Det grønne skiftet gir mer miljø-ødeleggelser Den lille stemmen
av ukjent skribent, teksten funnet på facebook
Det var engang kloden skulle berges med grønnsaker og potet. De fisefulle kuene og brekende sauene skulle gjemmes i jord slik at himmelen igjen ble blå og havet full av yngler og liv.
Dyrebar elektronikk, kobber og glam skulle være fremtiden i vær en grønnmalt anorakk.
Både fjell og havgrunn skulle ofres til ny smurt blå elektronikk og vær en åskam skulle pyntes med hvitmalt og lysende propell.
Bak manus smilte storhertugen av økonomisk besettelse, i redaksjonen satt prinsen av hverandres misunnelse og på scenekanten sto et kobbel ikledt keiserens nye klær.
Eventyret ble skummelt levende helt lysene ble slått på og den lille stemmen forsiktig spurte.
Vil naturmiljøet tåle det grønne skiftet?
Vil stadige inngrep i det grønne skiftets navn ødelegge så mye av naturmangfoldet at miljøet til slutt kapitulerer og i seg selv blir vippepunktet som sender moder jord inn i en katastrofal og negativ spiral.
Hvordan blir fremtidshorisonten når klimaforkjempere møter miljøvern til åpen ideologisk kamp.
Så langt øyet kan se handler det grønne skiftet om å utvikle nye metoder for å øke energiforbruket.
Det handler om å glorifisere en grønn økonomisk vekst som i seg selv vil bidra til stadig voksende og økte uttak.
Man kan dermed forstå at hele denne tenkningen blir til frasen om fra vondt til verre.
Klima og miljø er grunnmuren for hele klodens eksistens. Det ene vil ikke overleve uten det andre. Alt henger sammen med alt og innsatspunktene vil dermed avgjøre felles fremtid.
Når vår lille venn valgte å se mot forbruket fremfor nye metoder handler det om å sette sammenhengene i tråd med bærekraftbegrepet.
Det handler om å ivareta naturmiljøet og artsmangfoldet. Det handler om å bruke opp det vi har før vi kjøper nytt og nedsøpler enda mer.
Man kan altså måle grønn økonomi i motsatt retning av dagens tenkning. Det handler ene og alene om å forstå overskuddsvolum i en fornybar og sirkulær økonomisk modell.
Søppelflommen er allerede mellom 4 og 5 millioner tonn hver eneste dag og vil om kun 10 år være fordoblet. Det vil si at i 2030 vil det vær eneste dag renne mellom 8 og 10 millioner tonn avfall, rusk og rask på veien til nytt og ødeleggende overskuddsvolum.
Vi drukner altså hele kloden i dritt fordi vi har en visjon om å skape noe bedre.
Så spør mange lesere om. Hvorfor er du imot vindkraftindustrien, hvorfor er du imot elektrifisert infrastruktur og mobilitet, hvorfor er du imot massive uttak av mineraler og tungmetall?
Forstår du ikke at dette er grønne virkemidler for å skape et fremtidsklima som er levelig.
Jo, jeg forstår visjoner om nullutslipp, jeg forstår at fossilindustrien er en klimafaktor, jeg forstår modelleringen av karbonfangst og jeg forstår også både ideologien og visjonene som ligger bak.
Men, det jeg forstår alle mest er den utvilsomme baksiden av stadige nye ideer, stadige fremskritt, stadige utviklingsmetoder som skroter det etablerte og stadige krav om å bruke økonomiske vekstmodeller i en klimavisjon som til syvende og sist lar hele livsmiljøet drukne i søppel.
Om klimaforkjempere og miljøvern i det hele tatt skal ha en sjanse til å spille på samme lag må hele det grønne skiftet dreie fokuset inn mot sirkulær økonomi, mot et veivalg som drastisk reduserer forbruket og kurs der selskapsmodeller som levner igjen overskuddsvolum blir hevet på land.
Så igjen.
Dagens grønne skifte er et gedigent narrespill – det er et grønnmalt eventyr. Det er fremført av hertugen av økonomisk besettelse, redigert av prinsen av hverandres misunnelse og iscenesatt av keiserens nye klær.
Modelleringen er fremskrevet etter behovet for økonomisk vekst, den er ydmykende for alle som kjemper for en felles fremtid og har et innhold som i seg selv er definisjonen på korttidsminne og grov uforstand.
Å nei, bare slapp helt av. Jeg vil ikke tilbake til steinalderen om noen lurer på det. Det er akkurat det jeg prøver å unngå.
Det var historien om den lille stemmen.
36 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 37 ganger.
Post Views: 173