Derimot: Tre store myter om Nato. Organisasjonen som er USAs verktøy for plyndring, undertrykkelse og overgrep. – Derimot
derimot.no:
De tre store NATO-mytene
Av Global Politics
Thomas Fazi, en av våre favoritter:
En ny bok av den tyske parlamentsmedlem Sevim Dağdelen knuser NATOs hovedmyter: hvorfor alliansen ikke har noe med forsvar, demokrati eller menneskerettigheter å gjøre.
Jeg leser en veldig interessant bok som nettopp har kommet ut. Den heter NATO: A Reckoning with the Atlantic Alliance, og den er skrevet av Sevim Dağdelen, som har vært medlem av det tyske parlamentet, Forbundsdagen, siden 2005.
Hun er medlem av utenrikskomiteen og utenrikspolitikken. talsperson for Sahra-partiet Wagenknecht Alliance – Reason and Justice (BSW) i den tyske Forbundsdagen. Dagsdelen er medlem av de parlamentariske vennskapsgruppene Tyskland-Kina, Tyskland-India og Tyskland-USA. Hun er en av Tysklands ledende eksperter på sikkerhet og utenrikspolitikk og har lenge vært medlem av NATOs parlamentariske forsamling.
Det som følger er et utdrag fra introduksjonen:
I 2024 feirer Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) sin 75-årsdag, tilsynelatende på høyden av sin makt. Mer enn noen gang før er NATO fokusert på ekspansjon. I Ukraina har NATO ført en proxy-krig mot Russland som en reaksjon på Russlands ulovlige angrepskrig. NATO deltar i krigen ved å trene ukrainske soldater i håndtering av NATO-våpen, gjennom massive våpenleveranser, ved å dele etterretning, ved å gi målrettingsdata og ved å sende soldater til kamp på bakken. Det har vært diskusjoner om levering til Ukraina av tyske Taurus-kryssermissiler, som har en rekkevidde på 500 kilometer og kan nå Moskva og St. Petersburg, og om utplassering av NATO-tropper i stor skala. Det er en storm i ferd med å blåse opp.
I tillegg utvider NATO sin tilstedeværelse i Asia. Ved å integrere nye partnerstater som Japan og Sør-Korea, beveger militæralliansen seg fremover i Indo-Stillehavet og søker en konfrontasjon med Kina. Militærutgiftene til USA og de andre NATO-medlemmene når rekordhøye. Mens den store forsvarsindustrien slår champagnekorkene, smitter de enorme kostnadene ved militær opprustning over på allmennheten. Ulempen med denne ekspansjonistiske maktpolitikken er at den fører til overekspansjon, økende sosiale spenninger og økt risiko for eskalering, og utfordrer alliansen på en enestående måte.
Desto mer må NATO nå stole på visse historieforfalskninger. Fra NATOs grunnleggelse til i dag har tre store myter fulgt den brutale historien til denne militærpakten, som jeg nå skal undersøke.
MYTE 1: DET HANDLER OM FORSVAR OG MENNESKERETTIGHETER
NATO er en defensiv allianse. Det er historien vi forventes å tro og som gjentas i det uendelige. Men et tilbakeblikk på militærpaktens historie gir et helt annet bilde. Verken da NATO ble grunnlagt var gjensidig forsvar hovedmotivet, og NATOs handlinger de siste tiårene kan heller ikke kalles defensive.
Akkurat som i tilfellet med den interamerikanske traktaten (se her, etc.), er statene som signerte den nordatlantiske pakten fullstendig ulik når det gjelder makt og militær kapasitet. Det er derfor helt åpenbart at da USA grunnla NATO, søkte de ikke hjelp fra de andre alliansepartnerne dersom det skulle bli nødvendig for USA å forsvare seg. Faktisk har Washington helt fra starten søkt å skape en «Pax Americana», en eksklusiv innflytelsessfære som gir USA, som den ubestridte ledende makten, kontroll over utenriks- og sikkerhetssakene til de andre allierte.
Innenfor militærpaktens rammer ville de andre NATO-medlemmene da bli kun klientstater, tilsvarende de som en gang i tiden fungerte som militære buffersoner i de østlige delene av Romerriket for å styrke imperiets maktposisjon.
Enhver innenrikspolitisk endring som kan ha utfordret den utenrikspolitiske retningen til disse klientstatene ble forbudt og straffet ved å knuse dem. Under den kalde krigen organiserte NATO sine egne kupporganisasjoner for å forhindre slik utvikling. Disse var de såkalte «stay behind-gruppene».
Disse gruppene brukte blant annet terroristiske midler for å forhindre at politiske krefter som stilte spørsmål ved deres lands medlemskap i NATO, fikk politisk innflytelse eller makt.
Slutten på den systemiske konkurransen med Sovjetunionen endrer betydelig NATOs tidligere primære formål, som var å skape en «Pax Americana». Siden slutten av den kalde krigen har NATO i økende grad sett på seg selv som verdens politimann.
Med angrepet på Forbundsrepublikken Jugoslavia i 1999, som da fortsatt besto av Serbia og Montenegro, førte militærpakten sin første krig. Dette var et klart brudd på folkeretten. Til og med Tysklands daværende kansler Gerhard Schröder innrømmer dette 15 år senere: «Vi sendte flyene våre […] til Serbia, og sammen med NATO bombet de en suveren stat – uten at det var noen beslutning i Sikkerhetsrådet i saken».
