Derimot: Ukraina-tretthet: Kiev og vesten er lei av krig og hverandre. – Derimot
derimot.no:
Av Tarik Cyril Amar
Ideen om en form for kompromissløsning på Kiev-Moskva-konflikten kommer snikende på utenlandske hauker og på flere og flere lokale.
Det som en liten gruppe objektive observatører som lenge ble sett ned på i Vesten lenge har advart om, skjer nå: Ukraina og Vesten taper krigen mot Russland. Strategien med å bruke Ukraina til enten å isolere og sakte kvele Russland eller å beseire og forringe det i en proxy-krig nærmer seg sin forutsigbare katastrofale slutt.
Denne virkeligheten blir nå erkjent selv av hovedstrømsmedier og høyere tjenestemenn som tidligere var kompromissløse når det gjaldt å forfølge det ekstremt dårlige målet om militær seier over Russland. En artikkel i Washington Post har forklart at uten «ingen vei ut av en forverrende krig», ser den ukrainske president Zelenskys alternativer dårlige ut. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har oppdaget muligheten for å avslutte kriger med innrømmelser – Ukrainas innrømmelser, altså. Den gamle hauken Edward Luttwak advarer om et «katastrofalt nederlag» – for Vesten og Ukraina. Riktignok kommer Luttwak fortsatt med desperate illusjoner om en direkte NATO-utplassering av militære styrker for å avverge det verste. I virkeligheten ville det selvfølgelig bare gjøre ting mye, mye verre, som i tredje-verdenskrig-verre. Men frykten hans, for ikke å si panikken, er til å ta og føle på.
Det raskt kommende utfallet vil være en katastrofe for Ukraina, selv om Russland skulle være sjenerøs med hensyn til vilkårene for et etterkrigsoppgjør (ikke automatisk gitt, på grunn av kostnadene som Russland har fått). Ukraina har allerede blitt ødelagt når det gjelder demografi, territorium, økonomi og sist, men ikke minst, den politiske fremtiden. Skaden som er påført kan ikke bare gjøres om, og vil få langvarige konsekvenser.
For Vesten vil denne krigen også markere et dystert vendepunkt, på fire hovedmåter som kun skisseres her:
For det første må USA takle sitt verste nederlag siden Vietnam. Uten tvil er denne siste fiaskoen enda verre fordi selv under Vietnamkrigen, prøvde ikke USA å angripe Russland (da, selvfølgelig, Sovjetunionen) så direkte som de gjør nå. Washingtons mest selvsikre forsøk noensinne på å fjerne Russland fra «det store sjakkbrettet» en gang for alle, har slått kraftig tilbake. Generelt vil dette tilbakeslaget redusere USAs evne til å imponere og overtale globalt. Spesielt er målet om å forhindre fremveksten av regionale hegemonier i Eurasia, den hellige gral for amerikansk geopolitikk, enda lenger utenfor rekkevidde enn før. Det «unipolare» øyeblikket og dets illusjoner tok slutt uansett, men den amerikanske ledelsen har laget et lærebok-eksempel for Vestens makt-grenser.
For det andre er EU og dets individuelle medlemmer – spesielt kortsiktige krigshissere som Tyskland, Polen og Frankrike – er situasjonen langt verre: Deres tåpelige slutt på deres geopolitisk imperative forsiktighet og balansering (husk: beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet) vil koste dem dyrt.
For det tredje, på sine egne, forskjellige måter, er tilfeller som Storbritannia (ikke engang et EU-medlem lenger) og Baltikum (veldig utsatt og veldig krigersk, en kortsiktig kombinasjon) i en klasse for seg: Skadepotensialet vil være der i massevis. Skadekontroll? Alternativene er ynkelige.
Og til slutt er det selvfølgelig NATO: Overbelastet, selv-utarmet, og har ufrivillig avslørt seg selv som mye svakere enn de ønsker å virke. Nederlaget ovenfor Russland i Ukraina vil utløse sentrifugale tendenser og skyldfordelings-spill. For ikke å snakke om det spesielle spenningspotensialet mellom USA og dets klienter/vasaller i Europa, spesielt hvis Donald Trump vinner presidentvalget igjen, som er sannsynlig. Og forresten, Trump kan takke NATO for å bevise sitt poeng om hvilken tvilsom organisasjon det har blitt. Hvis du tror at det å ha vokst på kartet (Sverige og Finland) var en «seier», bare husk hva som har skjedd med den feilaktige feiringen av Ukrainas kortvarige fremskritt i 2022. Økt territorium kan ha sin pris; Det er ikke en pålitelig indikator på styrke.
