Hvem vinner, hvem taper i Ukraina Hva er det som faktisk skjer?

Derimot.no

Den operasjonelle situasjonen (Del 2)

Kampens framferd

av Jacques Baud den 11. april, 2022

Jacques Baud var tidligere oberst i generalstaben, tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningen, spesialist på østlige land. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner designet og ledet han den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for kampen, i NATO, mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Han er forfatter av flere bøker om etterretning, krig og terrorisme, spesielt Le Détournement utgitt av SIGEST, Gouverner par les falske nyheter, L’affaire Navalny. Hans siste bok er Poutine, maître du jeu? utgitt av Max Milo.

Når det gjelder operasjonsforløpet, kommer analysene som presenteres i våre medier oftest fra politikere eller såkalte militæreksperter, som videresender ukrainsk propaganda.

La oss ha det klart for oss: En krig, uansett hva den ellers er, det er drama. Problemet her er at våre strateger i slips helt klart prøver å overdramatisere situasjonen for å utelukke enhver forhandlingsløsning. Denne utviklingen får imidlertid en del vestlig militærpersonell til å si fra og gi en mer nyansert vurdering. I Newsweek bemerket således en analytiker fra det militære etterretningsbyrået Defense Intelligence Agency (DIA), den amerikanske ekvivalenten til Direction du Renseignement Militaire (DRM) i Frankrike, at «i løpet av 24 dager med konflikt har Russland utført rundt 1400 angrep og fyrt av nesten 1000 missiler (til sammenligning utførte USA flere angrep og lanserte flere missiler bare den første dagen av Irak-krigen i 2003).» 

Mens Vesten liker å «myke opp» slagmarken med intensive og langvarige trefninger før de sender inn bakketropper, foretrekker russerne en mindre destruktiv, men mer troppeintensiv tilnærming. På France 5 presenterte journalisten Mélanie Tarvant russiske generalers død på slagmarken som bevis på destabiliseringen av den russiske hæren. Men dette er en dyp misforståelse av tradisjonene og operasjonsmåtene til den russiske hæren. Mens befal i Vesten har en tendens til å lede bakfra, har deres russiske kolleger en tendens til å lede fra fronten – i Vesten sier de: «Forover!» I Russland sier de: «Følg meg!» Dette forklarer de store tapene i de øvre kommandonivåene, som allerede er observert i Afghanistan – men det forteller også om det mye strengere utvalget av stab-personell enn i Vesten.

Ukraine latest updates: Zelenskyy calls for more support | Russia-Ukraine war News | Al Jazeera
Skal en forstå hva som skjer må en utestenge propagandakrigen som dreier seg om opinionen og ikke den militære slagmarken.

Videre bemerket DIA-analytikeren at «det store flertallet av luftangrepene er over slagmarken, med russiske luftfartøy som gir «nær luftstøtte» til bakkestyrker. Resten – mindre enn 20 prosent, ifølge amerikanske eksperter – har vært rettet mot militære flyplasser, brakker og støttedepoter.» Dermed ser uttrykket «tilfeldig bombing [som] ødelegger byer og dreper alle» som gjenspeiles av vestlige medier ut til å motsi den amerikanske etterretningseksperten, som sa: «Hvis vi bare overbeviser oss selv om at Russland bomber vilkårlig, eller [at] de unnlater å påføre mer skade fordi personellet ikke klarer oppgaven eller fordi de er teknisk udugelige, så ser vi ikke den virkelige konflikten.»

Faktisk skiller russiske operasjoner seg fundamentalt fra Vestens begrep om det samme. Vestens besettelse av å ikke ha dødsfall i sine egne styrker fører dem til operasjoner som primært er i form av svært dødelige luftangrep. Bakketropper griper først inn når alt er ødelagt. Dette er grunnen til at vestlige mennesker i Afghanistan eller Sahel drepte flere sivile enn terrorister gjorde. Dette er grunnen til at vestlige land som er engasjert i Afghanistan, Midtøsten og Nord-Afrika ikke lenger publiserer antall sivile ofre forårsaket av deres angrep. Faktisk drar europeere som er engasjert i regioner som bare i liten grad påvirker deres nasjonale sikkerhet, for eksempel esterne i Sahel, dit bare for å «få føttene våte.»

