Derimot: Vi har delvis fjernet momsen på el-biler. Hvorfor ikke også på elektrisiteten som alle bruker? – Derimot

derimot.no:

Fastpris på 50 øre – og strømforlik?

Av Jan Christensen

Hva er nordmenn flest opptatt av når det gjelder strøm?
At prisen er forutsigbar og rimelig og at vi har strøm når vi trenger den?
Om dette er riktig, kan vi ikke ha et system der

  • Strømprisene på få dager kan variere fra få øre til et tosifra kronebeløp.
  • Strømprisene bestemmes av norske og utenlandske spekulanter. 
  • Utenlandske kjøpere prioriteres framfor norske fordi de betaler mest.

Løsninga ligger i å ta tilbake styringa over egen strøm. Sånn at den atter blir et fellesgode og en viktig del av vår infrastruktur. Det betyr blant annet at strømmen – som andre fellesgoder – må selges til selvkost. Uten fortjeneste. For det den koster å produsere og transportere. 
Det blir galt når et fåtall kan skumme fløten og tjene seg søkkrike på vårt arvesølv, møysommelig bygd opp gjennom generasjoners slit.

Selv mener jeg at fastpris – både for selve strømmen og nettleia – vil være et riktig og viktig tiltak.
Fastprisen må være rimelig og ta utgangspunkt i selvkost og nødvendig vedlikehold. 
Fastprisen må fastsettes sånn at strømmen ikke lenger blir ei melkeku for det offentlige, for spekulanter eller for et utall ansatte og lobbyister med feite lønninger innafor energisektoren. 
 

For oss som forbrukere er de største fordelene med sånn fastpris:

  • Forutsigbare strømkostnader og beskyttelse mot prissvingninger. Det blir lettere å planlegge egen økonomi.
  • Mindre stress. Fokuset kan holdes på annet enn spotpriser. Folk kan trygt dusje på morran, lage middag på ettermiddagen og vaske på kveldstid uten at det skal koste skjorta.
  • Strømregningen blir lettere å forstå.

Folks strømutgifter er i dag todelt:
 

1. Det som betales for selve strøm-råvaren. 

De fleste av oss har spotpris-avtale. Strømprisen fastsettes time for time av den europeiske strømbørsen Nord Pool. 
Med et årsforbruk på rundt 12.000 kilowatt-timer (kwt), betalte jeg i fjor i snitt ca 65 øre for hver kilowattime. Det er fem ganger så mye som produksjonskostnadene.

Selve spotprisen kan virke som lureri fra ende til annen. Den baseres ikke på hva din strømleverandør kjøper strømmen for, men på den høyeste prisen som strømmen selges for på børsen. 

For noen uker siden kostet strømmen på Sørlandet i en spesiell time over 13 kroner kilowatten. Antageligvis i et  tidsrom med redusert tilbud på vann/vindkraftbasert strøm. For å dekke etterspørselen måtte noe av strømmen produseres av fossilt kull. Tillagt alskens avgifter til miljø og stat, ble kostnaden for denne strømmen over 13 kroner. Dette ble da spotpris for den aktuelle timen. Også for norske strømkunder – selv om vi her hjemme kun brukte egenprodusert norsk vannkraftstrøm og ikke «kull-strøm».

Noen kaller sånt for «solidaritet» og «samarbeid». Jeg kaller det tjuveri. Du betaler høyeste pris selv om din strømleverandør har kjøpt strømmen langt billigere. Ikke rart vi har flust med private strømselskaper her til lands. Mange kjennetegnet av aggressiv markedsføring, manipulasjon, bedrageri  og uklare strømavtaler.
Som kunde er du gull verdt.
 

2. Det som betales i nettleie.

Her har regionale, offentlig-eide nettselskaper monopol på å frakte strømmen til forbrukerne.

Selv om prisen i utgangspunktet skal være selvkost, gir nettleien mange steder kjempeutbytte til stat, fylker og kommuner. 

I tillegg presser kunstig høye avkastningskrav opp selvkostprisen.

Noen nettselskaper prioriterer også å bruke overskudd til satsing på batterier og vindkraft framfor på vedlikehold. I denne sammenheng er statens eget nettleieselskap Statnett – med ansvar for mesteparten av landets kraftlinjer – en versting. Toppsjefen i Statnett, Hilde Tonne, er også med på å dra opp utgiftene. Hun har en årslønn på over 5 millioner kroner. Hennes svenske kollega tjener drøye halvannen million. 

I fjor betalte jeg mer for nettleie enn for selve strømmen. 

Den virkelige selvkost – fratrukket all ekstragavanse og statlige avgifter – antas å ligge på 20-25 øre. Kanskje enda lavere. Jeg  betalte det tredobbelte – eller mer!

Jeg ønsker en felles og samlet pris for all strøm.
Både for selve strømmen, og for hva den koster transportert fram til min bolig. Sånn som det er for annen viktig infrastruktur, for eksempel vann: Alt på ei regning. Alt levert av samme offentlige selskap.

Jeg antar 50 øre for kilowatt-timen vil være realistisk.
Samme pris i hele landet, uansett årstid.
Femtiøringen skal dekker selvkost og vedlikehold – ikke grønne eventyrprosjekter.

