Derimot: Valget. Et etterlengta tilbakeslag.
derimot.no:
Uten at det var sentralt i valgkampen, kan en si at valgresultatet er et etterlengta tilbakeslag for den nedlatende og autoritære ekstremismen til den politiske eliten, medieeliten, kultur- og universitetseliten og alle dem som med moralsk indignasjon forakter mennesker med andre meninger.
Det er et signal om noe mer enn det Unge Høyre-lederen sa etter resultatet i skolevalget: «Generasjon Greta Thunberg er død».
Valgresultatet viser en nedbremsing av ensrettingas framgang. Alle de venstreorienterte, partiene og organisasjonene samla i det humanitærpolitiske komplekset, blei avslørt som helt uten kontakt med dem de påstår de representerer. Deres helter deltok ikke i valget.
Henta fra Politikus
Av Ove Bengt Berg
Politikk eller underholdning?
Å åpne tv-sendinga fra statens kanal da valglokalene stengte, ga inntrykk av det heller var heiagjenger i Eurovision. Men tv-regien treffer for politiske valg er nå: Sirkus uten politisk betydning.
Vi alle har erfart at vi ikke kan stemme politikk, bare på partier. Fra dag én gjør partiene som de vil fire år, ofte i strid med valgprogrammet. Høyre i Bergen gikk til valg på ikke å ha omkamp om Bybanen foran Bryggen, men første dag etter valget var det løftet forlatt.
Hvorfor Høyre?
Ønsker Oslos innbyggere nå å bli styrt av de inntil ti tomteeiere og utbyggerne som Høyre gikk til valg på å finansiere, og åpne kommunekassa for investorer i helsesektoren sånn som Ap-regjeringa tømmer kommunekassa for investorer i pengesluket «Det grønne skiftet»? Neppe.
Velger folk Høyre for de ønsker at de rikeste skal styre, de som Høyre går til valg på og lover å gjennomføre ønskene til? Neppe. Folk flest mener ikke det som står i Høyres valgprogram.
Livet blir som før helt uavhengig av hvem som styrer; de styrer mer eller mindre likt. Ap har møtt kriser, Ap skaper seg kriser og står for mye rot, særlig under press av en enstemmig presse. Men det er klart at det ikke er heldig med Høyre i maktposisjon med alt det de vil overføre til de rikeste fra statskassa som er innbetalt skatt fra folk flest.
Folk flest levde alminnelig trygt da Høyre styrte landet, det har nok betydd mye for mange velgere.
Politikerne, journalistene og akademikerne
lever atskilt fra folk, med synkende tillit
Bare 62 prosent av dem med stemmerett i landet deltok i valget. I Drammen bare 55 prosent. I to innvandrerbydeler i Oslo stemte under halvparten, og i den tredje innvandrerbydelen stemte 51 prosent. Den lave valgdeltakelsen viste at det er stort skille mellom politikerne og velgerne, mellom de styrte og de styrende. Politikerne har mista folks tillit.
Det er interessant at de som snakker mest om innvandrerne, de som mener at de kjenner dem best, som mener de representerer dem og vil ha flere innvandrere til Norge, verken får innvandrerne til i det hele tatt å stemme eller til å stemme på seg. Det må bare skyldes at de ikke omgås innvandrere. De nøyer seg med å misbruke innvandrerne til moralsk posering.
SVs Audun Lysbakken viser til at flere stemte i velstående bydeler i Oslo enn i innvandrerbydelene. Men Lysbakken og hele det statsfiansierte humanitærpolitiske komplekset avslører sin manglende kontakt med sine mest beundringsverdige samfunnsmedlemmer. En kan si at SV, Rødt og MDG ikke lykkes med sin politikk, men mest sannsynlig skyldes det at Lysbakken og hele det humanitærpolitiske kompleks bare poserer med innvandrernes parallellsamfunn. De sjølerklærte venstreorienterte (et uttrykk som ikke tillates brukt i Klassekampen) holder seg blant eliten og på Grünerløkka, de respekterer parallellsamfunnets egne grenser når Lysbakken skylder på andre. For egentlig sier jo Lysbakken på vegne av dem som føler seg som venstreorienterte i det humanitærpolitiske komplekset at disse omgås vi ikke og ikke kjenner vi til dem.
