Derimot: Tjen penger – ikke folket! Også i Arbeiderpartiet: Politiker er blitt et eget yrke. – Derimot
derimot.no:
Arbeiderpartiet: I kamp for EU og Nato — hva med å tjene Norge?
Partienes tid som demokratiske institusjoner som fremmer folkjeviljen er forlengst ute. I dag utvikles og presses ny politikk i partiene gjennom fra toppen, av politikere som aldri har hatt et ordinært arbeid og bare omgått politikere og journalister.
Partiene er like, men får hjelp av journalistene til å markedsføre seg som politiske motstandere.
Trettestuen og Gunaratnam melder klart og tydelig fra at de ikke er opptatt av partiet, men av seg sjøl. De frykter for deres framtidige tilegning av samfunnets goder og makt.
Det er en tilsløring å snakke om et partilederproblem i Ap. Det er et politisk retningsproblem for Ap. Ap er ikke interessert i folks behov, bare EUs og USAs behov og det fattigdomsskapende og meningsløse grønne skiftet for å fjerne norsk produsert CO2 som knapt kan registreres i jordas atmosfære uten svært mange nuller.
Av Ove Bengt Berg
Da maktutredninga i 2003 kunne fastslå partienes svekking var det langt på overtid å beskrive en utvikling som var tydelig allerede på 1980-tallet. Det var partimedlemmer på grunnplanet som fikk partiene til å gå inn for stemmerett, åttetimers dag og velferd som folketrygd.
Allerede for fem år sia skreiv holdt statsviterprofessor et innlegg på Bjørnsonfestivalen i Molde der han skreiv:
Antall partimedlemmer er sunket. Politikk – i hvert fall rikspolitikk – er langt på vei blitt et eget yrke fra ungdomsskolen til pensjonsalderen. Kretsen av ledere og deres rådgivere blir smalere.
Mange representanter har aldri hatt noen annen jobb enn politikk. Dermed blir de fjernere fra befolkningen, kanskje mindre lydhøre, mer lik hverandre som en politisk klasse. Det kan være et tegn på dette at den moderne reformpolitikken kommer ovenfra og ikke nedenfra.
Å drive politikk er for yngre mennesker i dag først og fremst for å få et stempel i CV-en for å posisjonere seg for å få behagelige og godt lønna stillinger med skyhøye lønninger. Helst via en statsrådspost. Dette er Aps viktigste rekreutteringsgrunnlag. Uten utsikt til å få en sånn lederjobb gjennom partiapparatet, reagerer de mot å få sin behagelige framtid ødelagt.
Og de blir bekymra for framtida for de reformene de kan sitte i små rom å tvinge på noe som aldri er folkelig etterspurt: Å underordne det norske folkets behov av det som er EU-kommisjonens og USAs interesser. Og å gå i spissen for å bruke det norske folkets felles formue på meningsløse og økonomisk ruinerende tiltak som å løpe rundt og fange molekyler fra en gass som utgjør 0,04 prosent av atmosfæren, og av denne 0,4 promillen CO2 utgjør all brenning av CO2 i hele verden maks 5 prosent.
Lik partipolitikk
Fjernheten fra folk fører til en egen politikk, og Østerud karakteriserte den sånn:
Reformpolitikken i dag er drevet av enighet mellom topp-politikere uten brede velgerkrav bak: Sykehusreform, kommunal- og regionalreform, politireform, utdanningsreform. Reformene betyr sentralisering i navn av mer effektive tjenester, men avstandene vokser.
Ap, SV og Rødt med falsk flagg
Østerud skreiv også:
Sosialdemokratiske partier – i Norge Arbeiderpartiet og SV – appellerer derfor til andre, store velgergrupper, særlig de høyt utdannede i offentlig sektor.
Den politiske profilen ble dermed en annen. De ble mindre enn før opptatt av økonomisk ulikhet og omfordeling, til tross for at ulikheten har økt sterkt i hele den vestlige verden. Selv om norske sosialdemokrater fortsatte å snakke om økonomisk ulikhet når det nærmet seg valg, har ulikhetene økt under samtlige regjeringer i mer enn 25 år. Sosialdemokrater ga tilslutning til privatisering, markedsstyring og overnasjonalitet. De ble særlig sterkt opptatt av de kulturradikale sakene som appellerer til de høyt utdannede. Det er interessene til marginaliserte grupper, det flerkulturelle samfunn, innvandrere og flyktninger, likestilling, likekjønnede ekteskap.
Politikk for Norge!
03.12.2024 skreiv Svein Grødaland på sin Facebook-tråd og gjengitt her med hans tillatelse:
Nå har sjefen sjølv, Jonas Gahr Støre teke over rollen som problem for Arbeidarpartiet. Fram til at Giske var nominert på sikker plass, var det han som var problemet.
Det skal ha murra omkring Støre ei stund. Nå, etter at nominasjonane er over, vert hansken kasta mot Støre. Slag etter slag var tapt. Giske vart nominert. Kjerkol vart vraka. Tadjik vart vraka.
Arbeidarpartiet arbeider med nytt program. Ny og bedre politikk skal føra partiet tilbake til gamle høgder. Me veljarar let oss neppe forføra av runde formuleringar i eit program som er så volumtungt at dei fleste av oss ikkje orkar å lesa gjennom det.
Det trengs ein ny kurs, ein skikkeleg u-sving på ein del område. Det første og viktigaste er at våre eigne har første prioritet. Me har eit storting og ei regjering som skal føra politikk for Norge og nordmenn. Der har regjering etter regjering svikta stygt. EU, USA og Nato har styrt oss alt for lenge og i alt for stor grad. Me er lokka inn i ein meiningslaus krig der USA har hatt regien lenge før krigen starta. Eit oppgjer med haukane og våpenlobbyen i USA kunne vore på sin plass. Eit liknande oppgjer med det liberalistiske EU kunne og vore på sin plass. Alle dei tre store partia står for ein slik politikk. To i praksis, det tredje har liberalismen i ryggmargen og i programmet sitt.
Ein aktiv liberalistisk politikk er øydeleggjande for arbeidsfolk. Det er me, folket, som må betala prisen for konkurranse og anbud.
***
Eg lyttar til politisk kvarter i skrivande stund. Statsministeren er inne på teppet. Han kjører den formelle linja med å visa til at han har fått sine politiske fullmakter av eit landsmøte. Han aktar å la eit nytt landsmøte avgjera kven som skal styra partiskuta vidare. Panelet i politisk kvarter meiner at Tonje Brenna er fargelaus, har lite internasjonal røynsle og ikkje i stand til å skapa det nødvendige engasjementet i partiet. Eg ser berre to som er i stand til det: Vestre og Giske.
[Utheving av Politikus]
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebildet er KI-generert
