Bombingen av Tokyo i mai 1945: En krigsforbrytelse som aldri kom for retten.

Derimot.no

USAs brannbombing av Tokyo kan sammenliknes med bomben over Hiroshima.

Ved utbruddet av krigen hadde Roosevelt sterkt fordømt dreping av sivile fra luften.

Av Shane Quinn.

I morgentimene den 10. mars 1945, da amerikanske tunge fly slapp mer enn 1600 tonn bomber over Tokyo, utviklet det seg til en ildstorm større og hetere enn man noen gang hadde opplevd.

Under brannbombingen av Dresden og Hamburg nådde temperaturen 1500 grader Fahrenheit (816 grader Celsius). Men i Tokyo nådde temperaturen opp til 1800 grader Fahrenheit (982 grader Celsius). 

Tokyo brenner etter angrepet med B-29 bombefly med brannbomber den 26. mai 1945. (Source: US Army Air Forces / Wikimedia Commons)

Så høy var varmen som ble sluppet løs av USAs bombefly over den japanske hovedstaden at sivile i sine tilfluktsrom begynte å kveles. Heller enn å bli kvalt flyktet de ut i gatene, men de ble klistret fast i den smeltende asfalten under føttene. 

De som så satt fast i gatene eller på fortauene var hjelpeløse. Mange av dem ble sterkt forkullet av den raskt voksende ilden.

Som Venezia, den berømte nord-italienske byen, er Tokyo bygget opp med kanaler. Mennesker som ville unngå å bli sittende fast i asfalten i gatene hoppet ut i de mange kanalene. Mange av dem var kvinner og barn. 

Men på grunn av de utrolig høye temperaturene begynte kanalene, spesielt de mindre, å koke. Tusener av sivile ble derfor kokt ihjel. 

Omtrent 280 amerikanske B-29 Superfortresses – store firemotors bombefly – hadde tent på denne ildstormen uten like. Da de ble vitne til ødeleggelsene måtte mange av flymannskapene raskt ta på seg oksygenmasker for å hindre at de måtte kaste opp eller rett og slett besvime. Så sterk var stanken av død som steg opp fra byen omtrent fem tusen fot under dem.

USAs generalmajor Curtis LeMay hadde beordret brannbombingen av Tokyo, med størst mulig tap i tankene. Han levde opp til sitt økenavn «Bombs away LeMay».

I et intervju i juni 1981 med den amerikanske historikeren Michael Sherry sa LeMay: 

«Det finnes ingen uskyldige sivile. Det er deres regjering, og du kjemper mot et folk for at de ikke lenger skal slåss med væpnede styrker. Så jeg bryr meg katta i at noen uskyldige  tilfeldigvis blir drept».

I 1945 var Roger Fisher, førsteløytnant og framtidig Harvard-professor LeMays «meteorolog-offiser» på øyen Guam i det vestlige Stillehavet. Like før brannbombingen i Tokyo avslørte Fisher at LeMay «stilte et spørsmål jeg aldri hadde hørt før».

Det LeMay ville vite var «Hvor sterk vind vil det bli på bakken?» Det kunne Fisher ikke svare på. Han informerte LeMay at vinder kun kan forutsies (i 1945) »fra store høyder med observasjonsfly», og «i middels høyder når vi slipper ut ballonger».

Le May spurte så: «Hvor sterk må vinden være så mennesker ikke slipper unna flammene? Vil vinden bli sterk nok til det?»

Fisher stammet og kunne ikke svare. Han trakk seg raskt tilbake til sitt kvarter. Om LeMay sa han:

«Jeg nærmet meg ikke han igjen den kvelden. Jeg lot min assistent ta seg av han. Det var første gang den tanken slo meg at hensikten med vår operasjon var å drepe så mange mennesker som mulig».

Curtis LeMay, general i US Air Force

Bakkeforholdene viste seg å være nøyaktig hva LeMay likte, med stadige vinder opp til 45 km/t. Det stormfulle været var likt blåsebelger til en ild. I tillegg kom at det var svært tørt i atmosfæren, og Tokyos omfattende bygninger av tre og papir.

Offisielt blir det sagt at rundt 100 000 sivile døde som et resultat av bomberaidene, som varte kun et par timer. Men historikere som Gabriel Kolko, en amerikansk-født kanadisk akademiker, antyder at antall døde i Tokyo-brannene kan komme opp i 120 000. Dette konkurrerer med dødstallene fra Hiroshima-bombe.

Brannstormen i Tokyo hadde kodenavnet «Operation Meetinghouse». Det var det enkelt dødeligste luftangrep i andre verdenskrig så langt. I tillegg ble rundt én million av Tokyos innbyggere skadet under angrepet, og én million ble også hjemløse.

Mer enn 250 000 av byens bygninger ble ødelagt, en firedel av alle konstruksjoner i Tokyo, som på den tiden var en av verdens største byer.  Faktisk var området som ble ødelagt (nesten 16 square miles eller 45 kvadratkilometer) større enn ødeleggelsen av bombene i Hiroshima og Nagasaki til sammen. 

Mange av de amerikanske flyene som deltok i i ødeleggelsene var stripete av aske fra Tokyos bygninger da de returnerte til basen på Mariana-øyene.

Det japanske anti-luftsforsvaret viste seg å være helt utilstrekkelig. De skjøt bare ned 14 amerikanske fly.

Var dette en krigsforbrytelse?

LeMay var fornøyd med resultatet. Han innrømmet det etter krigen. «Å drepe japanere bekymret meg ikke mye på den tiden… jeg antar at dersom jeg hadde tapt krigen ville jeg bli anklaget som en krigsforbryter…enhver soldat har tanker rundt de moralske aspektene ved det han gjør. Men all krig er umoralsk, og hvis du lar deg bekymre deg er du ingen god soldat».