«Arbeiderpartiet» — uvel blant folk
Folk flest er noe helt fremmed for Arbeiderpartiet. Folk er som et medlem i AUF i Bryn, Oslo, sa til meg alt i 1963: «Folk flest er bare stemmekveg.» Ap-medlemmene lever i sin egen boble med journalister, og påvirkningsorganisasjoner. De gjør ikke forsøk på å treffe vanlige folk utenom hektigste valgkampdager. Folk flest er ikke ledere i organisasjoner.
Ap er et parti som både i Norge og i Europa er i ferd med å ende som et parti for statledere før partiet blir oppløst.
Å takle uforutsette kriser som oppstår, og heller ikke skape dem, hører med til en nødvendig egenskap for politiske ledere. Ap har nå en leder med topp eksamenskarakterer i politikk fra et eksklusivt eliteuniversitet for politikk i Paris. Dessverre viser også Jonas Gahr Støre nok en gang at gode eksamenskarakterer ikke er en garanti for god praksis.
Den politiske dømmekrafta til Støre, med å vedta elektrifisering av Melkøya like før valget og å beholde sine nærmeste politiske venner i regjeringa når de har svikta like mye som andre måtte gå, viser at Ap har fått en leder som kan føre Ap-skuta til forlis.
Rikspolitikeren Raymond Johansen
Å ha forhåpninger til Johansens styre av Oslo, følte noen av oss det var gode grunner til i 2015. Men sånn blei det ikke, snarere tvert imot. Johansen har hatt et sterkere nasjonalt engasjement enn for Oslo som han skulle lede. Johansen har i økende grad framstilt seg som en konkurrerende partileder mer enn en byrådsleder. Han har vært en framtredende aktivist for kulturelitens udemokratiske kanselleringer og å gjøre andre meninger enn hans egne meninger for moralsk umulige. Som spørsmålet
- om våpenhjelp for å holde slakteriet i Ukraina gående,
- om Oslos spesielle bestemmelser for koronatiltak (alkoholforbud i Oslo på grunn av høy smitte blant innvandrere som ikke drikker alkohol, mens nabokommunene hadde åpne kraner)
- å påstå som umoralske løgnere dem som hevder at det ikke kan være en sammenheng mellom CO2 og værutviklinga når det ikke finnes en formel for denne påståtte sammenhengen og
- at dem som har motforestillinger til flertallets vedtatte synspunkter ikke skal få holde møter på kommunale bibliotek. Johansen støtta dem som trua med vold hvis Deichmanske bibliotek åpne sine lokaler for andre meninger enn de woke-mobben kan akseptere. Støtte til vold som samfunnsstyring.
Raymond Johansen kunne kanskje ikke hindra det nasjonale fallet i Aps oppslutning også i Oslo. Men det er vanskelig å se at han satsa tilstrekkelig mot det, han framstod som lite interessert i Oslos interesser. Han kjempa internt i Oslo Ap for tomteeierne og utbyggernes interesser for å bygge bitte små hybler, det Oslos AUF-leder helt korrekt omtalte som bøttekott. Johansen tapte kampen for tomteeierne innad i Oslo Ap.
Hvor ofte var Johansen utafor kontoret i Rådhuset for å snakke med folk? Med vanlige folk, ikke tomteeiere, utbyggere og journalister? Hvorfor ville Johansen ikke kjempe for at det blei bygd parker som vedtatt på Ensjø i 2007?
Få dager før valget gikk Johansen ut var kritisk mot woke-kulturen. Det var positivt, uten at han så hele bredden i begrepet og at han sjøl har vært en viktig representant for denne udemokratiske kulturen.
