Derimot: Vi har så og si ingen betydning: Mennesker bidrar kun med 0,2 prosent av det som kalles for «drivhuseffekten». – Derimot
derimot.no:
Klima som tema har i over fire tiår vært aktivistenes lekegrind. Nylig var deres liksom-toppmøte ferdig i Baku, og som vanlig for de møtene, så kunne vi også i år se skuespillet med at aktørene «forhandlet» på en imaginær overtid av møtet. Hvor de da, helt i tråd med skriptet, kom i mål med mange nye milliarder i klima-utbetalinger fra oss i vesten, til «klimasaken».
Artikkelen nedenfor er en viktig motstemme mot enkle klima-alarmistiske slagords-«argumenter». Vi vil dog gjøre dere oppmerksomme på faktumet at ennå så har ikke vitenskapen kommet frem til den korrekte verdien til CO2 sin klimafølsomhet, som betyr at den riktige verdien kan være positiv (oppvarming), negativ (nedkjøling) eller nøytral. Så, det lille tallet som artikkelen nedenfor skriver om – 0,2 prosent – kan muligens være 0 prosent, dersom den riktige verdien til CO2 sin klimafølsomhet er nøytral. Er den riktige verdien positiv, så er alikevel tallet 0,2 prosent så lavt, at det faller inn under det man normalt vil kalle feilmarginer. Altså så lite at det er neglisjerbart.
Redaksjonen, derimot.no
Vann og skyer er viktig, ikke CO2.
Av Erik Bye
Her er en artikkel, publisert i tidsskriftet til Klimarealistene, Science of Climate Change (SCC), som burde sette sluttstrek for hele klimasaken:
Relative importance of carbon dioxide and water in the greenhouse effect: Does the tail wag the dog?
Av: Demetris Koutsoyiannis
Department of Water Resources and Environmental Engineering, School of Civil Engineering, National Technical University of Athens, Zographou, Greece
Her er en oversettelse av deler av artikkelen:
Innledning
Ved å bruke en detaljert atmosfærisk modell for strålingsoverføring, utleder vi makroskopiske forhold mellom inngående og utgående langbølgestråling. Dette gjør det mulig å bestemme de partielle deriverte, med hensyn til forklaringsvariablene som representerer klimagassene. Vi validerer disse makroskopiske relasjonene ved å bruke empiriske formler basert på strålingsdata i nedstrøms retning, vanligvis brukt i hydrologi, og satellittdata for utgående stråling. Vi bruker relasjonene og deres partielle deriverte for å utlede den relative betydningen av karbondioksid og vanndamp i «drivhuseffekten». Resultatene viser at bidraget til førstnevnte er 4 % – 5 %, mens vann og skyer dominerer med et bidrag på 87 % – 95 %. Den beskjedne effekten av karbondioksid bekreftes av den lille, ikke-merkbare effekten i økningen av den atmosfæriske CO2-konsentrasjonen fra 300 ppm til 420 ppm. Denne effekten er kvantifisert til 0,5 % for både nedgående og utgående stråling.
Vann og skyer utfører også andre viktige funksjoner i klimaet, som å regulere varmelagring og albedo, samt å kjøle ned jordoverflaten gjennom latent varmeoverføring, som bidrar med 50 %. Ved å bekrefte vannets viktige betydning for klimaet, antyder disse resultatene at hydrologi bør ha en mer fremtredende og mer aktiv rolle i klimaforskningen.