Hadde LeMay vært på den tyske eller japanske siden ville han blitt anklaget som krigsforbryter – sammen med andre, som hans engelske motstykke Arthus «Bomber» Harris. De brutale luftangrepene beordret av både LeMay og Harris får Luftwaffes sjef Herrmann Gøring til å virke ynkelig til sammenliknng. 

Etter at konflikten var over ser det ut som om det var taperne som måtte stå til rette for sine forbrytelser. I månedene som fulgte ble det avholdt to krigsforbryterdomstolen, Nüremberg-domstolen og Tokyo-domstolen. Det var ingen som krevde liknende rettssaker i Washington eller i London.

Den 1. september, den dagen Nazi-Tyskland invaderte Polen, kom USAs president Franklin D. Roosevelt med en appell:

«Den hensynsløse bombingen fra luften mot den sivile befolkningen i ikke-militære områder – gjør hjertene syke hos siviliserte menn og kvinner, og har sjokkert dypt den menneskelige samvittigheten. Ikke under noen omstendighet må det forekomme bombardement fra luften mot en sivil befolkning eller mot ikke-militære byer».

Hitler disponerte ikke slike drapsmaskiner som dette.

Roosevelt refererte til den japanske bombingen av Shanghai i 1937 – og også det tyske og italienske bombardementet av de baskiske og katalanske byene Guernica, Barcelona og Granollers under den spanske borgerkrigen. 

Men Roosevelts ord viste seg å være hule. Mindre enn fire år etter denne talen brannbombet The American Eight Air Force sammen med Royal Air Force Hamburg, Tysklands nest største by. Det direkte målet som var Hamburgs sivile varte i mer enn én uke i juli 1943. Det drepte mer enn 40 000 mennesker – litt mer enn de som hadde dødd under Luftwaffes åtte måneder lange blitz mot Storbritannia som tok slutt i mai 1941.

Roosevelt satt fortsatt som president da store deler av Tokyo ble brent til aske, sammen med en stor del av byens sivile. Ved disse anledningene kom det ingen motforestillinger fra Roosevelt som hadde fordømt «hensynsløs bombing av sivile fra luften».

Faktisk var Roosevelt en av nøkkelpersonene til å skape atombomben. Han overså utviklingen av bomben fram til sin død den 12. april 1945, selv om det lenge hadde vært klart for de allierte at Hitler ikke hadde noe atomprogram.

Roosevelt hadde tidligere sagt at hensikten med å produsere en atombombe «var å se til at nazistene ikke blåste oss opp». Men i 1944 var ikke dette lenger aktuelt, noe Roosevelt helt sikkert visste.

Hitler hadde skydd atomforskning av forskjellige grunner, både av rasistiske og pragmatiske grunner. Kanskje han også kunne forutse at disse våpnene «kunne tvinge menneskeheten til sin egen utryddelse».

Denne ødeleggende bekymringen ble ikke nevnt av Roosevelt, hans etterfølger Harry Truman eller Winston Churchill. Som et resultat svever skyggen av atomvåpen over menneskeheten den dag i dag.

I mellomtiden, i februar 1942, hadde Churchill selv gitt grønt lys til de første strategiske bombingene av bysentre under krigen – med det målet å drepe og terrorisere Tysklands sivile befolkning. 

Et britisk direktiv fra British Air Staff datert 14. februar 1942 skisserte at luftkrigen «fra nå av skulle fokuseres på moralen til fiendens sivile befolkning».

Avro Lancaster heavy bomber

Også i februar 1942 hadde Storbritannia lansert den berømte Avro Lancaster heavy bomber. Hundrevis av disse var med i den morderiske brannbombingen av Hamburg det neste året.

RAF hadde allerede i 1940 og 1941 introdusert to andre tunge firemotors bombefly – The Handley Page Halifax og the Short Stirling. Begge disse var med i «de aller første 1000 bomberaidene» over Køln om morgenen den 31. mai 1942. Nesten 1500 tonn bomber ble sluppet over Køln, en stor by vest i Tyskland.

Luftwaffe hadde ikke et eneste firemotors fly. Det vil si fly som kan fly lengre distanser med store laster eksplosiver, og slik skape betydelige skader. Tyskerne hadde bare tomotors bombefly med middels eller kort rekkevidde. 

Hitler var ikke tilhenger av strategisk bombing og ha som mål en bybefolkning en masse. Han hadde ikke forberedt dette. Han skiftet mening først etter at RAF hadde påført middelalderbyen Lübeck alvorlige skader sent i mars 1942.

Bare to uker senere, den 14. april. kom Hitler med en ordre der han erklærte at den tyske luftkrigen «skulle bli mer aggressiv». De skulle fokusere på områder «der angrepene sannsynlig  ville ha størst mulig effekt på sivile liv». 

Når det kom til terrorbombing mot sivile var det en britisk og amerikansk spesialitet. 

Selve den tyske blitzbombingen mot Storbritannia – som begynte 7. september 1940 – var Hitlers svar på en rekke britiske angrep mot Berlin et par uker tidligere.

Den tyske hovedstaden ble første gang bombet i morgentimene den 25. august 1940 – et tegn på hva som skulle komme.

Denne bombingen var et resultat av Churchills økende fiendtlige krigs-strategi.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Tidligere publisert på derimot.no

https://www.globalresearch.ca/us-firestorming-of-tokyo-rivaled-the-hiroshima-bombing/5643852

Tidligere publisert på derimot.no

7 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 752 ganger.

Post Views: 3 388

Les artikkelen direkte på derimot.no