Men hva med ukrainerne? De har blitt brukt som sjakk-bønder av sine vestlige venner fra helvete. De lever fortsatt under et regime som nettopp har bestemt seg for å mobilisere enda flere av dem til en håpløs kjøttkvern, samtidig som Zelensky innrømmer at Ukraina er på randen av nederlag.
Noen vestlige medier forteller fortsatt en forenklet og falsk historie om ukrainernes utrettelige og forente vilje til å holde ut for en mulig seier, som om hver enkelt ukrainer skyldte Vesten å spille en Marvel-superhelt til den bitre slutt. Men i virkeligheten er Ukraina et normalt, om enn villedet land. Mange av innbyggerne har lenge vist hva de egentlig tenker om å dø for en giftig kombinasjon av vestlig geopolitikk og narsissismen til en megaloman komiker: Ved å unndra seg verneplikten, enten ved å gjemme seg i Ukraina eller å flykte til utlandet. I tillegg viser en fersk meningsmåling at nesten 54 prosent av ukrainerne finner motivene til verneplikts-nekterne i det minste er forståelige. Kievs fremstøt for økt mobilisering vil ikke gå knirkefritt.
Meningsmålinger avdekker stemningsskifte
Men det er flere bevis på det faktum at Ukrainas samfunn ikke står samlet bak en Kamikaze-strategi om «ingen kompromiss». Faktisk, under tittelen «The Line of Compromise», har Strana.ua, en av Ukrainas viktigste og mest populære nettsider, nettopp publisert en lang og detaljert artikkel om tre ferske og metodisk forsvarlige meningsmålinger.
De tre meningsmålingene avdekker ukrainernes holdninger til krigen og spesielt det å søke et kompromiss for fred. I tillegg tilbyr Strana.ua et rikt utvalg kommentarer fra ukrainske sosiologer og statsvitere. Det er ingen overdrivelse å si at bare eksistensen til denne artikkelen er et tegn på at tidene endrer seg: Under undertittelen «Hvordan og hvorfor holdningene til krigen er forskjellige i øst og vest i Ukraina», fremhever den til og med «vesentlig» regionale forskjeller og, egentlig, undertrykte splittelser. Hvis du vet noe om den ekstreme politiske – til og med historiske – følsomheten til slike temaer i Ukraina, vil du være enig i at den artikkelen i seg selv er en liten sensasjon.
Men det er ikke alt. Artikkelen dveler faktisk ved spørsmålet om å avslutte krigen med innrømmelser – fordi det er hva ethvert kompromiss nødvendigvis vil ha. Lesere får for eksempel vite at 50 % av de spurte i undersøkelsen er imot ethvert kompromiss, ifølge undersøkelsen fra «Reiting»-byrået på oppdrag fra Ukrainas Veterans Affairs Ministry, i Ukrainas vest, lengst unna de nåværende frontlinjene. 42 % av de spurte er for kompromissløsninger så lenge andre land (andre enn Ukraina og Russland, altså) er med på å foreslå dem. For en region som tradisjonelt har vært sentrum for ukrainsk nasjonalisme, er det faktisk en bemerkelsesverdig høy andel av dem som går med på kompromiss.
Hvis du beveger deg øst og sør over kartet, blir kompromissfraksjonen sterkere. I øst er proporsjonene nesten nøyaktig snudd: 41 % av de spurte er mot kompromiss og 51 % for. I sør er det en perfekt uavgjort: 47 % for begge sider.
I det hele tatt finner ukrainske sosiologer en «gradvis økning» av dem som støtter en «kompromissfred» i «en eller annen form». Selv om – som en forsker plausibelt advarer om – denne økningen viser forskjellige rater i forskjellige regioner, legger den fortsatt opp til den nasjonale trenden. En av årsakene til det er «skuffelse», tapet av troen på seier, som statsviteren Ruslan Bortnik observerer. Med andre ord taper Zelensky-regimet informasjonskrigen på hjemmefronten. Til tross for blandingen av sensur og showmanship.
