Derimot: Wolfgang Streeck:Krigene skrinlegger klimakampen? – Derimot

derimot.no:

Det må sterke tiltak til for at verden skal reddes for dramatisk høye temperaturer og mye ekstremvær, skremmer FNs generalsekretær António Guterres oss med. Likevel skjer det få tiltak som hindrer at utslippet av menneskeskapt CO2 bare øker. Hvorfor tar ingen stater dette på alvor? 
Det satses i stedet enorme beløp på krigføring som raserer byer og natur. Blir det i stedet forbud mot feriereiser til Syden?
Tyskeren Jens Beckert har utgitt ei bok om tiltaka mot klimaendringer, om hvorfor det ikke skjer noe. På tysk er tittelen «Verkauft Zukunft» som direkte oversatt betyr «solgt framtid». Det dreier seg om at det ikke foreslås noen grunnleggende samfunnsendringer for å hindre menneskelig utslipp av CO2. I stedet gjennomføres det en rekke kortsiktige tiltak som nærmest kan kalles «spill for galleriet». Hvorfor blir det sånn?
Beckerts bok har ført til debatt i Tyskland. En av dem som har kommentert boka, er Wolfgang Streeck. Han har skrivi et eassay under tittel «Dette blir ingen enkel oppgave». Politikus gjengir her Streecks essay med hans tillatelse. Streeck har delt essayet sitt i tre deler. Streeck skriver i innledninga av sitt innlegg:

Henta fra Politikus

 Wolfgang Streeck

Jeg begynner med spørsmålet om hvordan hverdagens innarbeida vaner, som nærmest gjør narr av alle forhåpninger om gjennomføring av grunnleggende endringer, kommer fra. Den seige motstanden mot enhver omforming av det sosiale, uansett hvor presserende den kan synes — sjøl om det er for å nå et så hederlig og ønskelig mål som å redde menneskeheten fra å dø i hetevarme.
Deretter går jeg over til dagens klimapolitikk, som jeg synes virker mot sin hensikt, og deretter til dens vektlegging av å hindre årsakene i stedet for å hindre følgene av klimaendringene. Noe som  jeg mistenker har sin forklaring i den kapitalistiske statens forverra finanskrise.
Og til slutt spør jeg hvordan det er mulig å overse det faktum at statenes nåværende opprustnings- og krigspolitikk, med USA i spissen, er uforenlig med det proklamerte målet om å begrense klimaendringene.

Her på Politikus blir essayet gjengitt  i motsatt rekkefølge i tre deler. I dag hans avslutning om hvor klimavennlige krigene er. Krigene er kanskje det som vil legge hele klimakampen død. Viktigere enn både virkningsløse tiltak og motstanden mot at de fattigste må bære byrdene av klimatiltaka.

Wolfgang Streeck:

Er krig klimavennlig?

[Dette er et synspunkt] som bare kan framstå som uvesentlig fordi den så resolutt og vellykka er bannlyst fra den rådende «diskursen» av dem som kontrollerer den.

«Siste generasjon», grønne pasifister
De tidligere pasifistiske grønne er nå i noen henseender de mest resolutte forkjemperne for verdensforbedrende militære operasjoner. Mot «den kriminelle Putin» og «den radikale islamistiske terrorgruppen Hamas». De vil nok også i framtida gjerne gjøre det mot det kvinnefiendtlige Iran eller det folkefiendtlige Kina. Sjøl om vi følger nøye med på de offentlige uttalelsene til våre retorisk mest engasjerte miljøforkjempere, har vi ikke hørt ett eneste ord om miljøhensyn i forbindelse med krigene i Gaza og Ukraina, for ikke å snakke om krav om global nedrustning for å beskytte miljøet. Utsiktene til ødelagte atomreaktorer eller til og med bruk av atomvåpen for å utrydde eventuelle fiender, med rimelig forutsigbare konsekvenser for beboeligheten i omkringliggende områder, ser også ut til å være av særlig bekymring for gateklistremerkene til «den siste generasjonen». Vi kan høre, ikke bare subtilt, men også åpenlyst, at vi ikke skal være sånn, at vi ikke skal bekymre seg for egg som ikke er lagt, ….

Krig viktigst?
Så må vi spørre seg om det finnes mer eksistensielle trusler mot menneskeheten enn klimaendringer og global oppvarming, i form av Putin, Hamas og Xi, men sannsynligvis ikke Netanyahu? Folk som demonstrerer for miljøvern når en gammel nabobygning skal rives og erstattes av en ny (svevestøv!), sier ikke ett ord når Ukraina i flere tiår er forsøplet av et årelangt regn av 155-millimeters granater, eller når en hel by i Gaza systematisk legges i grus av det tyngste ryddeutstyret — F-16 jagerbombere, stridsvogner og bulldosere — uten tanke på asbest i husrestene. Det vet vi sikkert. Det er vanskelig å forestille seg «bærekraftig» krigføring, med mindre bærekraft betyr at fienden – i tråd med Israels krigsmål – til slutt ikke lenger vil eksistere, og at den økologiske gjenoppbyggingen og gjenoppbyggingen må vente. Faktisk slipper USAs væpna styrker ut så mye karbon, sjøl når de ikke fører krig (noe som praktisk talt aldri skjer), at hvis de var en stat, ville de ligget på femteplass blant de verste utslippskildene. Sammen med sine hjelpestyrker organisert i NATO, dvs. under amerikansk kommando, kunne de muligens til og med kjempa seg opp på tredjeplass.

Når krig mot fiender blir viktigere enn krigen mot klimakrisen, mister sistnevnte sin nærmest metafysiske særstilling. Da kan innbyggerne begynne å stille spørsmål som «Hvorfor skal ikke jeg få lov til å rive låven min når det israelske militæret får lov til å rive en by med to millioner mennesker med uforlignelig skadelige utslipp, for ikke å snakke om de titusenvis av dødsfallene som skjer i prosessen?». Et annet spørsmål som følger av dette, er om ikke de enorme midlene som i dag brukes på en global opprustning av uante proporsjoner — med tre prosent av BNP som en åpen nedre grense — heller burde brukes på å bekjempe konsekvensene av klimaendringene, og kanskje også klimaendringene i seg selv. I motsetning til drivstoffet til jagerflyene og stridsvognene som må trene hver dag og som det er altfor lite penger til. Ville ikke det være en «grønn» sak par excellence? Det er så godt som ingenting til beskyttelse av regnskogen, men «whatever it takes» for Ukrainas rett til å bli medlem av NATO og ha amerikanske missiler stasjonert på sin jord.

Og hvis krigsforberedelser og krigføring skal prioriteres framfor å redde planeten fra overoppheting, er det kanskje andre mål som bør prioriteres, kanskje enda mer humane? Hvorfor skal for eksempel en familie med begrensa økonomi ikke få lov til å fly til Syden en gang i året for bedre trivsel, når F-16-flyene og de tyske Leopard-stridsvognene av nyeste design får lov til å sprenge i lufta alt det sjefene deres måtte finne nødvendig?

Politikus er ansvarlig for oversettinga
og enkelte uthevinger og mellomtitler.

Framheva bilde:
Foto: Ralphs_Fotos,
Pixabay

Les artikkelen direkte på derimot.no

You may also like...