Derimot: Ukraina: Parlmentet bevilger seg 70% lønnsøkning. Soldatene må dele gevær.
derimot.no:
Ukrainske krigsveteraner forteller hvordan Kiev plyndrer hjelpesendinger fra USA; om elendig bruk av soldater; om hvordan de setter sivile liv i fare; og at de kommer til å tape krigen.
Av Lindsey Snell og Cory Popp.
«Våpen blir stjålet, den humanitære hjelpen blir stjålet.
Og vi har ingen ide om hvor milliardene som er blitt sendt til landet blir av» klager en ukrainer til The Grayzone.
I en video lagt ut på Facebook i juli kan vi se Ivan* stå ved siden av sin egen bil, en tidlig 2010-modell Mitsubishi SUV.
Det ryker ut av bakvinduet.
Ivan ler og lar telefonkameraet sveipe over bilen, og peker på skuddhullene.
«Turboladeren døde i bilen min», sier han. «Min kommandant sa at jeg selv måtte sørge for å få den reparert. Jeg må bruke min egen bil i krigen. Så jeg må kjøpe en ny turbolader med mine egne penger».
Ivan snur kameraet mot sitt eget ansikt.
«Vel, dere helvetes jævla medlemmer av parlamentet – jeg regner med at dere knuller hverandre. Djevler. Skulle ønske dere tok våre plasser», sier han.
I forrige måned stemte det ukrainske parlamentet for å gi seg selv en lønnsøkning på 70%. Arkivene viser at økningen ble vedtatt, oppmuntret av de milliarder av dollar og euro som har flommet inn fra USA og Europa.
«Vi, de ukrainske soldatene, har ikke fått noe», sier Ivan. «De tingene soldatene har fått som kan brukes i krigen har vi fått direkte fra frivillige.
Hjelpen utenfra går til regjeringen, den når aldri oss».
Ivan har vært soldat siden 2014. Nå er han stasjonert i Donbas-regionen. Der har han ansvaret for å bruke små, forbrukervennlige droner for å oppdage russiske posisjoner som de kan skyte på.
«Det er mange problemer ved frontlinjen nå», sier han.
«Vi har ikke internett-tilgang, noe som gjør arbeidet vårt så å si umulig. Vi må kjøre et stykke unna for å få forbindelse på mobiltelefonene. Kan du tenke deg?»
En annen soldat fra Ivans enhet sendte oss en video av seg selv i en skyttergrav nær fronten i Donbas.
«Ifølge papirene så har regjeringen bygget en bunker til oss her», sier han. «Men som du kan se, er det bare noen centimeter med planker over hodene på oss. Og dette skal liksom beskytte oss fra tanks og artilleri-ild.
Russerne skyter på oss i timevis av gangen.
Vi har gravd skyttergravene selv.
Vi har to AK-47ere fordelt på 5 soldater her. Og de svikter stadig på grunn av alt støvet».
«Jeg gikk til min kommandant o0g forklarte situasjonen. Jeg sa det er vanskelig å holde på denne posisjonen. Jeg sa han måtte forstå at dette er et strategisk viktig punkt. Men vår skvadron er knust, og det kommer ingen avløsning her.
På 10 dager har 15 soldater dødd her, alle på grunn av skyting og granater.
Jeg spurt kommandanten om vi ikke kunne få noe tyngre utstyr for å bygge en bedre bunker. Men ha sa at det russiske bombardementet ville ødelegge noe slikt.
Bryr han seg ikke noe om at 15 av våre soldater har dødd her?».
«Om du ville prøve å fortelle situasjonen for ukrainske soldater til en amerikansk soldat, ville han tro at du er sinnssyk», sier Ivan.
«Tenk deg at vi forteller amerikanerne at vi bruker våre egne biler i krigen, og at vi selv er ansvarlige for å betale for reparasjoner og bensin.
Vi kjøper våre egne kroppsbekyttelser og hjelmer.
