Derimot: Sørkinahavet: Konfliktsone mellom Kina og USA. – Derimot
derimot.no:
KINA ER KLAR FOR LANDKRIG PÅ FILIPPINENE
Einar Magnus Ødegård (Oberstløytnant ute av tjeneste.)
Filippinene, april 2025
Den etterfølgende artikkel bygger ene og alene på nyheter i åpne kilder notert i en kladdebok av forfatteren.
Det var lett å skjønne at Sør-Kinahavet ville bli omstridt da jeg emigrerte til Filippinene i 2007. Da jeg ikke har gjort tjeneste i noen av Norges hemmelige tjenester, står jeg fritt i å skrive om de mange hemmeligholdte, store og mislykte operasjoner som USA har klart å holde skjult for allmenheten:
Årsaken er at statsstyrelsen har kontroll over massemedia i Den Vestlige Verden. Kina er like tause om hva som foregår.
Innledning
Sør-Kinahavet er omkranset av Kina, Vietnam, Malaysia, Indonesia, Dar es Salaam og Filippinene. En tredjedel av verdens vareomsetning blir ført på kjøl her, mest mellom Luzonstredet i nordøst og Malakkastredet i sørvest. I havområdet finnes flere grunntvannsområder, med det 600×600 kilometer store Spratlyfeltet ganske midt mellom Filippinene og Vietnam som det største.
På kart er Spratly kalt ‘Dangerous Grounds’, der er er hundrevis sandbanker og små og store lave øyer som har seilbare dypvannsrenner i mellom og store mengder fisk over grunnene. I nyere tid er det funnet forekomster av olje og gass i under havbunnen.
Politisk er landene omkring Sør-Kinahavet preget av den strategiske alliansen Kina og Vietnam. Malaysia, Dar es Salaam og Indonesia er nøytrale med helling til Kina som stormakt.
Enslig står Filippinene som fra 14. oktober 2021 i praksis er okkupert av USA.
Okkupasjonen startet ved at USAs sjef for Indo-Pacific Operations Area, admiral John Aquelino møtte opp på president Dutertes kontor i Manila, og ga ham to alternativer:
Godta at Filippinene aksepterte å la amerikanske tropper utføre 300 ‘aktiviteter’ innen årets utgang, eller få landet okkupert.
Selvsagt valgte presidenten det beste av to dårlige alternativer.
Første ‘aktivitet’ var at USA innførte militær sensur. Så ble landets militære garnisoner kalt ‘forente områder’, og filippinerne tvunget til å samarbeide med amerikanerne. Kjent er at flere nye militære baser er blitt bygd etter USAs voldtekt av landet.
Forkortelsen ASEAN står for en løs samarbeidsorganisasjon mellom Vietnam, Cambodia, Laos, Myanmar, Thailand, Singapore, Indonesia, Timor Leste, Malaysia, Dar es Salaam og Filippinene.
Basert på et gammelt kart med en ‘Nine-dash-Line’ krever Kina mesteparten av Sør-Kinahavet som sitt territorialfarvann, uten store protester fra de andre kystlandene.
På 1980-tallet begynte Kina og ASEAN å arbeide sammen om å finne en frivillig fordeling av ressursene i Sør-Kinahavet, en fordeling som alle land omkring kunne godta, et prosjekt som ble kalt Code of Conduct (COC).
I Spratyfeltet har fiskere fra alle land rundt Sør-Kinahavet gjennom tidene etablert ‘sine’ tradisjonelle fiskefelt, som et stort lappeteppe med kravene om hverandre uten noen regulerende orden.
I 2010 var samarbeidprosjektet COC kommet så godt i gang at USA ble nervøs, en COC ville sette USA ut av spill om kontrollen over de store verdiene i Spratly. En COC (Code of Conduct) måtte forhindres mente amerikanerne, først og fremst for å nekte at Kina skulle bli selvforsynt med olje og gass. USAs tidligere koloni Filippinene skulle brukes til oppgaven.