I Ukraina er situasjonen en helt annen. Man trenger bare å se på et kart over språklige soner for å se at den russiske koalisjonen nesten utelukkende opererer i den russisktalende sonen; altså blant populasjoner som generelt er positivt innstilt til det. Dette forklarer også uttalelsene til en amerikansk luftvåpenoffiser: «Jeg vet at nyhetene stadig gjentar at Putin retter seg mot sivile, men det fins ingen bevis for at Russland med vilje gjør det.»

NRC MiddleEast on Twitter:
Bombing av Mosul i Nord-Irak førte til omfattende sivile ødeleggelser og tap.

Tvert i mot er det av samme grunn – men på en annen måte – at Ukraina har utplassert sine ultranasjonalistiske paramilitære krigere i større byer, som Mariupol eller Kharkov – uten følelsesmessige eller kulturelle bånd til lokalbefolkningen kan disse militsene kjempe selv på bekostning av store sivile tap. Grusomhetene som for tiden avdekkes forblir skjult av fransktalende media, i frykt for å miste støtten til Ukraina, som bemerket av media nær republikanerne i USA.

Etter «halshugging»-angrep i de første minuttene av offensiven, var den russiske operasjonelle strategien å omgå bysentrene og å omringe den ukrainske hæren, «bundet opp» av styrkene til Donbas-republikkene. Det er viktig å huske at «halshuggingen» ikke har til hensikt å utslette generalstaben eller regjeringen (som våre «eksperter» har en tendens til å forstå det), men å splitte lederstrukturene for å legge hindringer i veien for den koordinerte manøveren til styrkene. Målet er tvert imot å bevare selve lederstrukturene for å kunne forhandle seg ut av krisen.

Den 25. mars 2022, etter å ha forseglet heksegryten Kramatorsk, som nektet ukrainerne enhver mulighet for retrett, og etter å ha inntatt det meste av byene Kharkov og Marioupol, har Russland praktisk talt oppfylt sine mål – alt som gjenstår er å konsentrere innsatsen om redusere lommene av motstand. I motsetning til hva den vestlige pressen har hevdet, er dette ikke en reorientering eller en endring av størrelsen på offensiven, men derimot en metodisk implementering av målene som ble kunngjort den 24. februar.

De frivilliges rolle

Et spesielt urovekkende aspekt ved denne konflikten er holdningen til europeiske regjeringer som tillater eller oppmuntrer sine innbyggere til å dra og kjempe i Ukraina. Volodymyr Zelenskys oppfordring om å bli med i Den internasjonale legionen for territorialforsvar av Ukraina, som han nylig opprettet, har blitt møtt med entusiasme av europeiske land.

Oppmuntret av det media presenterer som en flyktende russisk hær, drar mange av disse unge menneskene av gårde og innbiller seg at de drar – bokstavelig talt – på en jakttur. Men når de først er der, er desillusjonen høy. Vitnesbyrd viser at disse «amatørene» ofte ender opp som «kanonfôr», uten å ha noen reell innvirkning på konfliktens utfall. Erfaringene fra nylige konflikter viser at ankomsten av fremmedkrigere ikke tilfører noe til en konflikt, bortsett fra å øke dens varighet og dødelighet.

Photos: Inside Ukraine's Volunteer Army of the Elderly, Children
Mobilisering av sivilbefolkning uten militær erfaring.

Dessuten burde ankomsten av flere hundre islamistiske krigere fra Idlib-regionen, et område under kontroll og beskyttelse av den vestlige koalisjonen i Syria (og også området der to ledere for Den islamske staten ble drept av amerikanerne) vekke vår bekymring. Faktisk er våpnene vi meget liberalt leverer til Ukraina allerede delvis i hendene på kriminelle individer og organisasjoner og begynner allerede å utgjøre et sikkerhetsproblem for myndighetene i Kiev. For ikke å nevne det faktum at våpnene som blir utropt som effektive mot russiske fly til slutt kan komme til å true våre militære og sivile fly.

Den frivillige som ble stolt presentert av RTBF på 19:30-nyhetene den 8. mars 2022 var en beundrer av «Corps Franc Wallonie», belgiske frivillige som tjente Det tredje riket; og han illustrerer typen mennesker som er tiltrukket av Ukraina. Til slutt må vi spørre oss selv hvem som har vunnet mest—[i dette tilfellet] Belgia eller Ukraina?

Å dele ut våpen tilfeldig kan godt gjøre EU – lik det eller ei – til en tilhenger av ekstremisme og til og med internasjonal terrorisme. Resultatet – vi legger elendighet til elendighet, for å tilfredsstille de europeiske elitene, mer enn Ukraina selv.