Etter denne arvesynden utvikler NATO seg til en krigspakt, som også er forberedt på å bryte folkeretten. Denne utviklingen er klart i strid med dets eget charter, der NATO-statene ifølge artikkel 1 forplikter seg til «å avstå i sine internasjonale forbindelser fra trussel eller bruk av makt på noen måte som er uforenlig med FNs formål». Forsvaret av allianseområdet er nå bare blitt en del av NATOs krav om å fungere som en verdensomspennende ordensstyrke.
I 2003 angrep NATO-medlemmene USA og Storbritannia Irak i en ulovlig angrepskrig. … Selv om krigen mot Irak offisielt ikke var en NATO-krig, er det alvorlige grunner til å betrakte dette angrepet som en operasjon innenfor rammen av militærpakten. NATO-medlemmer som Tyskland nektet ikke USA å bruke NATOs militærbaser på deres territorium, og de nektet heller ikke amerikanske styrker rettigheter til å fly.
På denne bakgrunn må krigspolitikken til hovedalliansemedlemmene derfor tilskrives selve militærpakten – i hvert fall hvis vi skal ta NATOs selvdefinisjon på alvor. USA med sine illegale kriger står altså som pars pro toto, som en del for helheten se her, ö.a.).
I Afghanistan hadde NATO ført en katastrofal krig i 20 år, en krig som kostet mer enn 200 000 sivile liv. For første – og så langt eneste – gang, i denne militæroperasjonen, etter angrepene 11. september 2001, påkalte alliansen kapittel 5 i NATO-traktaten. Det ble gjort et forsøk på å villede verdensopinionen til å tro at Vestens frihet og sikkerhet nå forsvares ved Hindu Kush.
I tillegg til Beograd, Bagdad og Kabul, fører NATOs blodige spor også til Libya. I 2011 bombet NATO Libya i stykker, brøt med folkeretten og misbrukte en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd i prosessen. Tusenvis av mennesker ble drept og hundretusener ble tvunget på flukt.
Denne katastrofen som NATO har forårsaket må også tilskrives de enkelte medlemslandene. Totum pro parte; her står helheten for hver av sine deler. Dette gjelder også de medlemslandene som ikke direkte deltar i angrepene.
MYTE 2: DEMOKRATI OG RETTSSIKKERHET
I følge den legitimerende myten i ingressen til NATOs charter er medlemmene fast bestemt på å «beskytte friheten, fellesarven og sivilisasjonen til deres folk, basert på prinsippene om demokrati, individuell frihet og rettsstaten». Men allerede i 1949 var dette en direkte løgn. Ikke bare allierte USA seg med diktaturer og fascistiske regimer i Latin-Amerika, men selv deres NATO-allierte i Europa var langt fra alle rene demokratier (f.eks. Portugal osv.). Det avgjørende kriteriet for medlemskap var vilje til å gå med i en front mot Sovjetunionen.
Faktisk handler NATO rett og slett ikke om demokrati og rettssikkerhet, men kun om geopolitisk lojalitet til USA. Som i andre tilfeller av imperier bygget på løgner, trives NATO med eventyr som dette. På skoler og universiteter er disse løgnene en del av NATOs utdanningsprogram.
MYTE 3: VERDIFELLESSKAP OG MENNESKERETTIGHETER
«Vi er bundet sammen av felles verdier: individuell frihet, menneskerettigheter, demokrati og rettsstaten». Slik presenterer NATO seg som et verdifellesskap i sitt strategiske konsept fra 2022.
Men ifølge det anerkjente Brown University i Rhode Island, USA, har mer enn fire og en halv million mennesker dødd bare de siste tjue årene på grunn av krigene ført av USA og dets allierte.
Dette bildet er ikke forenlig med NATOs utbredte selvbilde. NATO er ikke et samfunn som beskytter menneskerettighetene. Tvert imot, NATO fungerer som en beskyttende paraply for medlemmenes menneskerettighetsbrudd. Og dette gjelder slett ikke bare brudd på sosiale menneskerettigheter under diktaturet med en massiv opprustning. Snarere fører NATO en politikk med total straffrihet for alle krigsforbrytelser begått av medlemslandene.
I det globale sør blir denne vestlige dobbeltmoralen møtt med økende kritikk. NATO-landenes retorikk om menneskerettigheter blir sett på som rent instrumentell, som et verktøy for å både skjule og støtte landenes egne geopolitiske interesser. For landene i det globale sør fremstår NATO som en vakthundorganisasjon for en dypt urettferdig verdensorden med nykoloniale tendenser.
Dette vises ved at de mektigste NATO-landene i sin økonomiske krig mot Russland prøver å bruke sekundære sanksjoner for å påtvinge sin egen politikk mot «tredje stater» som Kina, Tyrkia og De forente arabiske emirater, og dermed krenke suvereniteten til disse statene.
NATO-mytene romantiserer folks syn på virkeligheten. Hvis vi ønsker å finne veier ut av den nåværende krisen, må vi avsløre dem. Det er det denne boken gjør. I dag, 75 år etter at NATO ble grunnlagt, driver denne militærpakten, dens globale ekspansjon og dens konfrontasjonspolitikk verden til randen av tredje verdenskrig mer enn noen gang før.
Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst
Forsidebilde: Lexica