Vi har ikke observasjonshjelpemidler eller kameraer. Så soldatene må stikke hodet opp for å se hva som skjer. Og det betyr at han hvert øyeblikk kan miste hodet fra en rakett eller en tanks».
Illya*, en 23 år gammel soldat fra Kiev, sier at hans enhet opplever de samme forholdene et annet sted i Donbas-regionen.
Han sluttet seg til den ukrainske hæren kort tid etter at krigen startet. Han har bakgrunn innen IT, og visste at slik ekspertise var det stor etterspørsel etter.
«Dersom jeg hadde visst hvor mye bedrag det er i denne hæren, og hvordan alt kom til å bli for oss, hadde jeg aldri meldt meg», sier han «Jeg vil helst dra hjem. Men om jeg flykter havner jeg i fengsel».
Illya og de andre soldatene i hans enhet mangler våpen og beskyttelsesutstyr.
«I Ukraina snyter folk hverandre, til og med i krigen». sier han.
«Jeg har sett medisinsk utstyr som skulle gis til oss forsvant. Bilene som kjørte mot vår posisjon ble stjålet. Og vi har ikke blitt erstattet med nye soldater på tre måneder, selv om vi skulle vært avløst tre ganger nå».
«Alle lyver: Lege fra USA beskriver sjokkerende korrupsjon.
Samantha Morris*, en lege fra Maine, dro til Ukraina i mai for å hjelpe til med medisinsk trening for soldatene.
«Første gang jeg krysset grensen fra Polen måtte jeg gjemme de medisinske forsyningene under madrasser og bleier for å hindre at de ble stjålet», forteller hun.
«Grensevaktene på den ukrainske siden ville ta tingene og forteller deg ‘ dette trenger vi i krigen vår’.
Men de bare stjeler dem og selger dem.
Ærlig talt, hvis jeg ikke leverte det jeg ville gi bort rett opp i hendene på den som skulle ha det, ville de aldri få se dem».
Morris og noen få andre profesjonelle helsearbeidere fra Amerika begynte opptreningen av soldater i Sumy, en middels stor by i det nordøstlige Ukraina.
«Vi tegnet en kontrakt med guvernøren i Sumy. Men alt de kunne love oss var mat og hus. Og losjiene var de samme lokalene der vi holdt treningskursene. «, sa hun.
«Sumy-guvernøren hadde en venn, en lokal forretningsmann. Han forlangte at denne forretningsmannen skulle med kontrakten, som en ‘liaison’ mellom oss og byen Sumy. Og som liaison skulle han få en prosentandel av kontrakten.
Vår advokat prøvde å forhandle denne forretningsmannen ut av kontrakten, men guvernøren i Sumy ville ikke gi seg.
Så vi endte opp med å undertegne kontrakten slik at vi kunne drive vår treningsopplæring».
I de to månedene hun var i Ukraina forteller Morris at hun opplevde tyverier og korrupsjon flere ganger enn hun kunne telle.
«Sjefslegen på den militære basen i Sumy hadde bestilt medisinske forsyninger fra det militære, og som skulle til det militære, flere ganger. Han fortalte at han hadde hatt 15 lastebiler med forsyninger som forsvant sporløst», fortalte hun.
Det militære førstehjelpsutstyret hun skulle gi til soldatene når de var ferdige med treningsprogrammet ble stjålet. Og hun så det samme utstyret til salgs på det lokale markedet få dager senere.
«Jeg fikk en telefon fra en sykepleier på et militærsykehus i Dnipro», husker Morris. «Hun sa at presidenten på sykehuset hadde stjålet all smertestillende medisin for å selge det videre. De sårede soldatene fikk ingen smertelindring.
Hun ba oss levere smertelindrende medisin direkte til henne. Hun sa hun ville gjemme dem for sykehusets president slik at soldatene kunne få dem.
Men hvem kan man stole på?
Var det virkelig sykehusets president som stjal medisinene, eller prøvde hun å lure oss til å gi henne de smertelindrende medisinene for at hun skulle selge dem, eller bruke dem selv? Hvem vet? Alle lyver».