Tre punkter fortjener å bli fremhevet ved konklusjon

1. Vestlig etterretning, ignorert av politikere

Militære dokumenter funnet i det ukrainske hovedkvarteret sør i landet bekrefter at Ukraina forberedte seg på å angripe Donbas; og at skytingen observert av OSSE-observatører så tidlig som 16. februar varslet et nært forestående utbrudd om dager eller uker.

Her er det nødvendig med litt introspeksjon for Vesten – enten så dens etterretningstjenester ikke hva som skjedde og de er dermed svært dårlige, eller så valgte de politiske beslutningstakerne å ikke lytte til dem. Vi vet at russiske etterretningstjenester har analytiske evner som er langt overlegne deres vestlige motparters evner. Vi vet også at de amerikanske og tyske etterretningstjenestene hadde forstått situasjonen veldig godt, siden slutten av 2021, og visste at Ukraina forberedte seg på å angripe Donbas.

Ukraine urges to ignore recognition of independent Donbass republics - Prensa Latina
Forberedte Ukraina et angrep i Donbass?

Dette lar oss å utlede at de amerikanske og europeiske politiske lederne bevisst presset Ukraina inn i en konflikt som de visste var tapt på forhånd – utelukkende med det formål å gi Russland et politisk slag.

Grunnen til at Zelensky ikke satte ut styrkene sine til den russiske grensen, og gjentatte ganger uttalte at hans store nabo ikke ville angripe ham, var antagelig fordi han trodde han var avhengig av vestlig avskrekking. Her er hva han fortalte CNN 20. mars – han ble tydelig fortalt at Ukraina ikke ville være en del av NATO, men at de offentlig ville si det motsatte. Ukraina ble dermed instrumentalisert til å påvirke Russland. Målet var stengingen av gassrørledningen North Stream 2, annonsert 8. februar av Joe Biden under besøket til Olaf Scholz; og som ble etterfulgt av en byge av sanksjoner. 

2. Brutt diplomati

Siden slutten av 2021 har det tydeligvis ikke vært gjort noe forsøk fra Vesten på å reaktivere Minsk-avtalene, noe som fremgår av rapportene om besøk og telefonsamtaler, særlig mellom Emmanuel Macron og Vladimir Putin. Men Frankrike, som garantist for Minsk-avtalene og som fast medlem av FNs sikkerhetsråd, har ikke respektert sine forpliktelser, noe som har ført til situasjonen som Ukraina opplever i dag. Det er til og med en følelse av at Vesten har forsøkt å sprøyte bensin på bålet siden 2014.

Så det at Vladimir Putins satte sine atomstyrker i beredskap 27. februar ble presentert av våre medier og politikere som en irrasjonell handling eller utpressing. Det som er glemt er at det fulgte den tynt tilslørte trusselen fra Jean-Yves Le Drian, tre dager tidligere, om at NATO kunne bruke atomvåpen. Det er svært sannsynlig at Putin ikke tok denne «trusselen» på alvor, men ønsket å presse vestlige land – og Frankrike spesielt – til å forlate bruken av overdreven språkbruk.

3. Europeernes sårbarhet for manipulasjon øker

I dag er oppfatningen som formidles av våre medier at den russiske offensiven har brutt sammen; at Vladimir Putin er gal, irrasjonell og derfor klar til å gjøre hva som helst for å bryte den fastlåste situasjonen han angivelig befinner seg i. I denne fullstendig emosjonelle konteksten var spørsmålet stilt av den Republikanske senatoren Marco Rubio under Victoria Nulands høring for Kongressen mildt sagt merkelig: «Hvis det er en biologisk eller kjemisk våpenhendelse eller angrep inne i Ukraina, er det noen tvil i ditt sinn på at det 100 % ville være russerne bak det?» Hun svarte naturligvis at det ikke er noen tvil. Likevel er det absolutt ingenting som tyder på at russerne bruker slike våpen. Dessuten var russerne ferdig med å ødelegge lagrene sine i 2017, mens amerikanerne ennå ikke har ødelagt sine.

Kanskje betyr dette ingenting. Men i den nåværende atmosfæren er alle betingelsene nå oppfylt for at det skal skje en hendelse som vil presse Vesten til å bli mer involvert, i en eller annen form, i den ukrainske konflikten (en «falskt flagg»-hendelse).

Oversatt av Monica Sortland

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 ganger.

Post Views: 19

Les artikkelen direkte på derimot.no