygdøy Kongsgård at den første norske frimurerlosje ble stiftet i 1794, med kong Fredrik V tilstede. De første årene lå Norge under den engelske losjen, men fra 1818 ble det holdt møter i Norge etter det såkalte svenske system. Kong Karl Johan ble den første norske stormester.
Den danske frimurerlosjen tok det for gitt at kong Haakon ville overta som stormester eller Viseste Salomos Vicarius som det het i Norge på den tiden, og på Amalienborg utførte kronprins Christian Frederik den høyst uvanlige handling å innføre sin sønn i samtlige resterende elleve grader på samme dag. Han sendte med sin sønn følgende brev:
“Vi Christian Frederik tilkiendegiver herved dig vår højt elskede søn Haakon VII Norges Konge, at vi i henhold til din derom indgivne begiæring vilde have dig løst fra det forhold hvori du som frimurerlærlingebroder står til den VIII Frimurerprovinds, således at du nu, når tiden dertil kommer kan indtræde i den deg underlagte X. Provinds. Gud den aller højeste trefold store bygmester skjænke dig sin velsignelse. Givet i Østen av den VIII Frimurerprovinds, Amalienborgs slott, 20. november 1905. Christian Frederik.”
På Wessels Plass i Kristiania var det heller ingen tvil om at den nye kongen kom til å ta plassen til unionskongen som stormester. “Ad interim” utnevnte den Norske Store Landslogo lege Gottfried Conradi til stormester (etter at Thorvald Meyer hadde takket nei av helsegrunner) i påvente av kong Haakon.
Det gikk ikke som frimurerne hadde regnet med. På slutten av 1800-tallet var det blitt kraftig debatt om frimurerordenen i Norge. I stortinget ble losjen til og med foreslått forbudt. Det ble regnet som god norsk holdning å være motstander. Bjørnstjerne Bjørnson skrev artikler i pressen mot de svenske kongenes frimureri og medlemmene i den norske losjen ble ansett som noe bortimot landsvikere. Kong Haakons viktigste rådgivere i den første tiden etter 1905, Nansen og Michelsen, var begge arge motstandere. Avisenes holdning var avventende, men skeptisk til kongens frimurertilknytning: “Vi tager da neppe feil af den almindelige Mening, når vi udtaler at denne, ialdefald udenfor frimurernes egen kreds, gaar ud på at Norges Konge ikke bør indtage den ledende Stilling i et hemmelig selskab,” skriver Morgenbladet i en kommentar i desember 1905.
At kong Haakon aldri tok opp sitt medlemskap er først og fremst en manifestasjon av den spesielle folkeutgaven av monarkiet. I 1905 besto frimurerordenen i Norge stort sett av godseiere, offiserer, høyre folk og geistlige. Det ville ha vært i strid med selve fundamentet for det norske kongehuset i “den skjulte republikken” å innlate seg på offentlig eller, hva verre var: hemmelig omgang med dette miljøet.
I stedet valgte Kong Haakon å holde seg orientert om losjen via flere av medlemmene av staben og tjenerskapet på slottet der frimurervesenet var utbredt. Det går også historier om at han under sine reiser til England avla flere besøk i den engelske losjen sammen med sine slektninger, som alle var aktive medlemmer.”
Fra boken Bak fasaden Historien om den kongelige væremåte av Carl-Erik Grimstad utgitt av Cappelen i 1994 – kan leses i sin helhet her: http://www.nb.no/nbsok/nb/893462950541b03bf7833dba6cddff5c?index=1#0
https://olehartattordet.blogg.no/1454870487_frimureri_en_trussel_.html
https://www.skup.no/sites/default/files/metoderapport/metoderapport-kongemakta.pdf
https://www.aftenposten.no/okonomi/i/8W81/kronprinsens-nettverk-beskrives-som-demokratisk-trussel