Derimot: Triksing med tall for nye klimamål! MDG dyrker galskap – satt i system. – Derimot
derimot.no:
Av Erik Bye
I et oppslag i Aftenposten 29. april tar MDG den helt ut. Tittelen er:
«MDG mener eget klimamål er urealistisk. Gir Støre skylden.»
Ingressen lyder:
«MDGs klimamål er nå nær umulig å nå, erkjenner Une Bastholm. – Norge har tapt fire år i klimapolitikken, og det får reelle konsekvenser, sier hun til Aftenposten.»
Umulige klimamål
Artikkelen starter slik:
«Stadig nye klimamål, det ene med større utslippskutt enn det neste. Det har vært omkvedet i norsk klimadebatt de siste årene – samtidig som de store utslippskuttene har latt vente på seg.
Nå går ett parti motsatt vei: Miljøpartiet De Grønne (MDG).
Denne helgen har MDG landsmøte. Da vedtar partiet trolig at de må skyve klimamålet sitt fem år frem – uten å love større utslippskutt.»
Og det fortsetter friskt i vei:
«Vil utsette klimamål»
I dagens partiprogram går MDG inn for at Norge skal redusere utslippene av klimagasser fra norsk territorium med 80 prosent innen 2030 og 95 prosent innen 2035 i forhold til 1990-nivå.
Stortingsrepresentant Une Bastholm har ledet arbeidet med å oppdatere MDGs klimapolitikk. Hun foreslår å endre dette til 80 prosent innen 2035, og at dette skal meldes inn til FN.
I dag er Norges mål kutt på 55 prosent innen 2030.
Altså en ren utsettelse på fem år. Årsaken er at partiet mener at det tidligere målet har gått fra å være svært ambisiøst, men realistisk – til nå å være nær umulig å oppnå.
Støre får skylda
Bastholm gir Støre-regjeringen skylden.
– Norge har tapt fire år i klimapolitikken, og det får reelle konsekvenser. Regjeringens klimapolitikk er nølende, forvirrende og planløs, og mobiliserer ikke samfunnet, oppsummerer hun.»
Landsmøtet ga ingen overraskelser
Helgen er bak oss og MDG sitt landsmøte er avsluttet. Det kom ikke noe overraskende fra dette, men akkurat hva vi kunne forvente: MDG vedtok en annonsert klimaplan på landsmøtet. De to viktigste punktene i deres vanvittige plan er:
1. Kontrollert utfasing av olje&gass innen 2040, ingen investering i nye felt.
2. Innføre klimamål for Pensjonsfondet, tilsvarende halvering av investeringenes utslipp av CO2 i 2035.
Dette må være Amatørenes inntogsmarsj:
Erik Bye: Norge har et mål om å redusere CO2-utslippet med 55% innen 2030. Dette er utfordrende nok, fra 1990 har vi klart ca. 5%, der vi de siste årene har fjernet rundt 0.5% pr. år.
Men dette er ikke utfordrende nok for de grønne. Nå har målet vært: 80% ned innen 2030 og hele 95% innen 2035. Det innebærer 5% pr år fram til 2035, Vi har altså brukt 35 år på de skarve 5%. Man må være helt grønn for å tro på dette. Noe som blir like mye hvert år som vi (Norge) har brukt nær 35år på! Her er det snakk om å virkelig brette opp de politisk grønne armene.
Endrede mål
Men i følge Aftenposten har de nå endret målene:
«Stortingsrepresentant Une Bastholm har ledet arbeidet med å oppdatere MDGs klimapolitikk. Hun foreslår å endre dette til 80 prosent innen 2035, og at dette skal meldes inn til FN.»
«Altså en ren utsettelse på fem år. Årsaken er at partiet mener at det tidligere målet har gått fra å være svært ambisiøst, men realistisk – til nå å være nær umulig å oppnå.
Bastholm gir Støre-regjeringen skylden.
