Presentasjon 02.05.2022: Renate Hægeland har lang lokalpolitisk erfaring og burde være det naturlige valg som Høyres neste ordførerkandidat. Men hun er hemmet av medvirkning i omstridte vedtak, og skal jobbe hardt for å hale nominasjonen i land.
Illustrasjon: Kristiansand Høyre
Av Bernt H. Utne, publisert 02.05.2022
Etter å ha vært i tenkeboksen en stund kunngjorde endelig Høyres gruppeleder i bystyret, Renate Hægeland (60), at hun ønsket å stille som partiets ordførerkandidat ved det kommende kommunevalget neste år. Dermed var det plutselig tre profilerte høyrefolk som ønsket å bli partiets frontfigur.
Kun en av dem, Renate Hægeland, har erfaring fra bystyret i Kristiansand, der hun har sittet siden hun første gang ble innvalgt i 2011. Hun ble gjenvalgt i 2015 og 2019, og er således nå over halvveis i sin tredje bystyreperiode. I over seks år har hun vært Høyres gruppeleder. Renate Hægeland er således en meget erfaren og innsiktsfull lokalpolitiker som har hatt en finger med i spillet i de fleste viktige politiske avgjørelser de siste år.
Hun har bakgrunn fra næringslivet, og har vært selvstendig næringsdrivende i mange år. De siste årene har hun jobbet med coaching, leder- og organisasjonsutvikling. Renate Hægeland har også hatt en rekke styreverv i ulike selskap og organisasjoner. Hun er en voksen dame med lang yrkesmessig og politisk erfaring, og for tradisjonelle høyrevelgere fremstår hun derfor som en “drømmekandidat”. Og hun er kvinne. I det politisk korrekte Høyre er det heller ingen ulempe.
I utgangspunktet høres dette ut som ren “plankekjøring”. Hægeland burde være den opplagte kandidat til å fronte Høyre i kampen for å sikre ordførervervet ved valget i 2023. Men så enkelt er det ikke. For hun er hemmet av flere forhold som kan være en ulempe for henne.
For det første er hun sterkt knyttet til viktige og omstridte politiske vedtak som er gjennomført i hennes tid som gruppeleder. Hennes nærhet til de tidligere ordførere Harald Furre og Arvid Grundekjøn sikrer henne støtte i viktige deler av det lokale partiapparat. For noen høyrevelgere teller dette positivt. For andre er det en meget god grunn til nettopp ikke å stemme på henne. For Hægeland har utvilsomt også medansvar for noen av de mest omstridte politiske sakene de senere år. Hun har vært en aktiv støttespiller for havneutbyggingen i Kongsgård-Vige. Det koster Høyre mange stemmer fra de som blir berørt av utbyggingen på begge sider av Topdalsfjorden.
Og hennes ubetingede støtte til kunstsiloen og Nicolai Tangens planer med høyst utradisjonelle bruk av administrative og økonomiske virkemidler får mange tradisjonelle høyrefolk til å heve øyenbrynene. At en privatperson, Nicolai Tangen, betaler 2/3-deler av lønnen på 3,3 millioner til silomuseets direktør er uvanlig også i høyrekretser. Mange verdikonservative høyrevelgere vil uvegerlig spørre seg om hvor lojaliteten til kunstsilomuseets direktør egentlig ligger? Hos det offentlige som betaler 1/3-del av lønnen, eller hos Tangen som betaler 2/3-deler? Og at Nicolai Tangen personlig bestemmer to styreplasser i et offentlig styre er heller ikke selvfølgelig i et Høyre som prinsipielt er tilhenger av offentlig-privat samarbeid. Men Høyres målsetting med offentlig-privat samarbeid er at konkurranse skal effektivisere offentlig sektor til det beste for innbyggerne og skattebetalerne. Det er det vanskelig å se spor av i Hægelands og hennes partis ubetingede støtte til kunstsiloprosjektet.
Men også støtte til andre prosjekter som det private barnehospicet på Egsjordet er ingen sikker vinner blant Høyres kjernevelgere. Noen vil helt sikkert se det som et godt eksempel på privat initiativ for en god sak. Andre vil derimot se det som at enkelte private organisasjoner med Høyres velsignelse får stikke et langvarig “sugerør” ned i de offentlige kasser. Det innebærer offentlig støtte til utvalgte virksomheter, og er det stikk motsatte av et subsidiefritt og uavhengig næringsliv. Som ellers er en av Høyres hjertesaker!
Som politiker er Renate Hægeland kjent som en dyktig og saksorientert politiker uten de store karismatiske egenskaper. Hun oppleves som fokusert og seriøs i sin tilnærming til politiske problemstillinger. Men hun oppfattes også som stridbar. I januar spisset det seg riktig til i en TV-sendt debatt i regi av Fædrelandsvennen. Der hevdet hun “at det eksisterte politisk kaos i Kristiansand, og mente at det var til skade for byens renomme.” Det falt ordfører Jan Oddvar Skisland tungt for brystet og avslørte at det i byens politiske ledelse hersket dype graver. Han kunne bl.a ikke forstå Høyres opptreden ifm konstitueringen etter siste valg. I debatten avslørte Hægeland at hun ikke hadde støttet en nyvalgt representant fra Senterpartiet fordi vedkommende var “en ukjent person” for henne. Den dyktige og fremgangsrike leder og politiker samarbeider med alle, uten hensyntaken til personlige sympatier eller antipatier. Hennes vektlegging av kjennskap og personlig kjemi kan derfor bli en utfordring for henne i rollen som ordfører.
Og kanskje er det også noe av årsaken til at resultatet fra uravstemningen blant Høyres noe over 400 medlemmer ble så jevnt? Av 211 avgitte stemmer sikret Hægeland seg 77. Det var bare 10 stemmer mer enn utfordreren Peter Gitmark og nykommeren Mathias Bernander. De fikk 67 stemmer hver. Renate Hægeland skal derfor jobbe hardt skal hun hale nominasjonen i land. Og lykkes hun i å bli Høyres neste ordførerkandidat er valget av henne til byens neste ordfører ingen selvfølge.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside, eller send til post@argumentagder.no