1. Introduksjon
Et bemerkelsesverdig trekk ved den nåværende perioden er at den klassiske verdien av vitenskap som jakten på sannheten, uavhengig av andre interesser, gradvis blir forlatt (Koutsoyiannis og Mamassis, 2021). Folk er stolte av å være forskere og aktivister på samme tid (Koutsoyiannis, 2020). Men oppfordringer til politiske handlinger for å «redde planeten», inkludert forbedret global styring, publiseres selv i vitenskapelige tidsskrifter, f.eks Biermann et al. (2012). Mens vanlig oppfatning fremmer ideen om vitenskapsbasert logikk og politikk, er virkeligheten den stikk motsatte, de vil si politikk-basert «vitenskap». For det er selvsagt at ved å blande vitenskap og politikk er sluttproduktet politikk. Et relevant eksempel er gitt av det høyprofilerte tidsskriftet Nature, som erklærer at det er «forpliktet til å støtte forsknings-prosjektet», men innrømmer å være involvert i politikk og proklamerer at dette er det rette (Howe, 2020; Nature Editorial, 2023). Selv om det er anerkjent at dette påvirker vitenskapelig troverdighet og forårsaker tap av tillit til vitenskapen (Lupia, 2023; Zhang, 2023). Et annet relevant eksempel er kampanjen til en kjent renomert organisasjon, American Geophysical Union (AGU), knyttet til valget i USA i 2024.
(Referansene er listet i originalartikkelen fra side 73)
Det er dermed naturlig å vurdere om artikler publisert i vitenskapelige tidsskrifter fremmer sannheten eller politiske mål. Eller kanskje de skjuler eller forvrenger sannheten, eller til og med reverserer årsak og virkning? (Koutsoyiannis, 2021). Gradvis, ved repetisjon og akkumulering, blir forvrengt informasjon dominerende blant det vitenskapelige miljøet og offentligheten. I motsetning til dette har studier som gir informasjon forskjellig fra den dominerende viten, en tendens til å bli undertrykt (den nåværende studien fungerer som et eksempel – se tilleggsinformasjon).
Å søke sannhet kan ha vært enda vanskeligere på grunn av en nylig utvikling, eksistensen til kunstig intelligens, såkalte AI-roboter, som absolutt påvirker felles meninger, så vel som vitenskapelig oppfatning og fremskritt. Forutsatt at AI-roboter mer eller mindre gjenspeiler den vanlige oppfatningen i det vitenskapelige miljøet og allmennheten, så ble Microsoft Bings chatbot stilt følgende spørsmål:
Hvilken gass bestemmer drivhuseffekten på Jorda?
Roboten ga følgende svar:
«Det som kalles «Drivhuseffekten» er prosessen der varme fanges nær jordoverflaten av stoffer kjent som «drivhusgasser.» Disse gassene består av karbondioksid, metan, ozon, lystgass, klorfluorkarboner og vanndamp. Vanndamp, som reagerer på temperaturendringer, blir referert til som en «tilbakekopling», fordi den forsterker effekten av krefter som i utgangspunktet forårsaket oppvarmingen. Forskere har bestemt at karbondioksid spiller en avgjørende rolle for å opprettholde stabiliteten til jordens atmosfære. Hvis karbondioksid ble fjernet, ville den terrestriske «drivhuseffekten» kollapse, og jordens overflatetemperatur ville falle betydelig, med omtrent 33 °C.»
Et litteratursøk avslører at chatboten i hovedsak (og selektivt) gjengir følgende utsagn av Lacis et al. (2010), der atmosfærisk CO2 presenteres som den viktigste kontrollknappen som styrer jordens temperatur:
«Ikke-kondenserende «drivhusgasser», som står for 25 % av den totale terrestriske «drivhuseffekten», tjener dermed til å gi den stabile temperaturstrukturen. Denne opprettholder de nåværende nivåene av atmosfærisk vanndamp og skyer via tilbakekoplingsprosesser som står for de resterende 75 % av «drivhuseffekten». Uten strålingspåvirkningen fra CO2 og de andre ikke-kondenserende klimagassene, ville det terrestriske «drivhuset» kollapse, og kaste det globale klimaet inn i en isbundet jordtilstand. […]»
«Hvis de globale atmosfæriske temperaturene skulle falle til så lavt som TS = TE [der TE = 255 K (Kelvin)er den globale gjennomsnittlige effektive temperaturen] ville Clausius-Clapeyron-relasjonen innebære at den bærekraftige mengden atmosfærisk vanndamp ville bli mindre enn 10 % av gjeldende atmosfæriske verdi.»
