Derimot: Vi klarer ikke ta det inn over oss. Fratar grusomhetene i Gaza oss vår menneskelighet? – Derimot
derimot.no:
En ny grufull massakre: Bombingen av Tabeen-skolen i Gaza by.
Av Caitlin Johnstone
De bombet Tabeen-skolen i Gaza by med så mye eksplosiver at ikke en eneste hel kropp ble funnet. Det var bare kroppsdeler av mennesker overalt. De pakket kroppsdeler i poser, hver på 70 kilo for å prøve å beregne antallet drepte.
Det var umulig å identifisere lik eller sortere ut hvilke deler som tilhørte hvilken kropp. Bare et stort område med kroppsdeler, som hvordan hele Gaza-angrepet etterhvert begynner å se ut som.
Disse massakrene begynner alle å bli sammenhengende, som de livløse kroppene som er revet fra hverandre og blandet sammen i poser. Vi vestlige sier «nok en massakre» når vi snakker om det, og refererer til det som bare ett mareritt til, i et uavbrutt mareritt som har pågått i ti måneder.
Men det var ikke «nok en massakre» for menneskene som var der. For kvinnen som foten tilhørte. For gutten som pleide å eie den armen. For mannen som hadde innvollene. For dem var det verdens undergang. For deres kjære var det ufattelige kvaler.
Å redde Gaza handler om mer enn å redde Gaza. Det handler også om å redde oss selv.
Hver og en av disse ofrene i hver og en av disse massakrene følte like mye som du og jeg, brydde oss like mye som du og jeg, håpet og drømte og elsket og lengtet som du og jeg, og var like i stand til å lide som du og jeg.
Vi kan ikke la dette bli den nye normalen for oss. Vi kan ikke la dem gjøre dette mot oss. Vi kan ikke la dem frarøve oss vår menneskelighet på den måten.
Ikke la dem forherde deg. På toppen av alt annet de har tatt fra denne verden, ikke la dem ta din evne til omsorg og følsomheten din også. Hvert dødsfall på den skolen var like viktig som de tidligste dødsfallene da dette marerittet begynte. Det eneste som får oss til å se det som «enda en massakre» er vår refleks for å unngå å føle alt som fra første stund igjen.
Men alt dette skjer for første gang for de drepte. Den kvinnen hadde aldri dødd før. Det hadde ikke den gutten eller den mannen heller. Alle deres håp, drømmer og planer ble avbrutt for aller første gang. Alle deres erfaringer. Alle deres forhold. Alt de delte. Måten deres liv endte på, fortjener litt mer vekt og mer ærbødighet enn å ha vært en del av bare «nok en massakre».
Det er trygt å føle. Det kan gjøre vondt, men det vil ikke skade. Vi kan bare ta en pause, legge hendene over hjertet, føle følelsene dypt og respektfullt hele veien, og så komme tilbake i kampen for å prøve å stoppe dennekrigen. Ofrene fortjener at vi sørger over dem. Vi fortjener å ha vidåpne hjerter fulle av medfølelse. Og monstrene som gjør dette fortjener absolutt ikke å kunne ta det fra oss.
Fra Global Research, publisert 12 august 2024.
Oversatt fra engelsk av Northern Light. Linker og X-meldinger i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: “Another Massacre”: The Bombing of the Tabeen School in Gaza City.
Forsidebilde: KI-generert