Etter press fra USA krevde den filippinske regjering i 2010 at havrettsdomstolen i den Haag skulle definere Filippinenes territorialfarvann og landets økonomiske soner, Exclusive Economic Zones (EEZ). Havrettsdomstolens avgjørelse kom i 2015, med definisjon av ‘grunnlinjer’ omkring arkipelet med 7 700 øyer, og grenser for territorialfarvann 12 NM utenfor disse. Grenser for de økonomiske soner (EEZ) 200 NM utenfor territorialgrensene ble også bestemt i havrettsdommen.
Det særegne med en del av Filippinenes terriotorialfarvann og EEZ har øya Palawan som årsak, der den ligger og ‘spriker’ ut fra naboøya Luzon mot sørvest ut i Sør-Kinahavet.
Årsaken er at havrettsjuristene fant en dyp renne i havbunnen parallellt vest for øya som begrunnelse for å legge grunnlinjen utenfor. Slik ble Filippinenes EEZ unormalt stor, og som gjør et betydelig innhogg i Spratlyfeltet.
USA vant første omgang i kampen om Spratlyfeltet ved å effektivt la Filippinene kjempe for å beholde sine økonomiske soner, og slik torpedere ytterllgere fremgang i arbeidet med en COC.
Kina (og ASEAN) godtar ikke havrettsdommen, og kaller den ‘en ordning fra kolonitiden da vestlige land ranet Asia’.
Filippinene er blitt et forhatt utskudd i fellesskapet ASEAN, fordi ferdigstillingen av en COC hindres av landets økonomiske soner.
Det finnes andre metoder
Da Filippinene hadde fått sine EEZ i Sør-Kinahavet og arbeidet med en COC ble stanset, startet Kina å mudre havbunnen omkring en holme lengst nord i Spratly, for å pumpe massene inn på land og slik bygge den opp. Et flyfoto fra 2015 viste 24 mudringsfartøy som lå rundt holmen, som etter en tid ble underlag for en komplett flystasjon med 3000 meter lang rullebane.
Teksten til senere bilder av den oppbygde holmen tatt av USA, forklarer at der er en komplett militær flystasjon med radarer og innflygningshjelpemidler, oppstillingsplasser for fly, hangarer, bygninger for teknisk tjeneste, brann-og redningstjeneste, flykontroll, administrasjon og forlegninger. Nyere bilder av den samme flystasjonen viser også ti meter høy skog på begge sider av rullebanen for å dempe sidevind.
Fra dypvannnsrenne er seilled blitt oppmudret til kaier med pakkhus og drivstoffanlegg. Andre flybilder viser at beskrivelsen stemmer med mange nyere oppmudrede holmer Et mindre antall er langt større, formet som åpen firkant med god havn, og regulær bebyggelse som en liten by
Alle oppbygde holmer har luftvern og utskytingsramper for sjømålsmissiler, de står i bygninger med tak som fort kan fjernes. Flystasjonene er alltid bemannet skrev en av de mange USAs etterretningstjenester i 2020.
President Duterte ble beskyldt for å la Kina drive mudringsarbeider omkring en holme i Spratly som er i Filippinenes EEZ, der en omfattende kinesisk mudring var på gang.
USA svarer med kanonbåtdiplomati
Den første reaksjonen på bygging av kinesiske radarstasjoner, flystasjoner, gode havner og festninglignende anlegg i Spratly kom fra USA i slutten av mars måned 2021, da US Navy kunngjorde en samøvelse med Malaysias militære styrker. På den tid støttet Malaysia seg med den gang en vaklevoren regjering på USA som stormakt.
US Navy sa i pressemeldingen, at fra en hangarskipsgruppe skulle tropper fra de to land landsettes på holmer i Spratly som Malaysia krever, landet har fire av dem som er egnet til å bli okkupert. Hva pressemeldingen ikke fortalte, var at for å gjøre en landgang på amerikansk vis med helikoptre må et landgangsskip følge hangarsskipsgruppen!
Et landgangsskip i Americaklassen er på 45 000 tonn, og har egen eskorte av overflatefartøyer og U-båter.
Ombord er en bataljonsgruppe USMC, helikoptre for landsetting og forsyningstjeneste til bakkestyrkene, jagerbombefly type F-35 som tar av og lander vertikalt og kamphelikoptre til ildstøtte.
28. mars krevde Kina at utenriksministerne i Filippinene og Malaysia uten opphold skulle innfinne seg i Beijing.
4. april 2021 sendte US Navy ut en ny pressemelding, som fortalte om det utmerkede samarbeid mellom USMC og malaysiske soldater under landgangsøvelsen. Med pressemeldingen fulgte et fotografi av en formasjon fly fra US Navy og Malaysia. Bilder fra landgangen, krigsfotografers yndlingsmotiv ble ikke vist.
Her må skytes inn en nyhet som er viktig for å forstå Kinas oppbygging av krigsmarinen til å bli en kommende sjømakt:
USAs etterretningstjenester hadde tidlig etter siste århundreskifte meldt om Kinas bygging av trålerlignende stålskip med forsterket baugparti til krigsmarinen, registrert sivilt, og bemannet med profesjonelle sjøfolk kalt Naval Militia. USA var ukjent med hvilken hensikt denne sivilregistrerte ‘fiskeflåten’ hadde, som nå var kommet opp i nærmere fem hundre skip.
Da den US-Malaysiske landgangsøvelsen i Spratly startet, viste det seg at omlag to hundre skip fra denne Kinas Naval Militia lå konsentrert rundt to av Malaysias krevde holmer i Spratly, og omlag femti andre skip i seilingsrenner omkring, tilsynelatende militært ledet.
I ettertid ser vi hvorfor utenriksministerne for Filippinene og Malaysia var blitt kalt til Beijing for ‘samtaler’ kort tid før samøvelsen startet:
De hadde fått ordre om å bryte landenes vennlige samarbeid med USA for i stedet å samarbeide med Kina, med hensikt å kunne fullføre COC som ville være et gode for hele regionen.
Vi må forstå at Malaysia etter den samarbeidsordren plutselig hadde nektet USA å utføre landgangsøvelsen på ‘sine’ holmer, slik at øvelsen ble avbrutt.
Fra 22. april til 8. mai 2021 drev filippinske tropper en lenge planlagt samøvelse med en amerikansk hangarskipsgruppe og landgangsskip, der US Navy opererte i Filippinenes indre farvann fra Mindanao i sør til Luzonstredet i nord.
I slutten av april kom det meldinger fra den filippinske marinen om fler enn to hundre og femti skip fra Kinas Naval Militia lå oppankret i grupper tett ved to holmer i Spratly som Filippinene krever.
Ved månedskiftet april-mai var antallet økt til 300 skip, da mange av dem også hadde ankret opp i seilingsledene mellom Luzon og Spratly. Fra People Liberation Army Navy, Kinas krigsmarine var en krysser, tre korvetter og en taubåt kommet til de nordlige deler av Spratly. Samøvelsen mellom filippinske og amerikanske styrker gikk som planlagt.
2. mai sendte Filippinenes ambassadør til Washington, Jose Romualdez en melding til Manila som lød:
‘Amerikanske myndigheter venter bare på at Filippinene ber om å jage kineserne vekk fra filippinsk farvann!’
President Duterte holdt hodet kaldt og svarte::
‘Kineserne vil forsvinne av seg selv.’
Da USA Navy forlot filippinsk farvann etter øvelsen, forsvant også de mange kinesiske skipene i Naval Militia, men ble erstattet av et lite antall kinesiske kystvaktskip.
USAs to forsøk på å landsette sine militære styrker var tro kopier av tidligere tiders kanonbåtdiplomati, en blanding av militær styrke og diplomati mot små land. I de to tilfellene som her er beskrevet, var USAs militære styrke mot både Malaysia og Filippinene abolutt overveldende, men den politiske innflytelse overfor landenes regjeringer for svak,.
Kinas mektige utenriksminister Wang Yi hadde diktert utenriksministerne for Filippinene og Malaysia hva utfallet av USAs forsøk på å landsette styrker i Spratly skulle bli.
En ubeskrevet hendelse
4. oktober 2021 kom en merkelig nyhetsmelding fra det filippinske nyhetsbyrået GMA News:
Britiske Janes Defence Journal viste til en uttalelse fra US Navy, om at sivile kinesiske skip hadde hindret lovlig militær seilas i internasjonalt farvann i Sør-Kinahavet.
