Jeg har noen ganger vært uenig med professor i biologi, Kristian Gundersen.
Men tenk hvis jeg hadde kansellert han, eller «bannlyst» som Gundersen selv kaller denne (u)kulturens middelalderske redskap.
Da ville jeg gått glipp av artikkelen hans fra i går i Khrono hvor han beskriver dette eskalerende fenomenet på en helt fortreffelig måte.
Han eksemplifiserer hvordan man bruker det han beskriver som en hviskelek i 4 trinn til å sverte motparten på en måte som ikke er gyldig, og dermed falsk.
Han nevner avslutningsvis problemet med «bevisst politisk aktivisme rettet mot enkeltpersoner i den hensikt å skremme», og «moralsk panikk» som et problem, hvor jeg tenker at eksplosiv moralsk panikk faktisk er et kraftig våpen som knebler og som i disse dager er mer styrt enn mange ønsker å tro.
Min kommentar om samme tema:
Grunnen til at jeg ikke kansellerte Gundersen i mitt stille, og derfor fikk gleden av å lese det nydelige han skrev i går i stedet for å fordømme artikkelen på bakgrunn av at jeg mislikte noe annet han også mente, var fordi jeg har noen prinsipp.
Et prinsipp er å ikke dømme på forhånd det noen har å si. Jeg kan jo umulig vite om det som sies er galt før jeg har hørt hva det er.
Et annet prinsipp er at jeg forsøker å konsentrere meg om temaet og ikke avsenderen.
Det er jo ikke avsenderen som er tema. Det må da vel være temaet som er tema. Jeg forstår egentlig ikke hvordan det går an å tenke annerledes.
Dette henger nøye sammen med ønsket og viljen til å ha reell ytringsfrihet, og dermed reelt demokrati.
Det henger sammen med at man har begynt å moralisere i stedet for å argumentere.
Med moraliseringen følger sinne over samtalepartnerens manglende moral (avbrytelser, snakke høyere etc.).
Siden man ikke har hørt etter hva den andre faktisk sier, fordi avsenderen er umoralsk, oppstår misforståelser og logiske brist i sitt eget resonnement.
Når man har logiske brist i egne resonnement fordi man har basert sine tankerekker på stråmannsargument relatert til at egen «grunnmur» er bygget på rykter, siden man ikke kan sette seg inn i det den andre sier, da det er umoralsk litteratur, unngår man diskusjon enda mer febrilsk og blir tilhenger av 100% ekskludering av «de andre» i ordskiftet.
Frykter man å bli tatt på senga av for mange paradokser man ikke klarer å bortforklare, er det deplattformifisering, scenenekt og sensur som gjelder.
På bakgrunn av enda flere misforståelsene konkluderer man med at samtalepartneren er helt skrudd i hodet og enda mer umoralsk enn man trodde på forhånd.
Siden denne eks-vennen er både koko og et umoralsk monster, og man nå har opparbeidet både raseri, vemmelse og avsky, må vedkommende også formelt fjernes fra det offentlige ordskiftet, nektes en del typer arbeid, og gjerne også bøtlegges eller straffes på andre måter for sine meninger og ytringer.
Og vipps så har vi polarisering og uro som produkt av moralisering som kanskje ikke var så moralsk likevel.
Jeg anbefaler på det aller sterkeste å lese Kristian Gundersens lærerike artikkel skrevet av en som jeg har vært uenig med.
Fotnot lenke:
