Innlegget under er hentet fra Nyhetsbrevet til Drammen Nei til EU
Svanesang for kraftkrevende industri?
Det er ikke bare oss vanlig dødelige som sliter med høye strømregninger. Mens vi “lovlig” kan holdes liv i gjennom “subsidierte” strømpriser, er sånt nærmest ulovlig for industrien. Vi overlever, mange med et nødskrik. Flere bedrifter risikerer nedleggelse.
Gjennom EØS-avtalen er vi tilsluttet EU. Det indre europeiske marked og fri konkurranse går hånd i hånd. Vår industri får tilgang til EUs indre marked under forutsetning at vi følger prinsippet om “like vilkår”. Det vil blant annet si at ingen bedrifter kan få offentlig støtte, alle skal konkurrere på like vilkår.
For vår kraftkrevende eksportindustri var sånt greit så lenge markedsprisen på strøm her til lands var lav. Med stadig høyere strømpriser, blir fortjenesten mindre og overskuddet spises opp. Da kan det være fristende – siden alt skal kunne flyte fritt i EU/EØS-området – å nedlegge eller flytte bedriften til EU-land der lønns- og arbeidsvilkår både er lavere og der nærheten til markedet er mindre.
Riktignok har en del bedrifter langvarige strømkontrakter, kanskje på hele 10 år. Strømpris-virkningene behøver derfor ikke komme umiddelbart. Allikevel kan mange bedrifter velge å stoppe produksjonen og i stedet selge “sin” strøm. Arbeiderne blir enten permittert eller oppsagt. Bedriften får større fortjeneste ved salg av strøm enn ved vanlig industriproduksjon.
Situasjonen med våre høye strømpriser er ekstraordinær, sier noen. Det er lys i tunnelen, og i mellomtiden vil EU tillate støtteordninger, blant annet fordi mange av disse bedriftene ligger i utkantstrøk. Dette er tvilsomt.
Med strøm som handelsvare, et felles europeisk strømmarked og et EU/ACER som bestemmer vår krafteksport, vil vi være prisgitt strømprisene på kontinentet. Rett nok tillater EU såkalt “bagatellmessig støtte” – på inntil 2 millioner kroner fordelt over 3 år. Dette kan hjelpe noen mindre bedrifter i en tidsbegrenset periode, men så er det slutt.
Norge er velsignet med et oljefond på 12.000 milliarder kroner, og vil neppe møte forståelse i Brussel for at vi må ha ordninger utafor EØS-avtalen. Er vi med, så må vi innordne oss. Alternativet vi da står igjen med, er å si opp EØS-avtalen. Ved oppsigelse, med ett års oppsigelsestid, kan vi selv bestemme våre egne støtteordninger, men risikerer da – som britene – et dårligere forhold til EU.
Men er et eventuelt dårligere forhold egentlig holdbart argument?
– Vi forsyner Europa med livsviktig energi. Både olje, gass og strøm – til gunstige priser.
– Vi i fastlands-Norge kjøper langt mer varer og tjenester fra EU enn vi selger til EU.
– Vi skaffer jobber til hundretusener av arbeidsfolk fra EU.
EU drar store fordeler av “den frie flyt” med Norge. Vi har ingenting å tape på å ta nasjonale hensyn, ikke minst når det gjelder å bevare arbeidsplassene i vår kraftkrevende industri. EU har alt å vinne ved fortsatt å ha oss som viktig handelspartner – også gjennom en handelsavtale. Det er vi som sitter med de gode kortene her.
Handelsavtale Norge-EU er win-win. Sånn var det før 1994, da EØS-avtalen trådde i kraft.
Og sånn vil bli i en ikke altfor fjern framtid – når flertallet skjønner at vi må ut av EØS-tvangstrøya!
Forsidebilde: C D-X
141 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 141 ganger.
Post Views: 113