8. oktober meldte US Navy at U-båten USS Connecticut under seilas i Sør-Kinahavet hadde truffet en gjenstand, den store, moderne og nybygde U-båten hadde ‘tryna’ i ett-eller-annet som skipets sensorer ikke hadde registrert. Sju ombord var blitt skadet, skipet var fortsatt sjødyktig, og under seilas til Guam.
En senere melding fra US Navy sa at antall skadde sjøfolk var ti. Mer om hva som hadde hendt vites ikke.
Hva som gjemmes under de magre opplysninger fra tidlig i oktober 2021 er ukjent, mistanken går til en tredje mislykket amerikansk landsetting i Spratly.
Har hendelsene i Sør-Kinahavet sammenheng med den USAs kupplignende okkupasjon av Filippinene 14. oktober samme år på president Dutertes kontor i Manila?
Kina……
Mange små sammenstøt og en stor hendelse
Nyhetsmeldingene om Sør-Kinahavet november 2021 til februar 2022 dreide seg mest om sjøgrenser. Kina krever sin ‘nine-dash-line’ som grense for territorialfarvann, Filippinene sier at havrettsdommen skal bestemme sin territorialgrense og EEZ.
Filippinene markerte sine havrettskrav ved å drive fiskeriene i ‘sin’ EEZ som alltid før, og krever suverenitet over sandbanker og holmer med skip og små militære avdelinger. Kina hevdet at de filippinske aktivitetene var ulovlige, og brukte flytende kjeder for å sperre ute fiskerne i Spratly og vekselvis et grunntvannsområde vest for Luzon som kalles Scarborough Shoal
Kinesiske kystvaktskip brukte vannkanoner mot filippinske kystvaktskip, fiskefartøyer og små sivile fartøyer som var innleid til forsyningstransporter. Til tider kunne det gå hardt for seg ute i havet.
Episodene var mange, og fikk omtale i vestlige massemedia som kalte Kina for skurk og Filippinene uskyldig offer.
Med ujevne mellomrom seilte missilbevæpnede destroyere fra US Navy gjennom Sør-Kinahavet, for å bli beskyldt for å krenke Kinas territorialfarvann. Tidlig i juni 2022 ble en amerikansk destroyer under en slik seilas kalt ‘Freedom of Navigation’, sperret mot å bevege seg av et stort antall skip tilhørende Naval Militia. Og ikke bare sperret, fra kraftige høyttalere på de sivilregistrerte kinesiske skipene som lå tett inntil destroyeren lød høylydt musikk, sjikane og lyden av eksplosjoner uten opphold dag og natt.
USA ba etter en tid om forhandlinger med ukjent resultat, og destroyeren fortsatte seilasen uhindret. Etter episoden i havet, den 22. juli 2022 holdt utenriksminister Wang Yi en tordentale myntet på omverden med følgende budskap;
‘Sør-Kinahavet er ingen tumleplass for fremmde stormakters mariner!’
Senere er ikke amerikanske seilaser i Sør-Kinahavet med bare en enslig destroyer kalt ‘Freedom of Navigation’ kjent.
«Joint maritime patrols», og samling av sjøstridskrefter
Vinteren 2023 arbeidet den filippinske regjering sammen med USA om å øke innflytelsen i Sør-Kinahavet, noe Kina reagerte kraftig på. Det kinesiske regjeringsorganet Global Times i Beijing hadde 29. mars 2023 en lederartikkel som i deler lød slik:
- – ‘Filippinene trenger nå å tenke klart og realistisk, ikke som nå spille liten mot store Kina
- – USAs støtte til Filippinene som de kaller ‘ironclad’ er uten verdi
- – Kina er Filippinens største handelspartner
- – Filippinene bør gå forsiktig frem
- – Kina har en godt utstyrt stor verktøyboks mot innblanding i Sør-Kinahavet
- – Med sin adferd skyves Filippinene ut av ASEAN
- – Kina vil ikke tillate Filippinene å fortsette dette spillet, og har tilstrekkelig evne til å avgjøre saken’.
