Derimot: Statsministerens følelser er viktige. Støre følte «uro» da han leste om oljefondets Israel-investeringer. – Derimot
derimot.no:
Oljefond, moral og forvaltere
Av Jan Christensen
For ei tid tilbake hadde Dagsrevyen en reportasje fra Vestbredden. En israelsk bosetter hadde kastet ut en palestinsk familie og okkupert huset.
Med hvilken rett?
– Om jeg ikke tar huset, er det andre som gjør det, svarte han.
Han aksepterte ikke at handlingen – etter vår målestokk – både var ulovlig og moralsk forkastelig. Han tilhørte jo «herrrefolket».
Alt var tillatt.
Noe av den samme tankegangen synes å ligge bak den siste tids avsløringer omkring Oljefondet. Om ikke vi investerer i krigsforbrytelser og folkemord, vil andre gjøre det.
Hvorfor kan ikke vi like godt tjene pengene, i stedet for alle andre?
Vi som bare eier litt her og litt der, som fordeler gevinsten til hele det norske folk, og som endog har et eget etikkråd som vaktbikkje?
Oljefondets hovedformål er å sikre langsiktig forvaltning av våre olje- og gassresurser sånn at formuen kommer både nåværende og fremtidige generasjoner til gode. Høyest mulig avkastning står sentralt. For å nå målet bruker fondet et utall av høytlønnede aksjemeglere, forvaltere. De avgjør hvilke aksjer som skal kjøpes og selges.
Hva en sånn forvalter tjener, er hemmelig og for en stor del er avhengig av resultater. Bonus som belønning for «lønnsomme» investeringer, kan tredoble lønna.
For såkalte eksterne forvaltere, det vil si innleide konsulenter, er det ingen grenser. Bonusen kan gå til himmels.
Oljefondet har 700 ansatte. I lønn og bonus utbetales over 7 milliarder årlig. I fjor gikk nærmere halvparten av dette til et hundretalls eksterne forvaltere.
Oljefondet er den største europeiske investor i Israel og i de okkuperte palestinske områder. Nå nærmere 23 milliarder kroner, en 16-dobling på tjue år. Indirekte enda mer.
Nylig ble det kjent at Oljefondets investeringer i Israel forvaltes av israelerne selv.
Hvilken etikk har disse forvalterne?
Samme som den nevnte bosetteren?
Men hvorfor bry seg så lenge det norske folk tjener penger? Og så lenge vår egen oljefondsjef har bygd sin personlige milliardformue på risiko, spekulasjon og samme tvilsomme etikk!
For oljefondsjef Tangen er gode år for Oljefondet en fjær i hatten. Det gjorde at han fikk forlenget sin åremålsstilling, og det gjør det enda mer legitimt for norske politikere å bruke årlig inntil 3% av fondets verdi til styrking av statsbudsjettet («handlingsregelen»). Med 20.000 oljefondsmilliarder på bok betyr det 600 milliarder. Eller at fjerdeparten av utgiftene i statsbudsjettet kan hentes fra utlandet. Sånt gir rom for velferdsreformer, men også til skattelette og flere våpen til Ukraina.
Nå trues deler av fondets overskudd. Ikke fordi LO og «Fri Fagbevegelse» forlengst hadde ropt varsko, men fordi statsminister Støre følte «uro» da han leste om det i Aftenposten.
I går valgte finansminister Stoltenberg å overkjøre både Etikkråd og Tangen. Investeringer i 11 av over 60 israelske selskaper ble for vanskelig å forsvare. Disse skal nå selges, begrunnet ut i fra en vag «hensiktsmessighet» – og ikke i brudd på retningslinjer.
Eller som Stoltenberg sa i gårsdagens Dagsrevy: At det var et poeng i seg selv å redusere risiko og forenkle forvaltningen.
Oljefondsjef Tangen tar ikke kritikk for at Israel-investeringer er en del av Oljefondets portefølje. Å inkludere Israel var ikke hans ansvar. Det var en beslutning tatt høyere opp. Av de samme politikere som nå advarer mot politisering av fondet.
Mange har krevd at Oljefondet må selge seg helt ut av selskap som er involvert i okkupasjon, krigsforbrytelser og menneskerettsbrudd. Uansett land og bransje.
Et annet krav er at selskaper i «grenseland», det vil si selskaper som kan være medskyldige, må godkjennes i forkant av eventuelle investeringer.
Kravene er viktige, men burde være unødvendige.
Skulle bare mangle. Allikevel har de gjentagne ganger fått tommel ned av vårt politiske flertall.
Israel er en krigsnasjon, basert på okkupasjon, apartheid og dehumanisering. Ikke et eneste øre av vår oljeformue må investeres i selskaper som bidrar til en sånn politikk. Derfor må Oljefondet trekkes ut av alle israelske selskaper!
USA er Israels mektige støttespiller. Her, hvor halvparten av våre oljefonds-midler er plassert, må det foretas kraftig nedsalg!
Da Russland innledet sin «spesialoperasjon» i Ukraina, solgte Oljefondet seg sporenstreks ut. Hvorfor har ikke investeringene i Israel blitt møtt med samme raske reaksjon?
Så lenge Oljefondet har maksimal avkastning som hovedmål, er mest mulig hemmelighold og forvaltere uten moralske hemninger, veien til kortsiktig suksess.
Til mindre det norske folk veit åssen pengene tjenes, desto bedre.
At investeringene kan bidra til at vi ikke får noen fremtidige generasjoner å bruke pengene på, har aldri vært tema.
Om vi ønsker et oljefond som fremmer fred og utvikling, både ute og hjemme, må fondets målsetting endres. Å bidra til en bedre og mer rettferdig verden blir et hovedmål, fortjeneste et sekundærmål. Dermed slipper vi både «stjerneforvaltere» og etikkråd. Forvalterne lønnes ikke lenger med tosifra millionbeløp, men jobber utifra andre verdier enn personlig berikelse.
Er sånn idealisme mulig i dagens verden der mange gjør som Peer Gynt: Protesterer for en hel verden, men følger villig med på ferden? Der solidaritet og menneskeverd prioriteres etter profitt og personlig lykke?
Eller kan gnisten fortsatt tenne en præriebrann og dråpen fortsatt sprenge en dam?
Forsidebilde KI-generert
