Derimot: Tjener de Norge eller EUs interesser? Hvorfor skal vi stemme på politikere som vil fortsette dagens strømprisgalei? – Derimot
derimot.no:
Strømpriser til himmels
Av Jan Christensen
Strømprisene fortsatte sin himmelferd sist torsdag. Da kunne prisen for kilowatten være over 13 kroner timen. Eller 100 ganger mer enn hva den koster å lage. I den regionen som produserer mest, var strømmen aller dyrest. Kan vi da trekke slutningen at til mer kraft som produseres, til dyrere blir strømmen?
Markedsbaserte energipriser i et energifattig marked, er profitabelt. Direktører, meglere og konsulenter hever kjempelønn. Glupe hoder tiltrekkes. De fleste kun opptatt av personlig vinning. Metodene er løgner, fortielser og manipuleringer.
Folk føres bak lyset. Også av egne politikere, som smøres av lobbyister og presses av EU.
Statsminister Støre vil at markedet fortsatt skal bestemme strømprisene. Det skal fortsatt være vanlige folks utur.
Kampen for folkets eierskap til krafta er like gammel som Norge. Til høye kostnader ble den vunnet av nasjonalt bevisste nordmenn. Sånn at seinere generasjoner kunne høste fruktene i form av rimelig energi. Det nye Norge investerte skattepenger i demninger, i kraftstasjoner, i overføringslinjer. Det ble arvesølvet, en viktig del av vår infrastruktur.
Resultatet var et «opplyst» og moderne land. Tusenvis av industri-arbeidsplasser, varme boliger og rimelig energi. Mange naboer misunte oss. Også tyskerne, som under krigen la store planer for kraftimport fra Norge.
Ingen seire varer evig. Mens folk sov, våknet andre til store fortjenestemuligheter. På begynnelsen av 90-tallet gikk ledende talsmenn for våre nåværende regjeringspartier inn for at strømmen skulle bli markedsstyrt. Selges som vare til de som betalte mest. Senterpartiets energiminister Reitan lagde loven, Statsminister Gro Harlem Brundtland iverksatte. Like etterpå kom EØS-avtalen og sementerte det hele. Foreløpig uten de store reaksjoner. Strømmen var jo fortsatt billig.
Argumentet var: Hvorfor skulle Norge ha billig strøm, og noen ganger mer enn vi trengte, når folk i nabolandene var villig til å betale det mangedobbelte? Hvorfor ikke bygge ut eksportkapasiteten?
Agder Energi – nå Å energi – gikk i bresjen med undervannskabler til kontinentet. De færreste skjønte at dette ville bety høyere strømpriser også for egne kunder.
Nå skulle prisene ikke lenger fastsettes ut fra våre egne produksjonskostnader, vedlikehold og rimelig fortjeneste, men hva et strømhungrig Europa var villig til å betale. Pristoppene fikk vi når den dyreste nordeuropeiske strømmen måtte produseres av kull, olje eller gass, tillagt alskens grønne avgifter og provisjoner.
Vi må være solidariske med Europa, sier de som synes sånt er bra. Samhandel med strøm gir oss dessuten forsyningssikkerhet om vi skulle være ille ute.
Og fortier at vi allerede er Europas mest solidariske energinasjon – som hovedleverandør til EU av billig olje og gass.
EUs mislykkede energipolitikk, gjennom nedlegging av atomkraftverk og fossilbasert energiproduksjon er ikke vårt ansvar.
Heller ikke at de velger å boikotte russiske energileveranser og satse på ustabil vind- og solkraft.
Forutsatt at vi ikke sløser bort vår egen kraft på eventyrprosjekter, har vi nok egenprodusert strøm og null behov for ekstra forsyningssikkerhet gjennom undervannskablene. At de på vindrike dager har gitt oss billig strøm, skyldes kun store EU-subsidier. Disse varer ikke evig.
Det hevdes også at mer kraftutbygging er nøkkelen til lavere strømpriser. Hva da med torsdagens priseksempel fra vårt dyreste prisområde? Størst kraftproduksjon, men likevel landets høyeste priser.
Svaret ligger både i EUs frie strømflyt, prismanipulering og stor eksportkapasitet via undervannskabler fra nettopp denne del av landet. Først med kabler til Danmark, seinere til Nederland, Tyskland og England
Den statlig oppnevnte energikommisjonen fant ut, i fjorårets bestillingsrapport, at vi trengte over 40% mer strøm innen 2030. Landbasert og havbasert vindkraft skulle være viktige produsenter. Med en selvkost på opptil det 20-30 dobbelte av dagens vannkraft, vil vindkraft kun bli lønnsomt gjennom evig høye strømpriser.
Hva skulle denne ekstra krafta brukes til?
- Å eksportere enda mer kraft til EU-land?
- Fortsette med kraftslukende og ulønnsomme industriprosjekter innafor karbonfangst, hydrogensatsing og batteriproduksjon?
- Bygge energikrevende datasentre og utvinne kryptovaluta, med et fåtall arbeidsplasser som resultat?
- Elektrifisere olje/gassplattformer med strøm fra land – og få null global klimaeffekt?
Melkøya – gassfelt drevet av 2/3-statseide Equinor – er et aktuelt eksempel på det siste.
I 2020 ble det avslørt at Statoil, daværende Equinor, hadde tapt 200 milliarder kroner på eventyrprosjekter i USA. På Melkøya slipper de sånne tap. Der vil staten ta brorparten av elektrifiserings-kostnadene. Dermed kan Equinors aksjeeiere se fram til 30 milliarder kroner i ekstra profitt, mens regninga sendes til oss skattebetalere og til Finmark, som da vil mangle kraft til andre industriprosjekter.
Om elektrifisering er så viktig som noen hevder, burde minstekravet vært at lønnsomme Equinor selv sørget for nødvendig kraft og selv betalte alle kostnadene.
Endring av norsk strømpolitikk krever politisk styring. Av nasjonale politikere med samfunnsansvar. Prisen som du – og industrien – skal betale må fastsettes av folkevalgte. Ikke av markedskreftene. Tidligere var det vanlig at kommunestyrene i kraftkommunene bestemte prisene for et år av gangen. Med alle kraftsammenslåinger i de seinere år, må Stortinget nå ta denne oppgaven.
Det må også lages et skille mellom normalt forbruk og luksusforbruk. At luksusforbruk skal koste mer, er et hevdvunnet prinsipp. Dermed spares strøm, samtidig som de som forsyner seg ekstra av vårt fellesgode, betaler forholdsvis mer.
Forslaget over gjør ingen ting med verken markedskrefter, strømbørs eller strømeksport. Det er en svakhet, men så ble heller ikke Roma bygd på en dag. Vi er fortsatt underlagt EØS-avtale og ACER-bestemmelser. Å komme helt ut av disse tvangstrøyer, blir neste kamp. Også her bør Nei til EU spille en ledende rolle. Ikke gjennom rettsapparatet, men gjennom omfattende grasrot-mobilisering.
Vi velgere må også kjenne vår besøkelsestid. Om forutsigbare og rimelige strømpriser er viktig, gir det ingen mening å stemme på politikere som vil fortsette på dagens galei.
