Analyse 19.01.2022: Vi står foran en opprivende kamp om lederposisjonen i Kristiansand Høyre. Og det står ikke bare om posisjoner, men også om politisk retning. Avhengig av utfallet kan det få betydning for omstridte prosjekter som kunstsilo og havneflytting.
Illustrasjon T. Vestaas
Av Bernt H. Utne, publisert 19.01.2022
Det er brann i rosenes leir. Denne gang i Høyre. Tidligere stortingsrepresentant Peter Gitmark vil tilbake til lokalpolitikken etter mange år i hovedstaden, og har via Fædrelandsvennen lansert seg selv som Høyres kommende ordførerkandidat.
Fremgangsmåten er uvanlig. Høyre har ennå ikke fått på plass en nominasjonskomite som normalt vil lete etter kandidater i det stille. Og så fremmer Gitmark sitt kandidatur med brask og bram, og stiller med det alle andre håpefulle fullstendig i skyggen. Og kanskje var det meningen? For Gitmark har ord på seg for å være folkelig og god på å samarbeide. Og selv om han har liten erfaring fra lokalpolitikken er tre perioder på Stortinget ingen dårlig ballast for en som skal bli ordfører i landsdelens største by. Men hans inntreden i lokalpolitikken er foreløpig møtt med en øredøvende taushet i lokale høyrekretser. Det er i seg selv interessant, og tyder på at hans kandidatur ikke er en selvfølgelighet.
For to åpenbare konkurrenter må Gitmarks selvlansering ha kommet som en gedigen overraskelse. Nåværende gruppeleder Renate Hægeland understreket på direkte spørsmål fra Vidar Udjus i debatten tirsdag 11. januar at hun ville svare nominasjonskomiteen om å være partiets ordførerkandidat “hvis hun blir spurt.” Når nominasjonskomiteen endelig får samlet seg og funnet ut om de vil spørre henne kan det for Hægeland være for sent. Hun må derfor ta opp kampen rimelig snart skal hun ha noen mulighet til å bli Høyres ordførerkandidat i 2023.
For den andre utfordreren, Mathias Bernander, er situasjonen en annen. I et intervju med Fædrelandsvennen 17.01. uttaler han at “hvis jeg blir spurt om å bli ordførerkandidat, så kommer jeg til å takke ja til det.” Bernander har sittet to perioder i fylkespolitikken, og har vært en aktiv støttespiller for de mest omstridte politiske stridsspørsmål som byvekstavtale, kunstsilo og Gartnerløkka. Han er til daglig ansatt i Kristiansand havn og tilhenger av havneflytting til Kongsgård-Vige.
Nå er det slik i politikken, som ellers i livet, at det er ikke alltid det er klokt å si alt man mener. Men alt man sier må man også mene hvis man skal bli tatt alvorlig.
Det er trolig Gitmarks tidlige lansering av seg selv som en mulig ordførerkandidat som har fått Bernander til å kaste seg inn i kampen. Og noe annet valg har han etter Gitmarks utspill egentlig ikke. Diskusjonen går allerede i partikretser, og ingen kandidat som skal gjøre seg noe håp om å bli nominert til førstekandidat kan ta risikoen på å bli “glemt” i debatten.
Mens Renate Hægeland og Mathias Bernander har stått last og brast ved Høyres linje i de omstridte sakene signaliserer Gitmark at “Kristiansand trenger en ny kurs og en ordfører som ikke er forbundet med de gamle stridssakene.” Det er nye toner fra høyrehold som gir spennende perspektiver for at alt kanskje likevel ikke er ferdig drøftet og avgjort i forhold til kunstsiloen, havneflyttingen m.m. Gitmark har hittil ikke konkretisert hva han mener med en ny kurs, men hvis han mener det han sier kan det bare bety en endring i politisk innhold og retning.
Nå er det slik i politikken, som ellers i livet, at det er ikke alltid det er klokt å si alt man mener. Men alt man sier må man også mene hvis man skal bli tatt alvorlig. Og når Gitmark har karakterisert politikken i Kristiansand som dysfunksjonell med mye historie som han ikke er en del av, må det bety noe. Han sier også i samme artikkel at “mange har tatt kontakt og oppfordret ham til å stille som ordførerkandidat”. Gitmark må altså ha diskutert dette med lokale partivenner, og han må selv ha tro på at han kan vinne.
For Peter Gitmark er det altså vinn, eller forsvinn!
Det vi nå aner konturene av i Kristiansand er begynnelsen på en politisk duell som bare kan ha en vinner. Spørsmålet er hvem det er. Gitmark står overfor en utfordring i to faser. For det første må han vinne tillit og oppslutning blant lokale høyremedlemmer som er tilstrekkelig til å sikre ham nominasjonen. Det innebærer at han ikke kan risikere å trakke de høyrekretser som har bestemt dagens politiske kurs for hardt på tærne. For da blir han ikke nominert som partiets førstekandidat. Det er det det dreier seg om her, og ikke en eller annen tilfeldig plass lenger nede for å smykke valglisten. For Peter Gitmark er det altså vinn, eller forsvinn!
Dernest må han sørge for at Høyre virkelig endrer kurs tilstrekkelig til å vinne velgernes gunst. Her ligger hovedutfordringen for Gitmark og hans støttespillere etter nomineringen. For Høyre har under så vel den nåværende som tidligere ledelse ført en politikk i strid med store deler av egen velgermasse. Det er hovedårsaken til valgnederlaget i 2019, der Høyre mistet nesten hver fjerde stemme i forhold til 2015. Peter Gitmark må altså som Høyres ordførerkandidat distansere seg fra fortidens politiske feilsteg. Det er nødvendig for at velgerne skal gi ham og partiet hans nok stemmer til at bystyret velger ham til ordfører i 2023.
Gitmark står nå overfor en skikkelig politisk spagat. Han må på den ene side unngå å såre dagens høyreledelse, samtidig som han sikrer partiet ny kurs nødvendig for å vinne valget. Det er en spagat verdig en politisk trollmann, og Gitmark skal få bruk for all sin kløkt skal han unngå å forskreve seg!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
