Derimot: Sløret av løgner må fjernes! 911-sannhetsbevegelsen ruller videre.
derimot.no:
Av Rolf Kenneth Myhre
911-sannhetsbevegelsen hadde sine tidligste utløpere i Europa i årene 2001-2003. Det var først i 2004 at bevegelsen fikk fotfeste i USA. Den 22. juli 2004 ble den offisielle versjonen av 911-terrorangrepet utgitt, The 9/11 Commision Report på 585 sider, som på autoritært vis ble utformet og forfattet alene av Philip Zelikow som hadde dobbelt statsborgerskap i USA og i Israel. Han satt i Bush/Cheney-regjeringen og tilhørte neocon-nettverket. David Ray Griffin oppsummerte i sin artikkel The 9/11 Commision Report: a 571-page lie (2005) ikke færre enn 115 direkte løgner, forvridninger og unnlatelsessynder som han hadde funnet i den offisielle rapporten.
I 2004 sto LIHOP-teorien (”US government Let It Happen on Purpose”) sterkest innad i 911-sannhetsbevegelsen. I LIHOP-teorien var regissøren av 911-dramaet fortsatt Osama bin Laden, som angivelig hadde sendt til USA 19 arabiske muslimer, al Qaeda-terrorister. Ifølge den offisielle versjonen var deres nasjonaliteter Saudi-Arabia, Egypt og Kuwait (ikke Afghanistan eller Irak!). De skal ha kapret fire Boeing-passasjerfly. To av flyene skal ha styrtet inn i hvert sitt tvillingtårn. Det tredje flyet skal ha penetrert, i horisontal posisjon bare noen få centimeter over bakken, Pentagon-bygningen. Det fjerde flyet skal ha styrtet ned i en åker i Shanksville og der forsvunnet sporløst, men etterlatt seg et lite krater. Ingen av de angivelige flykaprerne hadde tidligere fløyet et Boeing-passasjerfly, og bare en av dem hadde et minimum med piloterfaring i en Cessna en-motors propell-fly.
Egypteren Mohamed Atta skal ha vært terroristenes ringleder. Angivelig fikk han ikke bagasjen sin om bord i Boeing-flyet, og i den bagasjen fant FBI planene og navnene på alle terroristene. En utrolig historie! Og uansett, hva skulle en kamikaze-terrorist med bagasje?
I 2005-2006 sto 911-sannhetsbevegelsen for et kvantesprang når det gjaldt kvalitative analyser og integrasjon av fakta. Dette kvantespranget gjorde at stadig flere måtte erkjenne at LIHOP-teorien ikke lenger kunne forsvares. MIHOP-teorien ble da dominerende: “US government Made It Happen On Purpose”.
Bush/Cheney-regjeringen (2001-2009) var ingen vanlig US-regjering. Den var i høyeste grad dominert av Neocon-nettverket, en klikk styrtrike psykopater hvis politiske agenda var at USA og Israel skulle sikre seg herredømmet over Midt-Østen, hvilket krevde en rekke invasjoner og kriger. For Neocon-nettverket var livet et monopolspill om global makt. Dette nettverket hadde tette bånd til det israelske Likud-partiet, som siden 1993 hadde blitt ledet av Ariel Sharon (1999-2005) og Benjamin Netanyahu (statsminister 1996-1999, 2009-2021, des. 2022-). Irving Kristol (1920-2009) regnes som neocon-kabalens gudfar, og hans sønn William Kristol har videreført hans prosjekt. Blant andre neocon-politikere kan nevnes Richard Perle, John Bolton, John McCain (1936-2018), samt Bush/Cheney-regjeringens justisminister John Ashcroft (2001-2005) som hadde FBI under sin jurisdiksjon. Neocon-ideologene hadde sterk innflytelse i Reagan-regjeringen; men det var først under Bush/Cheney-regjeringen at de fikk fritt spillerom.
911-sannhetsbevegelsen har hatt sine geniale forskere, der jeg særlig vil nevne to:
1) Norsk-svensken Simon Shack, bosatt i Italia, som i 2007 la ut på Internet videoen September Clues. Han viser hvordan nærmest samtlige video-opptak fra den 11. september 2001 som fjernsynskanalene sendte i en uendelig repetisjon, var sterkt manipulerte i form av sterk fargelegging, klipping, og en rekke CGI-effekter. Shack konkluderte at ingen Boeing-passasjerfly styrtet den 11. september. Denne konklusjonen støttes av at ingen av de fire angivelige flystyrtene resulterte i funn av flyvrakdeler som ville kreve mer enn 1-2 trillebårer å fylle opp. Dette er ytterst beskjedent med tanke på at hvert av flyene uten passasjerer og bagasje har en vekt på rundt 80 tonn. Hvorvidt noen av passasjerflyene ble kapret, og hva som skjedde med passasjerene som var om bord, er et annet stort og komplekst emne.
