Derimot: Zelensky og EUs (og Norges) standpunkt: Krigen er slutt når Russland har tapt. – Derimot
derimot.no:
Når klovner blir politikere
Av Jan Christensen
Å velge klovner til politikere og ledere kan bli skjebnesvangert. De er dyktige forførere og sløsere. Politisk har de lite å fare med.
Lenge har vi sett dette i Ukraina, der presidentklovnen Zelensky taper både krig og landområder – i tillegg til de millioner som har flyktet både øst- og vestover, blitt drept eller skadet. Samtidig har han satt EUs framtid i spill. Milliarder tas fra velferd til krig. Folks levekår forverres, mens rike får skattelette. At det europeiske folkeopprøret foreløpig ikke er større, skyldes ikke minst ensretta medier. Enn så lenge luller de majoriteten i søvn, mens alternative stemmer forbys. Våpen har alltid vært for krig, aldri for fred.
Ukraina er spydspissen for vår egen frihet, sier våre politikere. Som drar på stadige propagandaturer til Kyiv, både for å styrke kampmoral og love enda flere milliarder til kuler og krutt. Samtidig lever ukrainere flest under stadig frykt. Fra nazibander, eget oligarkvelde, krigens redsler. Et titalls politiske partier er forbudt, ytringsfriheten er ikke-eksisterende, opposisjonelle fengsles. Oligarker og andre mektige skor seg på bistands-miiiarder og lever i luksus på utenlandske feriesteder.
Ukraina har ingenting med våre demokratiske verdier å gjøre. Landet er splittet i ulike folkegrupper, nasjonal enhet mangler. Ukrainere har blitt kanonføde i en krig mellom broderfolk. Med russerhat puster også vi til ilden for at Napoleons, Hitlers og Churchills drømmer skal gå i oppfyllelse: Å knuse Russland.
Mens ukrainske og russiske soldater dør på slagmarkene, er det Vesten som gir næring til krigen. Uten vestlig innblanding, våpen, eksperthjelp, etterretning og leiesoldater, ville krigen for lengst vært over. Enda viktigere: Den ville aldri ha begynt.
Da ville Zelensky oppfylt løftet som gjorde han til president: Fred med Russland!
I stedet gikk han og vestlige ledere stikk motsatt vei. Brøt folkeviljen og framprovoserte krig. Både gjennom å bryte inngåtte avtaler (Minsk1/Minsk2) og gjennom å fornekte at også Russland har behov for sikkerhetsgarantier.
Da NATOs generalsekretær Stoltenberg bryskt avviste alle forhandlingsønsker fra Putin, la også han et grunnlag for den seinere «spesialoperasjonen».
Til felles med Ukraina, grenser også Norge til Russland. Hvilke sikkerhetsgarantier gir vi til Russland, som ofret like mange for frigjøringen av Norge som vi selv gjorde?
Stadig færre. Det begynte med norsk innmelding i NATO, som etter hvert har utviklet seg til en angrepsallianse. Vi påla oss imidlertid restriksjoner gjennom ikke å ha NATO-militærøvelser i grenseområdene, en begrensning som nå står for fall. Vi sa også nei til amerikanske baser på norsk jord, men har nå, under Solberg/Støre-regjeringer, endt opp med 12. Hvor mange av disse basene som har atomvåpen, får vi aldri vite. Vi brøt en selvpålagt linje om ikke å levere våpen til krigførende parter, og gir nå Ukraina våpen for å drepe våre naboer og tidligere frigjørere. Vi boikotter og fryser samarbeidet i nordområdene, og lukker grensa til Russland for menneskelig, økonomisk, og kulturelt samkvem. Vi skriker høyt om påstått russisk ødeleggelse av undersjøiske kabler, samtidig som norske militære – ifølge den prisbelønnede amerikanske journalisten Seymor Hersh – har et hovedansvar for sprengninga av den russiske gassrørledningen Nordstream2. Og vi omskriver historien: Det er Russland som truer freden og ønsker seg både Norge og resten av Europa, om vi skal tro på Zelensky-klovnen og EUs «utenriksminister» Kaja Kallas.
Med de rette norske krigspolitikere ved makta, kan sånt utvikle seg til enda større spenningsforhold mellom Norge og Russland. Arbeiderpartiets Stoltenberg, Høyres Eriksen Søreide og Venstres Guri Melby, er livsfarlige for vårt lands sikkerhet.
For noen dager siden var Stortinget nær ved å vedta en kriselov. I praksis kunne den skjøvet til side det vi har igjen av norsk folkestyre og erstattet med åpenlyst diktatur. Til tross for at konsekvensene var godt opplyst blant annet gjennom utallige advarende høringsuttalelser, ønsket et bevisstløst stortingsflertall å gi en hvilken som helst norsk regjering ubegrensede fullmakter, oppheve lover og egen makt for så lenge regjeringa mente det ville være ønskelig.
Under påskudd om økende trussel fra øst ville en sånn lov kunne bli iverksatt. Jeg og andre som da måtte hevde at det er norske politikere og massemedia som har et hovedansvar for økt spenning, ville havnet bak lås og slå.
Den norske kampen mot EU er ikke bare en kamp mot europeiske stormakters nykoloniale framstøt for å underlegge seg norske ressurser. Det er også en kamp mot norske politikere som mangler nasjonalfølelse, demokratisk sinnelag og integritet, og som i sin kunnskapsløshet ikke evner å se konsekvensene av sine vedtak.
Til høsten søker mange av dem gjenvalg. Enten for å gå videre i sin personlige karriereoppbygging. Eller for å være fanebærere for fortsatt ukritisk Ukrainastøtte, eller for å være lojale sandpåstrøere til alskens udemokratiske EU-lover som tvinges på oss.
Med sjarme, talemåter og salgstriks er de våre klovner.
Forsidebildet er KI-generert
