Kanskje en nå kan begynne å diskutere sikkerheten for alle europeiske stater?Russlands svar på Nato-ekspansjon gir resultater.

Derimot.no

NATOs ekspansjonisme har lidd et stort tilbakeslag: Russiske tropper trekker seg tilbake fra grensen i visshet om at de har nådd målene sine

Glenn Diesen

Glenn Diesen er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN)

NATOs ekspansjonisme på bekostning av russisk sikkerhet har fått et stort tilbakeslag. NATOs medlemmer hadde aldri til hensikt å presse Ukraina til å overholde sine forpliktelser til Minsk-avtalene, ettersom autonomi i Øst-Ukraina ville kunne begrense NATOs dominerende rolle i det pan-europeiske rommet.

Istedenfor har NATO-landene undergravd Minsk-avtalen ved å endre maktfordelingen og dermed reforhandle fredsavtalen: Russland skulle bli svekket av sanksjoner og Ukraina skulle styrkes ved å levere våpen og mobilisere NATO i Øst-Europa. Det beste øyeblikket for å reforhandle Minsk-avtalen skjedde for mindre enn ett år siden, da ukrainske styrker mobiliserte langs grensen til Donbass med trusselen om å ta tilbake regionen med makt. NATO svarte med å fortsette sin ukritiske støtte til myndighetene i Kiev og truet Moskva med ødeleggende sanksjoner dersom det ville komme til forsvar av utbryterregionene.

Hvordan svarte Russland?

Russland mobiliserte sine tropper, uttrykte klare røde linjer om hva som ville utløse en militær intervensjon, og gjorde det klart at ytterligere vestlige sanksjoner bare ville intensivere Russlands økonomiske frakobling fra Europa. Russland kan dermed avskrekke Kiev fra å angripe Donbas og avskrekke NATO fra å plassere våpensystemer nær russiske grenser. 

Så, hva har vært resultatet? Vestlige stater diskuterer endelig pan-europeisk sikkerhet, begrensninger eller ikke-utplassering av offensive våpensystemer, og det mest tabubelagte temaet de siste 30 årene – erkjennelse at Russland har legitime sikkerhetsinteresser. Think tanks diskuterer nå  om NATOs ekspansjonisme har nådd sin grense, og muligheten for en nøytral status for Ukraina, lik modellen til Finland eller Østerrike. Den franske presidenten foreslo til og med at vi trenger en ny tilnærming til pan-europeisk sikkerhet og observerte det som burde vært åpenbart: Europa kan ikke ha sikkerhet hvis Russland nektes sikkerhet.

USA vil også slite med å få Moskvas tilbaketrekning til å passe inn i deres narrativ om russisk ekspansjonisme. Washington har ivrig reklamert om den store “invasjonsdagen” til tross for at Russland har nektet, og Ukraina, Frankrike, Tyskland og EU har vært kritiske til USAs krigshysteri. Narrativet om at Russland søker territoriell ekspansjon eller forsøker å gjenopprette Sovjetunionen var nødvendig for å fremstille NATO som en «forsvarsallianse». Selv europeerne ser ut til å være utslitt av Washingtons konfronterende tilnærming og krigshysteri, og erkjenner i større grad at uten pan-Europeiske sikkerhetsavtaler vil pan-Europeisk sikkerhet kollapse.

Tvangsdiplomati mot «alliansesolidaritet»

Det er vanlig å sette diplomati i kontrast til militærmakt. I virkeligheten må diplomati ofte støttes av makt. Den kalde krigen tok slutt i 1989 gjennom forhandlinger og kompromiss mellom to likemenn, selv om da Sovjetunionen kollapset i 1991, var det ikke lenger noe behov for USA for å imøtekomme et sterkt svekket Russland i Europa. Det var heller ikke lenger behov for at NATO skulle overholde eksisterende avtaler eller internasjonal lov, og alle løfter om ikke å utvide NATO en tomme mot øst ble uærlig avvist som en russisk «myte». NATO ble konvertert fra en status-quo makt og en forsvarsallianse til å bli en ekspansjonistisk militærallianse som invaderte land fra Jugoslavia til Libya. 