2) Judy Wood, amerikansk professor i ingeniørvitenskap, utga i 2010 praktboken Where did the Towers go?. Boken er på 540 sider i stort format og glanset papir, og har over 860 fargefotografier. I boken bryr hun seg ikke om hvem sto bak 9/11, eller hva deres motiver kan ha vært. Hennes fokus er utelukkende på perspektivet om hva som fysisk skjedde med World Trade Center (WTC)-bygningene da de gikk i oppløsning. Hun presenterer også en rekke fysiske anomalier som manifesterte seg i området rundt WTC Plaza under destruksjonen. Wood argumenterer godt for at tvillingtårnene IKKE ble gjenstand for konvensjonell kontrollert nedrivning. Hun avviser også termitt-teorien og mini-atombombe-teorien som hovedforklaring, da de ikke har forklaringsverdi på det som primært skal forklares. Hun argumenterer i stedet for at en ny og ukjent teknologi ble tatt i bruk som gjorde at tvillingtårnene ble pulverisert i løse luften (de kollapset ikke først), og at 80 % av de pulveriserte bygningsmassene aldri nådde bakken på WTC Plaza, men gikk opp i luften og ble spredd utover Lower Manhattan.
Personlig fattet jeg først interesse for 9/11-dramaet i 2006. I 2008 hadde jeg mitt 200-siders manus ferdig. I 2010 var mitt inntrykk at det ikke ville komme så mange nye store avsløringer, og at disse eventuelle avsløringene ville bli stadig vanskeligere å finne fordi 911-sannhetsbevegelsen hadde blitt så fragmentisert på Internet. Så jeg tok en mangeårig pause, inntil et blaff oppsto i den norske andedammen. Den 14. september 2017 valgte Truls Lie, redaktør for månedsavisen Ny Tid, å trykke en artikkel av Ted Walter, «Innlysende at 9/11 var en eksplosjon», sier Ketcham. Artikkelen, som var faktabasert, avviste den offisielle fortellingen om hvorfor de tre WTC-tårnene kollapset. Dette resulterte i enormt mye Politisk Korrekt-støy (se artikkelen NY TID: Journalist søker sannhet), som resulterte i at jeg oppdaterte mine skriverier og notater.
Så hva har skjedd i årene siden 2010? En av de betydningsfulle trendene er at indisiene for at Israels etterretningstjeneste Mossad var arkitekten bak 9/11-terrorangrepet, har blitt stadig flere og tydeligere. To eksempler kan gis:
1) Den amerikanske gravejournalisten Christopher Bollyn (HomePage) skrev sin første aviskronikk om 9/11 den 18. desember 2001, og etter hvert ble det over 100 kronikker i forskjellige aviser og magasiner. I 2007 måtte han og familien flykte fra USA til Europa for å unngå politisk motivert politivold og fengsling. I 2012 publiserte han boken Solving 9-11: The Deception That Changed the World (pdf-fil), der han integrerte all informasjonen i hans tidligere artikler. I 2016 holdt han et foredrag i København, The Dual-Deception of 9/11 and the Fraudulent War on Terror (YouTube, 1t:58min).
2) Den Wiki-baserte WikiSpooks publiserte i september 2010 den første versjonen av artikkelen 9-11/Israel did it. Artikkelen ble hurtig den desidert mest populære på WikiSpooks, og er nå den mest refererte artikkelen på Internet om Israels delaktighet i 9/11. Den foreløpig siste redigeringen av artikkelen var i april 2022.
Eckart Werthebach, tidligere president for en tysk etterretningstjeneste, uttalte til Bollyn: «Den dødelige presisjonen ved angrepene og dimensjonen på planleggingen ville ha krevd flere år med planlegging. En så sofistikert operasjon ville kreve den faste rammen til en statlig etterretningsorganisasjon, noe som ikke finnes i en løs gruppe som f.eks. den som ble ledet av studenten Mohammed Atta i Hamburg.»
Bollyn (2012) skriver: «På hvert eneste kritiske punkt der hendelser og situasjoner ved 9/11 skulle ha blitt etterforsket og diskutert, har det vært en sionist, en dedikert entusiastisk tilhenger av staten Israel, i en nøkkelposisjon som handlet og fungerte som en kontrollør og sensor av evidensen, en portvokter av informasjon.»
Israel var fra begynnelsen av i 1948 en terroriststat, og Mossad var (og fortsatt er) den eneste statlige etterretningsorganisasjonen i verden som hadde den nødvendige erfaring, kompetanse, profesjonalitet, psykopati og motivasjon til å kunne regissere 9/11-terrorangrepet. La oss ikke glemme at israelske jetfly i juni 1967 prøvde å senke det amerikanske skipet USS Liberty, hvilket amerikanske media prøvde å hysje ned. La oss heller ikke glemme at Ariel Sharon (1928-2014), som var Midt-Østens største terrorist og kjent for krigskriminalitet i bl.a Palestina og Libanon, tok over som statsminister i Israel i mars 2001.