Interessant nok, mens Lacis et al. gjenkjenner et høyt bidrag fra vanndamp og skyer, ser de på dem som resultater av tilbakekoplingsprosesser til CO2-kontrollknappen. Dessuten er anslaget på 75 % som de gir for lavt, som vi vil se nedenfor. På den annen side har Koutsoyiannis og Vournas (2024) nylig undersøkt langbølgede strålingsobservasjoner som strekker seg over en århundrelang periode. De fant at den observerte økningen i atmosfærisk karbondioksidkonsentrasjon fra 300 ppm til 420 ppm ikke har endret seg merkbart. Drivhuseffekten domineres fortsatt av mengden vanndamp i atmosfæren.
Resten av introduksjonen og alt frem til Konklusjonen kan leses i originalartikkelen, fra side 37 til side 68.
8. Konklusjon
I følge beregningene som er presentert her og beskrivelsen av resultatene i figur 24, er bidraget av all CO2 i atmosfæren til «drivhuseffekten» cirka 4 % – 5 %.
Menneskelig CO2-utslipp utgjør 4 % av det totale CO2-utslippet, noe som betyr at det menneskelige bidraget til å forsterke drivhuseffekten er fra 0,16 % til 0,20 % – en ubetydelig effekt. Uavhengig av opprinnelsen til økningen av CO2 i forrige århundre, er dens bidrag til drivhuseffekten omtrent 0,5 % – som er under enhver terskel for å gjøre den observerbar. Derimot bidro vann, inkludert skyer, til den atmosfæriske «drivhuseffekten» med 87 % – 95 %. Den fysiske bakgrunnen som gjør at vann, i sine ulike faser, har sterkest innvirkning på strålingen i atmosfæren og CO2 til å ha et svakt bidrag, er forklart med detaljerte spektroskopiske beregninger av Harde (2013, 2014). I tillegg skyldes 50 % av jordens avkjøling og oppvarming av atmosfæren vann (mot 39 % på grunn av LW-stråling, som igjen domineres av vann – Figur 26).
Vanlige og velkjente argumenter som prøver å forsterke viktigheten av menneskelig karbondioksid-utslipp, er at disse utslippene samler seg i atmosfæren og at de får temperaturen til å stige. Det førstnevnte argumentet er feil ettersom atmosfæren ikke har noen mekanisme for å skille den innkommende CO2’en i henhold til opprinnelsen, og til å akkumulere kun den delen som kommer fra mennesker. Dessuten har det andre argumentet blitt tilbakevist ved å vise at ved å bruke både paleoklimatiske proxyer og moderne instrumentelle CO2- og temperaturtids-serier, så kommer temperaturendringer foran CO2-endringer. Da kan ikke CO2-økningen være årsak til temperaturøkningen (Koutsoyiannis og Kundzewicx, 2020).
Gitt denne siste utviklingen, så ser saken om den forsterkede betydningen av CO2, og spesielt menneskelige utslipp av CO2 derfor ut til å være en historisk ulykke i vitenskapelige termer, som ble utnyttet i ikke-vitenskapelige sammenhenger. Hvis vi returnerer til ekte vitenskap, så er den riktige veien å forbedre hydrologi og stokastikk for bedre å forstå og modellere klima. Klima er for det meste hydrologi i forhold til dets drivende fysiske mekanismer (som beskrevet her) og for det meste stokastikk i termer av den riktige matematiske representasjonen for dette emnet.
Mine sluttkommentarer:
Menneskene bidrar altså bare med 0.2% til «drivhuseffekten»!
FN, IPCC og alle medlemslandene burde stoppe all aktivitet rundt Det grønne skiftet, reduksjonen av CO2-utslipp og hindre utbetaling av de grønne dollar-trillionene.
Etter å ha lest artikkelen grundig, (noe de sikkert ikke vil) er det bare for delegatene som kom hjem fra Baku å pakke opp koffertene og ønske seg mer reell kunnskap om dette, til jul.
Men, hvem står frem, og kaster inn det hvite flagget og innrømmer «aktivistenes klimavitenskapens» sammenbrudd?