Den 1. april fulgte Global Times opp truslene med følgende:
‘Under et møte i Washington 11. april kommer USA, Japan og Filippinene til å bli enige om å starte Joint Patrols i Sør-Kinahavet, Kinas marine trener på å nedkjempe slike trusler’.
NB: Merk datoene.
Den 7. april skrev Manila Bulletin:
Marinefartøy fra Filippinene, Japan, Australia og USA skal drive marineøvelser i Sør-Kinahavet.
En kort melding fra Filippinenes marine samme dag sier at marinefartøy fra USA, Australia og Frankrike skal utføre sjødrill i Sør-Kinahavet uten at tidsrom blir angitt. 12. juli 2023 melder den filippinske militære øverstkommanderende om et ‘alarmerende’ antall kinesiske skip fra Naval Militia, kystvakten og krigsmarinen er samlet i Spratly, mange er konsentrert om to holmer i filippinsk EEZ.
Angrep?
Sparsommelige nyhetsmeldinger siste hajvdel av juli beskrives best som et sammendrag.
Et amerikansk landgangsskip av Americaklassen på 45 000 tonn, Australias eneste på 24 000 tonn og Japans 20 000 tonns skulle drive øvelser i Sør-Kinahavet. Tilsammen har de tre landgangsskipene ombord en landgangsstyrke på 3 500 soldater som fraktes til innsettingsområdet og blir forsynt av helikoptre.
De store langangsskipene er for fienden viktige mål, og må ha eskorte av overflateskip og U-båter. Med eskorten blir antall skip til denne landgangsoperasjonen omlag femten. Når vi vet at landgangsoperasjoner må ha flystøtte, i dette tilfelle av to eller tre hangarskip med eskortefartøyer, kommer vi opp i ytterligere femten-tjue fartøyer. Til en slik stor kampstyrke på minst tretti skip er det å anta at slepebåter, hospitalskip og andre støttefartøy også var med.
Som under ‘kanonbåtdiplomatiet’ mot president Duterte i april-mai 2021, ville Kinas ‘alarmerende’ store flåtestyrke med sikkerhet hindre en landgang i å skje. Meldinger om bruk av skarpe våpen mellom de allierte angriperne og kineserne er ikke kjent. Ved å vise til truslene i Global Times om at Kina har en stor verktøyboks for å forsvare sine interesser, siktes antakelig til landets moderne sjømålsvåpen på fartøyer og på land, særlig de landbaserte hypersoniske missiler som skifter retning mot målet.
I praksis er de umulig å skyte ned med ordinært luftvern, bare amerikanske Theater High Altitude Air Defence (THAAD) med kjernefysiske stridshoder klarer det. En enslig melding om at kinesiske skipene hadde sperreballonger over seg og slik hindret helikoptere fra å operere som de ønsket, antyder hva som kan ha foregått da styrkene møttes.
Ved å huske hvordan Kinas Naval Milita stanset USAs ‘Freedom of Navigation’ med sivil motstand, kan 4-500 slike skip gjerne ha klint seg inntil hvert enkelt overflateskip i angrepsflåten, og hindret dem i å bevege seg.
En skog av wirer under sperreballonger ville hindret helikopterflyging.
Uten at det er nevnt om angrepsforsøket, er det selvsagt at den kinesiske krigsmarinen lå bak styrken fra Naval Militia, likedan som i april-mai 2021 da det dreide seg om Filippinene.
Og kystforsvaret er alltid der.
US Indo-Pacific Command sendte 4. august en pressemelding som lød:
‘Sjef US Indo-Pacific Command, admiral John Aquelino og kinesiske tjenestemenn har avsluttet en konferanse på Fiji’.
I alvoret på kanten av full storkrig skjedde høsten 2023 en cirkusforestillig med en amerikansk hangarskipsgruppe som klovn. Fra US Navy kom en pressemelding om en hangarskipsgruppe som skulle øve i filippinsk farvann, og timer senere at et kinesisk hangarskip skulle øve i Sør-Kinahavet. Om litt kom en tredje melding: Det amerikanske hangarskipet skal avlegge et flåtebesøk (Port call) i Manila, der alt i all hast ble organisert for mottak. I det ytre så alt så herlig fredelig ut.