I 30 år ble russiske forslag for inkludering i pan-europeisk sikkerhet ignorert av Vesten. Moskva presset først på for å gjøre den inklusive pan-Europeiske OSSE til den viktigste pan-europeiske sikkerhetsinstitusjonen, en ambisjon som ble kansellert av NATOs ekspansjon. Deretter foreslo både Jeltsin og Putin Russland kunne bli med i NATO, Medvedev foreslo en ny europeisk sikkerhetsarkitektur i 2008, og så foreslo Putin en EU-Russland-union i 2010. Disse forslagene ble aldri seriøst diskutert og Russland mottok aldri ordentlige svar. Men med klare røde linjer støttet av troverdig militærmakt, kan russisk diplomati lykkes.

USA vil hevde at en russisk aggresjon mot Ukraina har blitt forhindret fordi NATO opprettholdt solidariteten mot den russiske trusselen. I realiteten ga sammenbruddet av alliansesolidariteten freden en sjanse. Så lenge NATO er et instrument for kollektivt hegemoni i det pan-europeiske rom, fungerer alliansesolidaritet som et samlingsrop for kompromissløs maktpolitikk.

red hard hat on pavement\
Sikkerheten i Europa må gjelde alle europeiske stater.

NATOs alliansesolidaritet har derfor vært en katastrofe for pan-europeisk sikkerhet. Blokkens ekspansjonisme brøt alle de store pan-europeiske sikkerhetsavtalene ved å ignorere prinsippet om «udelelig sikkerhet», og stasjonering av permanente kamptropper i nye medlemsland brøt med NATO-Russia Founding Act av 1997. Da USA ensidig trakk seg fra AMB- Traktaten i 2002, INF-avtalen i 2019 og Open Skies-avtalen i 2020 – var kravet om alliansesolidaritet en funksjon for at europeerne enten var stille om bekymringene sine eller ga Russland skylden for den påfølgende kollapsen av pan-europeiske sikkerhetsavtaler.

Tilbake til 1990-tallet? 

Russlands vinning så langt i denne konflikten er begrensede, men betydelige. Et gjensidig akseptabel pan-europeisk sikkerhetsavtale har fortsatt ikke blitt oppnådd, men å endelig ha åpnet opp for diskusjoner om pan-europeisk sikkerhet innebærer at vi endelig revurdere den farlige beslutningen på 1990-tallet om å bygge et Europa uten Russland – som uunngåelig ble et Europa imot Russland.

På 1990-tallet var det i utgangspunktet en erkjennelse av et dilemma. På den ene ønsket Polen og andre østeuropeere å bruke NATO som en «forsikringsgaranti» mot Russland i stedet for å ha en inkluderende pan-europeisk sikkerhetsordning. På den annen side ville konflikten med Russland gjenopplives ved å flytte skillelinjene i Europa østover i motsetning til å oppheve disse delelinjene. NATO valgte det første alternativet og var etterfulgt av propagandaen som hevdet det aldri va et dilemma til å begynne med. Den nye ideologiske fortellingen var at militæralliansen faktisk var et fredelig samfunn av demokratier, og russisk motstand mot NATOs ekspansjonisme betydde at Moskva var fiendtlig innstilt til demokrati, og dermed måtte NATO returnere til sitt oppdrag om å en anti-russisk oppdemmingspolitikk. 

Europa er på randen av krig – som har splittet i Vesten. Noen hevder at NATOs ekspansjonisme har nådd sine grenser og et nytt format for pan-europeisk sikkerhet er nødvendig. Andre antyder at det er mer behov for et kraftfullt NATO for å motarbeide «russisk aggresjon». La oss håpe at de kalde krigerne endelig blir erstattet av mer nyanserte og nytenkende ledere.

Artikkelen er tidligere offentliggjort på Russia Today

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: Ameer Basheer

10 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 10 ganger.

Post Views: 57

Les artikkelen direkte på derimot.no