Derimot: Tollsatser kan brukes som politisk våpen. Trump vil erstatte krig med handel. – Derimot
derimot.no:
Feiltolking av utviklinga i USA (2/2)
av Thierry Meyssan
Vi held fram med analysen vår av feiltolkningane av Trump-administrasjonens tilnærming og ser tilbake på stenginga av mange føderale byrå, grunnen til at dei vurderer utsending av palestinarane og tilnærminga deira til Ukraina-krigen.
Voltaire Network | Paris (Frankrike) | 4. Februar 2025
Denne artikkelen del 2 av artikkelen «Feiltolking av utviklinga i USA (Del 1 av 2)» av Thierry Meyssan den 28. januar 2025.
Sørstatanes tankesett returnerer
USA bestod av både Sørstatane og føderalistane i nord. Søringane vart nedkjempa på slutten av borgarkrigen (the Civil War), og sigersherrane oppretta myten om at krigen hadde handla om slaveeigarar kontra dei som ville avskaffe slaveriet, abolisjonistane. I røynda var begge sider i starten av krigen for slaveri, og på slutten var dei begge abolisjonistar. Den saka som krigen eigentleg handla om, var om toll skulle vere under jurisdiksjonen til delstatane eller den føderale regjeringa.
Jacksonianarane, forløparar til sørstatsfolket, ville ha ein “minimal føderal stat.” Dei gav difor delstatane mange fullmakter. Det var dette Donald Trump gjorde under sin første presidentperiode, då han støtta å sende spørsmålet om abort frå den føderale staten og ut til delstatane. Personleg ser han ikkje ut til å ha noka sterk meining om dette emnet. Rivalen hans, Kamala Harris, har feilaktig framstilt han som reaksjonær, medan halvparten av delstatane respekterer kvinners rettar og tillet frivillig svangerskapsavbrot (abort). Dette er ei av hovudårsakene til hennar nederlag.
Då Donald Trump kunngjorde opprettinga av eit «effektivitetsdepartement» for statsapparatet, Department of Government Efficiency (DOGE), hadde han til hensikt å bryte opp ein føderal administrasjon som bestemde frå Washington korleis kvar innbyggar skulle leve, sjølv om dei var 2500 kilometer unna. Han sette rett nok ein libertarianar, Elon Musk, til å styre det, men han prøver ikkje å skjere ned den føderale regjeringa via liberalisme av Reagans type. Han kjem til å løyse opp tusentals statlege byrå – ikkje fordi dei er dyre i drift, men fordi dei etter hans meining er illegitime.
På visse måtar minner debatten mellom sørstatsfolk og nordstatsfolk, mellom konføderalistar og føderalistar, om den mellom Girondinarane og Montagnardane under den franske revolusjonen. Men i USA hadde dei fødererte statane berre ei kort historie, medan regionane i Frankrike ei tusenårig føydalhistorie bak seg: å returnere makt til provinsane var noko mistenkeleg for Paris – som ei rehabilitering av føydalismen.
USAs ekspansjonisme
USA, som ved grunnlegginga berre bestod av 13 fødererte statar, har no 50, pluss 1 føderalt distrikt og 13 territorium. Frå eit US-amerikansk perspektiv (igjen, dette har ingenting med Donald Trump å gjere)), har dei ikkje avslutta veksten. Sidan 1930-talet har dei hatt visjonar om å absorbere heile den nordamerikanske kontinentalsokkelen, inkludert Canada, Grønland, Island og Irland, samt Mexico, Guatemala, Nicaragua, Costa Rica og Panama, for ikkje å nemne heile Karibien [1].
I dette nasjonale humøret kunngjorde Donald Trump under innsettingstalen sin at landet hans heretter skulle kalle Mexico-golfen for Amerika-golfen, “Gulf of America,” noko han og stadfesta med dekret nokre timar seinare. I tillegg til det faktum at USA-statsborgarane ikkje ser på seg sjølve slik, men heller som “amerikanarar“, “Americans”, refererer denne nemninga ikkje til eit lokalt namn, men til koloniherren Amerigo Vespucci.
Han kunngjorde ikkje annekteringa av Canada, Grønland og Panama-kanalen, som han tidlegare hadde nemnd, men kolonisering av planeten Mars.
Men i motsetning til kommentarane i europeisk presse, har Donald Trump aldri snakka om å erobre den nordamerikanske kontinentalsokkelen med militær makt, sjølv om han har nemnd utvikling av militærbasar på Grønland. Som Jacksonianar ivrar han for å kjøpe desse territoria. Det ser ut til at han no “forhandlar”, på ein nokså aggressiv måte, med Danmark om overdraging av Grønland i byte mot ei forsvarsforplikting.
Merk at Trump-administrasjonen framleis truar Cuba, som dei har kolonialistiske ambisjonar overfor, men ikkje Venezuela, som ligg utanfor den nordamerikanske kontinentalsokkelen. Men han kallar begge desse statane for “kommunistiske” og hevdar han behandlar dei likt.