Sannheten må ha vært at USA ikke ville la de to hangarskipsgruppene møte hverandre i sjøen, og derfor som eneste mulighet for å unnslippe var å ‘søke nødhavn’ i form av Port Call i Manila. Eskorteskipene stakk antakelig inn i filippinsk territorialfarvann. Melding om hangarskipets avreise er ikke meldt. Skipsgruppen kan lett har rømt vekk fra fra Manila ved å seile sørover i filippinsk territorialfarvann og videre ut i Stillehavet.
Januar 2024-28. mars 2025
Filippinene og Kina fortsatte småkrangelen om havrett, USA bygde nye baser på Palawan og i Luzonstredet hvor langtrekkende Tyfon missiler ble stasjonert mot Kinas protester. Fra baseområdene kan Tyfon skyte langt inn i Kina. For å gi inntrykk av sjømakt drev US Navy og den filippinske marine av og til ‘Joint Patrols’ i internasjonalt farvann.
Noen ganger øvde de sammen med destroyere fra Australia, New Zealand og Japan i varierende blanding med stor omtale. Sannheten om seilasene var at fartøyene samlet seg i filippinsk farvann og gjorde kortvarige turer utenfor territorialgrensen for å unngå kontakt med den kinesiske marinen.
I den årlige nyttårsorientering 2025 sa Filippinenes forsvarssjef at i Spratly har Kina bygd ut tilsammen 1800 hektar land. Der er det minst 11 flystasjoner, 2 store havner og 31 andre militære installasjoner.
Vietnam har bygd opp 1100 hektar land i havområdet, militær virksomhet ikke omtalt.
Videre sa forsvarssjefen at i Sør-Kinahavet holder Kina alltid en sjøstridsstyrke mellom 50 til 100 fartøyer. Blandingen kan være 5-15 marinefartøyer, 15-25 kystvaktskip og resten skip fra Naval Militia.
28. mars kom USAs forsvarsminister Pete Hegseth til Manila, der han i en tale roste det gode samarbeidet mellom filippinske og amerikanske militære styrker, og forsikret vertskapet at forholdet mellom de to land er ‘ironclad’. Samtidig med at Hegseth talte kom to langtrekkende bombefly av typen H-6 fra Kina for å sirkle over omdiskuterte Scarborough Shoal, før de fløy videre til Spratly og landet på en kinesisk flyplass.
Umiddebart etter ble de trukket inn i hangarer av bakkemannskap.
Kina kan drive landkrig på Filippinene
Den strategiske allianse Kina-Vietnam har militært delt Sør-Kinahavet til en nordre og søndre halvdel. Grunnet kyst, basene i Spratly og sjøstridskrefter er nordre halvdel under Kinas absolutte herredømme, noe svakere i den søndre som også er kinesisk territorialfarvann.
Den sivile skipsfart i Sør-Kinahavet går uhindret, Kina har aldri prøvd å lage vansker for den.
USAs militære sjøpatruljer ‘for a free and open India-Pacific’ er bare svada, for å vise flagget til en forfallen gammel sjømakt.
Landmilitært betyr basene i Spratly at Kina kan drive taktisk flystøtte til en krig på Luzon, noe avstandene gjør mulig. Med en ubegripelig stor arbeidsinnsats har Kina (og Vietnam) uten et skudd avfyrt, etablert en festning i Sør-Kinahavet med betydelig stridsutholdenhet.
En COC over de ikke-besatte områder i Spratly kan bli ferdig når USA en gang ikke lenger kontrollerer Filippinene. Hittil har USA ansett Filippinene som basområde i en krig mot Kina. Med det utbygde Spratly er arkipelet også blitt mål for angrep fra Kina.
Konklusjon
I talen til det filippinske folk da USAs forsvarsminister Pete Hegseth kom til Manila 28 mars 2025, sa han at USAs forhold til Filippinene er ‘ironclad’. Huskes bør hva regjeringsorganet Global Times i Beijing skrev 29 mars 2023:
‘USAs støtte til Filippinene som de kaller ‘ironclad’ er uten verdi, Kina har en godt utstyrt verktøyboks mot innblanding i Sør-Kinahavet.
Forsidebildet er KI-generert