Aps historiske rolle er over
Sosialdemokratiets politiske program er å opprettholde kapitalismen og kapitalistenes makt. Med å hjelpe kapitalismen til å overleve med mer sosial rettferdighet uten styring av kapitalismen. Men fra 1970-tallet har den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen blitt mer og mer kapitalistisk. Heller ikke sosialdemokratene har noen kontakt med eller utformer politikken i tråd med medlemmene. Kanskje mer enn i andre partier har Ap blitt et parti som tilbyr karrieresprang inn i de høyest lønna statsstillingene, medier og internasjonale stillinger. Gjerne inkludert sine ektefeller.
Rødt
Med utgangspunkt i Rødts store stortingsgruppe med mange landskjente politikere, burde Rødt fått framgang i kommunevalget. Men det blei tilbakegang, stort sett i hele landet med noen unntak. Rødts ledelse og medlemmer kan neppe ha noen særlig omgang med folk flest inkludert innvandrere med en sånn tilbakegang.
Rødt mener at Arbeiderpartiet, som er tilhenger av EUs markedsøkonomiske diktatur, overgir kontrollen over den norske vannkraftenergien til EU-kommisjonen, er tilhenger av USAs imperialisme og som i økende grad går inn for å bruke norske militære ressurser i krig verden over for USAs interesser, hører til «venstresida».
Rødt mener det viktigste i Norge er kampen mot fattignorge og forskjellsnorge. Det er en grunnleggende feil analyse. Folk flest står ikke i matkø i Norge, de har jobb og de har råd til å kjøpe leilighet og bil. Det er en feil analyse fordi ledelsen i Rødt må leve i en verden der de ikke omgås vanlige norske innbyggere.
Hos sosialhjelpsmottakere er det ingen politisk støtte å hente, de verken stemmer eller aksjonerer. Tilsvarende for innvandrerne. For hele det humanitærpolitiske komplekset som Rødt må se på som den viktigste politiske fronten i Norge, avslørte valget Rødts politiske nederlag. Verken de fattigste eller innvandrerne møtte opp til valget, noe som viser at Rødt ikke ikke kjenner eller har kontakt med dem de sier de kjemper for.
MDG – nedlatende fjernt fra folk
Det er viktig å ta vare på naturen og miljøet mot raseringer. Å forbruke minst mulig og sørge for gjenbruk. Men med utgangspunktet at det er menneskene som bestemmer hva slags vær vi får, er det som Frederic Hauge i Bellona hevder, nødvendig å rasere og ødelegge natur.
MDG har gjort en god innsats ved å følge opp Venstres gode start med å bygge sykkelveier i Oslo. Sykkelbruk kan likevel ikke bli det viktigste samferdselstiltaket i Oslo, men er et viktig tiltak for sunn og miljøvennlig transport i Oslo og i Norge. MDG er enig med Bellona om å ødelegge natur for miljøet. Bomiljø, for andre enn MDG-erne personlig, er ikke viktig. Da gjelder det å bygge høyhus tett i tett uten grønt mellom. MDG har styrt byplan- og bymiljøetatene i Oslo i åtte år, men har ikke vist at de er i stand til å få til noe som helst om sentrale parkdrag sentralt vedtatt av et enstemmig bystyre i 2007 — eller i Nydalen. MDG ivrer for tomteeierne og utbyggernes interesser, fordi MDG mener at høyhusboliger i Oslo, er det beste bomiljøet. Alt nedlatende dantert av den sjølsikre MDG-ideologen Eivind Trædal på alle kanaler døgnet rundt.
Kommunevalg?
Og bakom kommunevalget synger opptrapping i krigen i Ukraina med nye titalls milliarder i støtte til slakteriet der samtidig med økende motstand verden rundt for vår hvite USA-leda makt…
Framheva bilde: Foto: OBB/Politikus
Banner for parkene på Ensjø i Oslo
i valgkampen i 2019. Siden har ingenting skjedd.