På grunn av det ideologiske slektskapet mellom dei to “utvalde folka”, har Trump-administrasjonen ei tilnærming til Israel-spørsmålet der palestinarane blir likna med indianarar som angrip diligencar. President Andrew Jackson ville ende indianarkrigane ved å forhandle fram avtalar med dei ulike stammane. Veldig få vart implementerte, men hans store “suksess” var med cherokee’ane. Han deporterte dei til sør for Mississippi. Det har vist seg at, trass i den blodige episoden av “the Trail of Tears,” cherokeeane var dei einaste indianarane som respekterte desse avtalane. Og i dag er dei den einaste stammen som har overlevd med kulturen sin. Dei driv saman eit casino-imperium. Men å bruke den same metoden på palestinarane kan ikkje fungere: cherokeeane tenker ikkje at dei eig “Moder Jord”, dei kan forbli cherokeear same kor dei er. Palestinarane derimot er knytte til jorda si og veit at dei vil døy som kultur viss dei mistar den.
Erstatte krig med handel
Det siste viktige poenget for Jacksonianarane: å erstatte krig med handel. Donald Trump meiner dei fleste krigar er ubrukelege massakrar. Dei er berre metodar for manipulasjon av massane for å oppnå useielege mål. Sidan det til sjuande og sist ofte berre er eit spørsmål om pengar, er det nødvendig å erstatte krigane med handel.
Denne doktrinen fungerer svært godt i dei fleste tilfelle, men visse krigar har komplekse motiv som ikkje har noko med kommersielle mål å gjere. I desse tilfella fungerer ikkje Jacksonismen.
Dette gjeld til dømes krigen i Ukraina. Når ein påstår at Russland har eit ønske om å annektere naboen, kan ein forhandle med dei og kome fram til noko som tilfredsstiller appetitten deira utan å skade landets integritet. Men om ein trur på at Moskva oppriktig har eit ønske om å avslutte “Den store fedrelandskrigen” (eller Den store patriotiske krigen, russarane sitt namn på Andre verdskrig), slå nazistane og dei integrale nasjonalistane (Bandera-tilhengarane), så vil ikkje krigen kunne stoppast med forhandlingar om handel.
Dette er akilles-hælen til Trump-administrasjonen: krigen i Ukraina har ingen økonomiske motiv, i motsetning til det politikarane i Vesten har påstått. Moskva krev på fullt alvor at Ukraina skal denazifiserast. På dette punktet må USA enten bøye seg eller sette hardt mot hardt.
Om dei bøyer seg, vil eit nytt problem oppstå: Russland er eit digert territorium med grenser (meir enn 20 000 kilometer) som ingen kan sikre forsvar av. Derfor har Moskva tradisjonelt stilt krav om nøytralitet for dei krigerske naboane. Dette er essensen av misforståinga om NATO: Russland anerkjenner, via Istanbul-erklæringa (2003), kvart lands rett til å gå med i ein militær koalisjon, men dei forbyr at dette medlemskapet skal opne opp for at desse landa kan lagre våpen frå tredjeland på sitt territorium. Men medan Boris Jeltsin var president, pressa USA på – trass i gjentatte åtvaringar – for å inkludere dei ulike post-sovjetiske statane i NATO, unntatt Russland, som faktisk bad om medlemskap.
Jacksonianarane har inngen grunn til å halde fram med NATO-utvidinga, men å gi det opp ville bety at dei gir slepp på den ekspansjonistiske politikken til Det republikanske og Det demokratiske partiet og fokusere på sin eigen: den om den nordamerikanske kontinentalplata.
For Donald Trump rår det ingen tvil om at USA ikkje har nokon grunn til å blande seg inn i Ukraina-konflikten. Han føreslår å få våpena til å teie ved å stoppe subsidieringa av det korrupte regimet i Kiev. Også her tolkar Den europeiske unionen (EU) tilbaketrekkinga som eit signal på at dei no skal ta over saka. Igjen tar dei feil: EU eksisterer kun fordi Washington vil det, og viss dei blandar seg inn i Ukraina utan at den nye amerikanske regjeringa ber om det, så vil EU berre framskunde si eiga oppløysing.
Når det gjeld handelskrigen, var ikkje-amerikanarar sjokkerte over president Donald Trump si haldning til toll. Dei meiner toll berre er godt for å beskytte økonomiske sektorar, medan Jacksonianarane meiner at toll også kan brukast som eit politisk våpen.
Såleis heva Donald Trump til dømes i nokre timar tollsatsane på colombianske produkt til 25%, og han trua óg med å heve dei til 50% veka etter dersom Bogota framleis nekta å repatriere dei heimsende colombianarane som hadde budd illegalt i USA. Tollsatsane vart oppheva så snart Bogota gjekk med på kravet.
Det same skjer med Canada og Mexico (15%), og med Kina (10%). Trump-administrasjonen har heller ikkje her noko økonomisk argument, men eit politisk. Dei meiner Kina forsyner narko-kartell med kjemiske råvarer, og at Mexico og Canada tillet at desse stoffa får kome inn i USA.
Når det gjeld EU, er det ei heilt anna sak. Trump-administrasjonen har til hensikt å gjenopprette ein gunstig handelsbalanse. Dei kunne innføre tollsatsar på 10%, men berre på visse produkt. Det ville vere den konvensjonelle framgangsmåten, sjølv om det er vanskeleg å sjå korleis det skal kunne gå ihop med pliktene som medlemskapet i Verdshandelsorganisasjonen (WTO) medfører.
Omsett av Monica Sortland
[1] “Trump and Musk, Canada, Panama and Greenland, an old story”, by Thierry Meyssan, Translation Roger Lagassé, Voltaire Network, 14 January 2025.
Forsidebildet er KI-generert
