Derimot: Påskens drama: En fortelling om lidelse, død og håp. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen – ikke kristen, men ydmyk
Hvert år, når våren begynner å puste varme i vinterens kalde kropp, feirer millioner av mennesker verden over påsken. For mange handler det om ferie, god mat, skiturer og gule kyllinger. Men i kristen tradisjon er påsken først og fremst en fortelling – en dramatisk og dyptgripende historie om svik, lidelse, død og håp. Alt begynner med skjærtorsdag.
Skjærtorsdag – fellesskap og forræderi
Skjærtorsdag kalles også den stille torsdag, men i Jerusalem for nesten to tusen år siden var det alt annet enn stille. Jesus fra Nasaret samlet sine nærmeste venner – de tolv disiplene – til et påskemåltid i et leid rom i byen. Jødene feiret da som nå Pesach, minnehøytiden for utgangen fra Egypt. Jesus visste at hans egen utgang fra livet var nær.
Ved måltidet tok han et brød, velsignet det, brøt det og sa: «Dette er mitt legeme, som gis for dere.» På samme måte tok han et beger vin og sa: «Dette er mitt blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» Dette var starten på det kristne nattverdsritualet, men for disiplene må ordene ha vært både gåtefulle og urovekkende.
I løpet av kvelden avslørte Jesus at én av dem ville forråde ham. Det ble stille. Og i mørket, etter måltidet, snek Judas seg bort for å hente vakter.
Getsemane og arrestasjonen
Etter måltidet gikk Jesus med disiplene til en hage ved foten av Oljeberget, kalt Getsemane. Der ba han alene – en bønn i fortvilelse og angst. «Far, om det er mulig, så la dette beger gå meg forbi,» ba han, «men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Så kom Judas, ledsaget av soldater og tempelvakter. Han hilste Jesus med et kyss – et tegn han hadde avtalt på forhånd. Jesus ble arrestert og ført bort, mens disiplene flyktet. Peter, som tidligere hadde sverget troskap, fulgte etter på avstand, men endte med å fornekte Jesus tre ganger før haneropet – akkurat som Jesus hadde sagt.
Langfredag – dommen og korset
Om natten og tidlig neste morgen ble Jesus stilt for det jødiske rådet, Sanhedrin. Han ble anklaget for blasfemi – å ha gjort seg selv til Guds sønn. Derfra ble han sendt til den romerske guvernøren Pontius Pilatus, som ikke fant ham skyldig i noen forbrytelse verdig døden.
Likevel, under press fra folkemengden, ga Pilatus etter og lot Jesus korsfestes. Før det ble han hånet, slått, kledd i en purpurkappe og fikk en tornekrone på hodet. Til slutt måtte han bære sitt eget kors gjennom Jerusalems gater til høyden Golgata – Hodeskallestedet – hvor han ble naglet fast og løftet opp for å dø.
Ved hans side hang to røvere. Den ene hånte ham, den andre ba om nåde. Til sist ropte Jesus med høy røst: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Og da han hadde utåndet, skal jorden ha skjelvet, og forhenget i tempelet revnet. Det var langfredag – dagen da håpet døde.
Påskeaften – stillhet og sorg
Påskeaften er kirkens mest tause dag. Jesus er død. Kroppen hans er lagt i en ny grav, tilhørende Josef av Arimatea. En stor stein er rullet foran inngangen. Disiplene er i sorg og frykt. Alt de trodde på – alle håpene om et nytt rike, om rettferdighet, om Guds nærvær på jorden – er knust.
Men i denne stillheten skjer også noe annet: det gamle går over i det nye. Det er som med kornet som dør i jorden for å bære frukt. Ingen vet ennå hva som skal komme.
Påskemorgen – livet seirer
Tidlig søndag morgen går noen kvinner til graven med salver for å stelle kroppen. De bekymrer seg for hvordan de skal få åpnet graven – steinen er stor. Men da de kommer fram, er steinen veltet bort. Og graven er tom.
To skikkelser, som de beskriver som engler, sier: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her – han er oppstanden!» Det virker for utrolig, for umulig. Men så begynner Jesus å vise seg – først for Maria Magdalena, deretter for disiplene. De forstår gradvis at det som virket som slutten, bare var begynnelsen.
Fra sorg til håp
Fortellingen om påsken er mer enn en religiøs markering. Den bærer i seg en universell menneskelig erfaring: vi kjenner alle til svik, tap og sorg. Men vi bærer også håp, tro og drømmen om en ny begynnelse. Påsken minner oss om at det mørkeste mørket kan bli avløst av lys. At døden ikke nødvendigvis har det siste ord.
Derfor synger kirken med jubel hver påskemorgen:
«Krist stod opp av døde, i sin død han døden slo.»
Og i det ropet gjenlyder troen på at livet, kjærligheten og håpet seirer til sist.