Det betyr: Et årlig strømforbruk på 12.000 kilowatt-timer, vil i gjennomsnitt koste 500 kroner i måneden. Alt inkludert. 
Beløpet er uten offentlige avgifter.
Vi har råd til å fjerne moms på elbiler. Hvorfor da ikke også på strøm som er langt viktigere for folk flest?
 

På fjorårs-høsten samlet et enstemmig storting seg om forlik både når det gjaldt Forsvaret og Ukraina («Nansenpakka»). Nærmere 2000 milliarder, tilsvarende tiendeparten av Oljefondet, skal i årevis bindes opp til ei storstilt satsing som mange mener vi ikke har ressurser til å følge opp. 

Et forlik om strømprisene burde være lettere. Det vil ikke bli en utgiftspost, men en omfordelingspost. Fra de få som høster store fordeler av dagens urettferdige system, til et system som tjener det store flertallet.

Tør noen partier i dag å gå ut og forsvare dagens strøm-pris-ordning?

Hvorfor ikke presse flest mulig av stortingspartiene til forlik om fastpris på strøm? 50 øre kilowatt-timen for hele den kommende 4-års stortingsperioden? 2026-2030.
Kanskje kan LO og Nei til EU være pådrivere?
 

SV, Rødt og Senterpartiet burde alle kunne underskrive et sånt forlik. Også et Arbeiderparti uten Støre på topp og med mindre «grønn» symbolpolitikk. Fremskrittspartiet og KrF har allerede signalisert en makspris på 50 øre for selve strømmen, men holder nettleia utenfor. Blir de rausere, blir det flertall!
Mindretallet – Miljøpartiet de Grønne, Venstre og Høyre – vil antageligvis være i mot. De er også negative til dagens strømstøtte. For dem er strøm en hvilkensomhelst vare, underlagt markedets lover. Kanskje frykter de også nederlag for egne vindkraftambisjoner? Vindkraft blir ulønnsomt med vannkraftstrøm til selvkost.
 

Et sånt strømforlik må også fastsette årlig grense for hvor mye strøm som hver husholdning skal kunne få kjøpt til 50 øre kilowatt-timen. 20.000 kWt på årsbasis? Kanskje mer i værharde strøk? Dette er over gjennomsnittsforbruket og under halvparten av de kilowatt-timene som det i dag kan gis strømstøtte for.

Så må det oppmuntres til nøkternt forbruk. Det må kunne fastsettes en høyere kilowatt-timepris for strøm som brukes ekstra. For eksempel det dobbelte – ei krone. Overskuddet her kan øremerkes til utbygging av ny vannkraft, eller støtteordninger for energiøkonomisering.

I tillegg må det lages mekanismer som sikrer stabil strømforsyning selv om mange bruker mye strøm samtidig.
 

Med strømforlik i god tid foran kommende stortingsvalg, vil folk ha klare alternativ.
Hvem har underskrevet forliket? Hvem har ikke?
For de som mener at fast, forutsigbar og rimelig strøm er viktig, blir det mindre vanskelig å velge riktig stemmeseddel.
 

Tvilerne blant oss undres:

  1. Er forslaget realistisk? 
  2. Kan vi stole på at politikerne holder sine løfter?
  3. Hva med EU og ACER – vil ikke de slå kloa i mest mulig av strømmen vår? 
  4. Hva med dagens profitable strømselskaper og strømmeglere som soper inn to- og tresifra millionbeløp i året? 

Til det er å svare:

  1. Foreslått strømpris baserer seg på hva strømmen kostet før den ble omgjort til markedsvare. Ingenting hindrer et politisk flertall å reversere mislykkede reformer. 
  2. Om vi tror på folkestyre og representativt demokrati, er det vår jobb å stemme inn politikere som holder hva de lover.
  3. Om vi er tilhengere av nasjonal kontroll over strømmen – eksporterer vi til EU/Storbrittania kun kraft vi selv ikke trenger. Uten ACER-pakke 4 har vi fortsatt handlefrihet.
  4. Strømselskapene og strøm-meglerne er i dag fordyrende mellomledd. Deres fremtidige nisje kan være å selge norsk  overskuddskraft til utlandet, og å kjøpe inn billig overskuddskraft fra utlandet. På det norske privatmarkedet blir de overflødige.

Fra slutten av 1800-tallet har det vært en uttalt målsetting at vannkraften skulle gjøre Norge til et rikt land og at vannkraftressursene skulle komme hele folket til gode. 

Norsk strøm er fortsatt «folkets eiendom». 90% eies fortsatt av stat, fylker og kommuner. 

Det betyr at vi fortsatt har handlefrihet til å velge løsninger som kommer de aller fleste til gode. 
 

Vi har allerede bredt grasrot-engasjement mot strømpriskrisa og mot de siste 4 års jo-jo-priser. 
Det som nå gjenstår er at grasrota bruker sin makt til å stemme inn seriøse politikere som vil ta tilbake norsk kontroll over norsk strøm og tilby den til selvkost for landets egne innbyggere.
Høstens stortingsvalg blir en viktig prøveklut!

Jan Christensen

Redaksjonen har lagt til bilde m/tekst

Les artikkelen direkte på derimot.no

You may also like...

Legg igjen en kommentar