Gaver med militært beskyttelsesmateriell og medisinske forsyninger til fronten flyter over i ukrainske markedsplasser på nettet.
Selgerne er forsiktige med i skjule sin identitet. Ofte lager de nye leverandørkontoer for hvert salg, og vil gjerne gjøre handelen eksklusivt på mail.
«Vi har funnet hjelmer gitt som gave fra amerikanerne til salgs på nettsteder», sier Ivan.
«Du vet, inne i hjelmene er typen beskyttelse og produksjonsmerket skrevet. Vi så dette merket, og forsto at dette var gitt oss som hjelpeforsyninger.
Noen av oss prøvde å kontakte selgerne for å få til et møte, så vi kunne bevise at de solgte stjålet gods. Men de var mistenksomme og sluttet å svare oss».
Ivan sier også at han har hørt om tyveri av våpen som var donert av vestlige land. Og han pekte på at flere soldater i hans enhet må dele på en enkelt AK-74.
«Jeg aner ikke hvordan de stjeler disse våpnene. Men de når iallfall aldri fram til de ukrainske soldatene som strider i første rekke», sa han.
«De fortsetter å gI flere og flere små raketter og rifler. Hvis de skulle gi oss det vi faktisk trenger for å bekjempe Russland, så må det bli våpen som er for store til å stjele».
«Jeg tror ikke de vil at vi skal vinne»; ukrainerne håner vestlig hjelp.
Ivan er ikke optimistisk når det gjelder Ukrainas sjanser til å vinne krigen.
«Det vil ikke bli noe Donbas igjen», sier han,
«Russerne vil ødelegge det, eller de vil kontrollere alt sammen. Og så vil de gå sørover.
Slik det er nå, vil jeg si at 80 % av de sivile som er igjen i Donbas støtter russerne, og de gir all slags lokal informasjon til dem».
Når han ble spurt om han tror at USA og Europa virkelig vil at Ukraina skal vinne krigen, ler Ivan.
«Nei, jeg tror ikke de ønsker at vi skal vinne», sier han.
«Vesten kunne gi oss våpen for å gjøre oss sterkere enn russerne, men det gjør de ikke.
Vi vet at Polen og de baltiske landene ønsker 100 % at vi skal vinne. Men støtten fra dem er ikke nok».
«Det er åpenbart at USA ikke vil at Ukraina skal vinne krigen», sier Andrey*, en ukrainsk journalist basert i Mykolayiv.
«De vil bare svekke Russland. Ingen vil vinne denne krigen. Men landene USA bruker som lekegrind vil tape.
Og korrupsjonen i forbindelse med hjelpen til krigen er sjokkerende.Våpnene blir solgt, den humanitære hjelpen blir stjålet. Og vi har ikke peiling på hvor det blir av milliardene som er blitt sendt til dette landet».
Andrey er spesielt forferdet over mangel på service til de interne ukrainske flyktningene.
«Det er ikke rart at alle vil dra til Europa», sier han. «Det er et flyktningesenter nær Dnipro, for eksempel. Flyktningene får bare lov til å bli der i tre dager. Der bor 45 til 50 mennesker i et stort åpent rom, med ett toalett og et lite kjøkken. Forferdelige tilstander.
Og så, etter tre dager, når de ikke har penger, ingen klær, ingenting – så blir de kastet ut. De har ingen andre muligheter enn å dra tilbake til hjemmene sine, i farlige områder.
Vi må virkelig spørre regjeringen vår hvor alle hjelpepengene er blitt av. Soldatene har ikke det de behøver, og de sivile har ingen trygge steder å være på.».
Utenlandske journalister dekker over en uhyggelig realitet med sine triumfaktige vrangforestillinger.
Før krigen startet, brukte Andrey flere år på å rapportere om korrupsjon og kjeltring-politikere i Ukraina.
Etter en undersøkelse rundt regjeringsansatte i Odessa kom det dødstrusler mot hans kone og unge datter. Andrey sendte dem til slektninger i Frankrike.