At Mossad var arkitekten bak 9/11-terrorangrepet betyr på ingen måte at Bush/Cheney-regjeringen og Establishment-media «just Let it Happen». Sentrale personer i regjeringen – inkludert visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld (1932-2021) – var i høyeste grad medaktive og medskyldige i at terrorangrepet fikk utfolde seg uten innblanding fra Pentagon. CIA, FBI og Establishment-media var i høyeste grad medaktive og medskyldige i coverup-operasjonen, som fortsatt pågår. Dette betyr at 9/11-termer som LIHOP, MIHOP, «inside job» og «outside job» ikke er tilstrekkelig beskrivende og presise.
Den politiske ledelsen i USA og i Israel hadde hver sine primære agendaer og utbytter ved 9/11 Falsk flagg-operasjonen. I USA fikk regjeringen en begrunnelse for å kunne invadere de landene i Midt-Østen som hadde store olje- og gassressurser. Regjeringen fikk også anledning til å trekke USA langt i retning av en total overvåknings- og politistat. Den 25. oktober 2001 ble Patriot Act vedtatt i Kongressen med stemmetall 98 mot 1, en lov som drastisk reduserte de sivile rettigheter. Israel profiterte ved at USA nå ville føre de nødvendige krigene i Midt-Østen på Israels vegne. Og Benjamin Netanyahu kunne nå langt lettere globalisere sin «War on Terror». I årene 1981-95 hadde han skrevet ikke færre enn tre bøker om terrorisme og kontraterror. Eksport av kontraterror er en bærebjelke i Israels økonomi, hvilket Naomi Klein har beskrevet nærmere i sin bok Sjokkdoktrinen (2007, kap. 21).
En annen trend ved 9/11-bevegelsen siden ca. 2010, er at den har smuldret opp og blitt svært fragmentisert. Det finnes ikke lenger noen sentrale, integrerende aktører som tar for seg alle aspekter ved terrorangrepet. Det blir dermed nokså tilfeldig om den enkelte sannhetssøker er så heldig å snuble over nye, verdifulle bidrag (artikler, bøker, web-baser). I den engelske Wiki-artikkelen 9/11 Truth movement er det få referanser til nevneverdige hendelser eller nye avsløringer etter 2010. Men så har jo Wikipedia helt fra begynnelsen av helhjertet støttet den offisielle versjonen.
Denne fragmentiseringen av 911-sannhetsbevegelsen, og at mye av kraften har gått ut av dem, betyr imidlertid ikke at den offisielle versjonen har styrket sin posisjon i form av troverdighet. På verdensbasis tror under halvparten av de spurte på den offisielle versjonen. I USA har svært mange opinionsundersøkelser blitt foretatt, men det er vanskelig å sammenligne resultatene da de avhenger av hvordan spørsmålene har blitt formulert. Den engelske Wiki-artikkelen Opinion polls about 9/11 conspiracy theories refererer til opinionsundersøkelser verden over, med særlig fokus på USA. Men Wiki-artikkelens nyeste referanse er fra 2009, og de fleste referansene er fra 2007 og tidligere.
Her i Norge kom filosof, antroposof og forfatter Trond Skaftnesmo i 2019 ut med boken TabuTema 911 (Paradigmeskifte Forlag). Han kaller den selv for en «introduksjonsbok», beregnet for dem som ikke har satt seg inn i emnet. Skaftnesmo har brukt samme strategi som David Ray Griffin (1939-2022), den amerikanske professoren i religionsfilosofi og teologi som fra 2004 til 2018 forfattet og redigerte 10-12 bøker om 9/11. Griffin er kanskje den person hvis innsats og forfatterskap har bidratt mest til å gi 911-sannhetsbevegelsen en viss respektabilitet. Griffin og Skaftnesmo har ikke fremmet en alternativ forklaring på, eller luftige spekulasjoner om, hva som faktisk skjedde. De har nøyd seg med å påpeke løgner, forvridninger og unnlatelsessynder i den offisielle versjonen. Selv om TabuTema 911 bare er på 157 små sider, er innholdet mer enn godt nok til å rive den offisielle versjonen i filler.
For dem som ikke er i humør til å lese en hel bok, anbefales James Corbetts fem minutters video fra 2011, 9/11: A Conspiracy Theory (høy ironifaktor!). For dem som har litt mer tid til overs, er dokumentarfilmen Loose Change (2nd Edition Recut, juni 2006) på 89 minutter, fortsatt meget severdig, og kan sees på Vimeo. Bare denne versjonen av Loose Change er verdt å se, ikke dem som kom etterpå [Loose Change: Final Cut (2007) eller Loose Change 9/11: An American Coup (2009)].
Flere web-ressurser:
Consensus 9/11: The 9/11 Consensus Points.
Shoestring 9/11. Britisk blogger med svært grundige og lange artikler om 9/11. En gullgruve av verdifull informasjon. Den eldste artikkelen er fra feb/2007, den foreløpig siste artikkelen er fra okt/2021.