Kompromissene ukrainerne forestiller seg inkluderer alle tenkelige løsninger som ikke forutser en retur til 1991-grensene. Det er med andre ord stadig flere ukrainere som er klare til å gi opp territorium for fred. Hvor mye territorium, det er selvfølgelig et annet spørsmål. Men det er klart at det maksimalistiske og kontraproduktive målet om å «få alt tilbake», alt -eller-ingenting- vrangforestillingen, som så lenge er påtvunget det ukrainske samfunnet, mister grepet i befolkningen.
Byrået Socis, for eksempel, fikk i sin meningsmåling resultatet at nesten 45 % av de spurte er klare for kompromiss, mens bare 33 % ønsker å fortsette krigen til 1991-grensene er re-etablert. Men det er også 11 % av de spurte som går inn for å kjempe videre inntil alle territorier som er tapt etter februar 2022 er tatt tilbake. Det er nå også et urealistisk mål. Det kan ha vært nærmere virkeligheten da Kiev avfeide en nesten avsluttet fredsavtale våren 2022, etter forferdelig dårlig vestlig råd. Det skipet for lengst har seilt av gårde.
Det er viktig å merke seg, ikke alle peker i samme retning. KMIS-byrået har fått resultater som viser 58 % av de spurte har ønsker om å fortsette krigen «under alle omstendigheter» og bare 32 % av de spurte foretrekker en «frysing» hvis vestlige sikkerhetsgarantier blir gitt. En slik «frysing», som noen vestlige kommentatorer har fremmet, er ikke praktisk gjennomførbar – og er neppe et alternativ nå, hvis det noen gang har vært det. Hvorfor skulle Russland være enig? Men det er mindre relevant her enn det faktum at byrået KMIS ser ut til å ha funnet et massivt grunnfjell av pro-krigsfølelse.
Og likevel, så er bildet mer komplisert når vi ser nærmere etter. For det første er KMIS-undersøkelsen relativt gammel, utført i november og desember i 2023. Gitt hvor raskt ting har utviklet seg på slagmarken siden den gang – nøkkelbyen og festningen Avdeevka, for eksempel, falt til slutt i februar 2024 – som gjør deres meningsmålingsdata svært utdaterte.
KMIS hadde også interessante kommentarer å komme med: Byrået bemerker at respondentenes nærhet til frontlinjene spiller en «viktig rolle» i å forme deres meninger om krigen. Med andre ord, når kampene kommer nær nok til å høre artilleriets «bang», konsentrerer de tankene sine om å finne en måte å avslutte det på, selv ved innrømmelser. Som en ukrainsk sosiolog har sagt det, «i øst og sør … er en av folks hovedanliggender at krigen ikke må nå deres eget hjem, deres egen hjemby.»
Det er fortsatt vanskelig å trekke robuste konklusjoner fra disse trendene, av flere grunner: For det første, som noen ukrainske observatører påpeker, kan antallet kompromisstilhengere være enda høyere – personlig er jeg sikker på at det ér det – fordi Zelensky-regimet har stigmatisert enhver appell til diplomati og forhandlinger som «forræderi» enn så lenge. Mange ukrainere er dertil også redde for å si sin mening om disse spørsmålene.
For det andre, nøyaktig hva kompromissleiren forstår med kompromiss, er garantert mangfoldig. Denne leiren kan fortsatt inkludere ganske mange ukrainere som har forskjellige illusjoner om hva slags kompromiss som er tilgjengelig på dette tidspunktet.
For det tredje er det nåværende regimet – som er de-facto autoritært – ikke ansvarlig overfor samfunnet, i hvert fall ikke på en måte som vil gjøre det lett å forutsi hvordan endringer i nasjonal stemning slår ut i regimepolitikk – eller ikke.
Og likevel: Det er ingen tvil om at det er grunn til å avslutte krigen selv med innrømmelser som kan koste for Ukraina. Legg så til de klare bevisene på krigstretthet i Vest-Ukraina, og til og med en økende vilje til å kutte Ukraina «løs» – (fra Vesten og Russland) og den virkeligheten som det russiske militæret skaper på bakken, så er det blir vanskelig å se hvordan dette basale skiftet i den ukrainske stemningen ikke skulle bli en viktig faktor for ukrainsk politikk og selvsagt internasjonal politikk.
Oversettelse og illustrasjon: Terje Sørensen
Originalartikkel: Ukraine fatigue: Kiev and the West are tiring of war and each other
Publisert i RT, 11.04.2024
Link: https://www.rt.com/news/595695-compromise-solution-ukraine-russia-conflict/