– Norge har tapt fire år i klimapolitikken, og det får reelle konsekvenser. Regjeringens klimapolitikk er nølende, forvirrende og planløs, og mobiliserer ikke samfunnet, oppsummerer hun.»
EB: Dette regnestykke må du være grønn politiker for å skjønne. Norges mål er 55% ned innen 2030. De grønne sa 80% ned i 2035. Fo r deretter nå å endre det til 80% ned i 2035? Dette kaller de en utsettelse, gir Støre skylda, fordi han ikke gikk rett i den røde kjøttfulls.
Klimamålene kan nåes
I praksis er dette fem års «utsettelse» på en reduksjon på noe som er 0.1% av klodens utslipp. Og, dette er «tenk-på-tall-leken». Bastholm har ingen mulighet for å si noe om hva denne utsettelsen betyr. Fo, det betyr absolutt ingen ting. CO2 påvirker ikke klimaet, men dette begriper de ikke. Dessuten, hadde de holdt seg til det opprinnelige, politisk påtenkte klimamålet, 1.5˚C som grense i 2030, ville vi ha klart målet elegant, på strak arm. I føkge trenden nå vil vi ikke komme lenger opp enn til 1.3 grader i 2030. Men det observerbare målet er forlatt, tilbake står vi med ethåp om negative utslipp en lek med tall.
«– Er det realistisk å kutte utslippene med 80 prosent innen 2035, da? Til nå er norsk utslipp redusert med rundt 5 prosent siden 1990.
Uærlig debatt
– Ja, og dette er noe jeg har tenkt mye på, svarer Bastholm.
– For dette er en stor misoppfatning. Hva betyr det at klimapolitikk er realistisk eller ikke? Bruken av ordet «realistisk» er noe av det mest uærlige i norsk klimadebatt.
Bastholm mener vi må skille mellom hva som er faglig, praktisk og teknisk urealistisk, og det som er politisk urealistisk.
Det er ikke mangel på teknologi eller løsninger, men mangel på politisk vilje som er hovedproblemet, fastslår hun.
– Selvfølgelig kan vi gjennomføre en ambisiøs klimapolitikk på en rettferdig og trygg måte. Problemet er at Ap, Sp og Høyre ikke er villige til å satse på den klimapolitikken som trengs. Det koker ned til pengespørsmål og hvilke stormer politikerne orker å stå i.
Politisk realisme?
Hun viser til karbonfangst og lagring i industrien som en «ren politisk prioritering».
– Er det nye klimamålet politisk realistisk da?
– Ja, det er heldigvis noen valg mellom nå og 2035.»
Erik Bye: Hadde politikerne skjønt like mye av naturfagene som de «skjønner» av retorikken, hadde dette narrativet tatt slutt.
Hvorfor er det ikke en eneste Stortingsrepresentant somtør å løfte hånden i protest mot Det Runde Hus’ misforstand?
Denne tall-leken er rett og slett komisk, mens kunnskapsunderskuddet er en katastrofe. Retorikken blir et spill med ord, der ideologien ruler, og kunnskapen forsvinner ut med badevannet.
Velferden
Avslutningsvis oppsummerer Aftenposten:
«MDG har foreslått å stenge fire oljefelt innen utgangen av 2027. Etter dette vil MDGs foreslåtte politikk akselerere nedstengning av oljesektoren betydelig sammenlignet med regjeringens politikk, heter det i landsmøtepapirene.
«Lavere produksjon vil høyst sannsynlig gi tap av skatteinntekter», heter det også.
Men Bastholm er ikke bekymret for velferden.
– Vinglende klimapolitikk er mye farligere for ledigheten og økonomien enn å gjøre det skikkelig, med en god plan. Det er veldig dyrt og urettferdig å vente med klimatiltak, som uansett vil bli nødvendig. Jeg er mye mer bekymret for det.»
Bekymret
Vi andre i Norge, vi har langt større grunn til å være bekymret for om MDG får en hånd på rattet, enn om CO2-mengden i atmosfæren. For det er slik at det er ikke hold i alle skremslene om CO2, som MDG ivrig slipper ut.