«Ukraina er et demokrati – ikke sant? Så regjeringen bør ikke presse deg.
Men først får du telefonoppringninger som advarer deg og sier du må stoppe.
Så tilbyr de deg penger for å stoppe. Og hvis de nekter å bli kjøpt, må du være forberedt på å bli angrepet».
«Journalisme som sier sannheten er farlig her», fortsetter han.
«Du forstår, etter at krigen startet hadde vi disse stjernereporterne. Hver dag skrev de ‘Putin er fæl, de russiske soldatene oppfører seg dårlig …idag har den ukrainske hæren drept 1000 russere og ødelagt 500 russiske tanks’.
De får en million følgere på Twitter fordi de lyver. Men dette er jo ikke ordentlig rapportering.
Hvis du derimot skriver om korrupsjon i de militære styrkene og har eksempler på det …da er du i virkelig trøbbel».
Andrey har tatt på seg en ekstra jobb som fikser. Han arrangerer intervjuer, og oversettelse for utenlandske journalister i Ukraina, journalister som er der for å dekke krigen.
«Jeg har arbeidet sammen med rundt et dusin journalister fra forskjellige land i Europa», sier han.
«Alle har vært sjokkerte. De reiste fra Ukraina sjokkerte. De sa ingen kunne tro hvordan situasjonen er her.
Men sjokket kom ikke fram i artiklene de skrev om krigen. Der skriver de at Ukraina er i ferd med å seire. Noe som jo ikke er sant».
Ukrainske soldater og frivillige bekrefter at Ukrainas væpnede styrker setter sivile liv i fare.
I juli overnattet vi på et hotell i Kramatorsk. Vi ble bekymret da vi så at nynazistiske soldater fra Azov-bataljonen var blant hotellets gjester.
Den 4. august 2022 publiserte Amnesty International en undersøkelse som avslørte at helt siden begynnelsen av krigen i februar har ukrainske styrker satt sivile liv i fare ved å etablere baser i skoler og sykehus. Og de opererte våpensystemer i sivile områder. Dette er er brudd på internasjonale lover.
Amnesty International har nå planer om å vurdere på nytt denne rapporten som svar på et massivt folkelig ramaskrik etter at de la ut rapporten.
Men utenlandske frivillige har bekreftet at ukrainske styrker er tungt til stede i sivile områder.
«Våre baser ble for det meste anlagt i Sovjet-tiden», sier Ivan. «Så nå kjenner Russland godt til våre baser. Det er ikke nødvendig å spre soldater og våpen ut på andre steder».
En tidligere soldat fra USA som går under navnet «Benjamin Velcro» var frivillig i International Legion of Territorial Defense of Ukraina, de ukrainske væpnede styrkenes offisielle enhet for utenlandske frivillige.
Han tilbragte fem måneder i forskjellige deler av Ukraina, og sier at soldater stasjonert i sivile områder var helt vanlig.
«Når jeg hørte at russerne hadde bombet en skole, trakk jeg bare på skuldrene», sier denne amerikanske leiesoldaten.
«Fordi jeg hadde vært plassert inni en skole. Det er faktum. Men det var ingen barn på skolen, så det var ikke snakk om å sette barna i fare. Så ukrainerne kan si » Å, de traff en skole!»
Og da er det lett for mediene å få en god historie for sin del».
På samme vis som Ivan er Velcro også pessimist når det gjelder Ukrainas sjanser til å vinne krigen.
«Hei, jeg ønsker mer enn noe annet i verden av Ukraina skal vinne dette. Jeg ønsker at Ukraina skal få tilbake grensene fra før 2014.
Men tror jeg at det er holdbart?
Nei.
Du kan ikke fortsette en krig med lånte midler i all evighet».
*(Flere av intervjuobjektene har bedt om å ble nevnt under påtatte navn for å beskytte seg fra potensielle angrep.)
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Forsidebilde: iStock
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 ganger.
Post Views: 1