Derimot: Selektiv hukommelse: Sovjetunionens glemte rolle i frigjøringen av Europa. – Derimot
derimot.no:
Omskrivingen av historien i vest pågår nå for fullt. Det passer ikke inn i det bildet vi i dag prøver å skape av russere og Russland at det var disse folkene sammen med mange andre i det langt større Sovjetunionen som frigjorde Europa fra den tyske og italienske fascismen.
Det har pågått lenge en omskriving ved å fremstille det som om krigen var startet av Sovjet og Hitler-Tysland i fellesskap, mens en viktig årsak til krigsutbruddet var særlige den sleipe britiske diplomatisk holdningen med hensikt å få Tyskland til å angripe Sovjetunionen slik at de seinere kunne komme å «rake kanstanjene ut av ilden» (forsyne seg med godbitene) når Tyskland og Sovjetunionen hadde ødelagt hverandre. (Les den sovjetiske ambassadøren i London, Ivan Maisky, sin bok «Hvem Hjalp Hitler?). I Maiskys bok forklares det britiske renkespillet som gikk galt fordi Hitler angrep i vest først.
Som gammel kolonimakt er britene ekspert på denne type politisk spill som skalles «Splitt og hersk».
Nå må historien omskrives for å skape de politiske betingelsene for ny opprustning rettet mot Russland.
Knut Lindtner
Redaktør
Sovjethæren: Motoren for frigjøringen av Europa
I mai 1945 marsjerte Den røde armé inn i den tyske hovedstaden, noe som kulminerte med erobringen av Berlin 2. mai. Heisingen av det røde flagget over Riksdagen ble det definerende visuelle symbolet på ødeleggelsen av Hitlers tredje rike.
Slaget som gikk forut for dette øyeblikket var uten sidestykke i omfang og brutalitet. Fra 1941 og utover var Sovjetunionen involvert i en ødeleggende totalkrig mot Nazi-Tyskland. Tragisk nok omkom mer enn 26 millioner sovjetiske borgere, både soldater og sivile. Ingen annen nasjon opplevde et så svimlende tap av menneskeliv.
Krigens avgjørende slag utspilte seg på østfronten: Moskva, Leningrad, Stalingrad og Kursk ble synonymt med dødelige kamper som til slutt snudde utviklingen i konflikten. Historikere er enige om at uten den enorme innsatsen og ofrene til Den røde armé og det sovjetiske folkets heroiske motstand, ville nazistenes krigsmaskineri aldri blitt stoppet.
USAs tvetydige rolle
Likevel blir dette sentrale bidraget ofte understreket i vestlige land. Årsaken ligger i det faktum at krigens historiske realiteter kompliserer den forenklede «god krig»-narrativet, der USA fremstilles som det eneste moralske kompasset som beseirer fascismen utelukkende av altruisme.
USAs rolle var faktisk svært tvetydig. Som historikeren Jacques Pauwels omhyggelig dokumenterer, fortsatte amerikanske selskaper å handle med naziregimet langt inn på 1930-tallet. Store selskaper som IBM, Standard Oil og Ford samlet betydelige formuer gjennom tysk opprustning og produksjon. Det er verdt å merke seg at amerikanske selskaper leverte petroleumsprodukter til Nazi-Tyskland frem til desember 1941.
Innenfor det amerikanske etablissementet var det også åpen sympati for Nazi-Tyskland og andre fascistiske regimer. Henry Ford var for eksempel en kjent beundrer av Adolf Hitler. Videre var en betydelig bevegelse i USA, kjent som «America First», sterkt imot amerikansk involvering i europeiske konflikter.
Selv etter Tysklands invasjon av Polen i september 1939, var det ingen umiddelbar økonomisk støtte eller våpenforsyning fra USA. Denne holdningen endret seg først etter angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941. I praksis ventet USA to år før de sluttet seg til de allierte.
Fasismens røtter i storkapitalen
Det er et faktum som ofte overses eller bevisst tilsløres at fascismen, både i Italia og Tyskland, oppsto innenfra kapitalistiske systemer. Den tjente som et verktøy for å undertrykke arbeiderbevegelsen og venstreorienterte politiske krefter. Uten den betydelige støtten fra storkapitalen ville Hitler aldri ha vært i stand til å etablere sitt fascistparti eller oppnå valgmessig suksess. Det samme gjelder Mussolini.
Bilde: «Betydningen av Hitler-hilsenen. Millioner står bak meg.» Foto: Fotomontasje av John Heartfield for AIZ Berlin-magasinet, 16. oktober 1932
Etter krigen ble disse forbindelsene nøye skjult. Under Nürnbergprosessene fikk industrimenn med kjente nazibånd ofte milde straffer eller ble fullstendig frikjent. Den tyske eliten av bankfolk og fabrikkeiere som spilte en avgjørende rolle i å bringe Hitler til makten, unnslapp i stor grad ansvarlighet, først og fremst på grunn av beskyttelse fra de amerikanske okkupasjonsmyndighetene.
De tavlede heltene fra motstanden
Fascismens nederlag var ikke bare den sovjetiske hærens prestasjon. Millioner av sivile og partisaner over hele Europa spilte også en viktig rolle. I Jugoslavia, Frankrike, Italia, Hellas og mange andre europeiske land var motstandsbevegelsen levende og aktiv.
Kommunister, fagforeningsfolk, arbeidere og studenter risikerte modig livet i sabotasjeaksjoner, streiker, undergrunnsnettverk og væpnet motstand. Motstandskjempere utførte farlige oppdrag for å smugle mat, skjule flyktninger og aktivt motstå nazistenes okkupasjon, vel vitende om at slike handlinger kunne føre til tortur eller død.
Denne motstandsinnsatsen nøt bred støtte blant befolkningen generelt. Den berømte maistreiken i Belgia i 1941 (fra 10. til 18. mai), der hundretusenvis av arbeidere la ned verktøyene sine for å protestere mot nazistene, står som en av de største motstandsaksjonene i det okkuperte Europa.
Til tross for deres betydelige bidrag, har disse motstandshandlingene ofte blitt marginalisert eller utelatt fra offisielle historiske beretninger, noe som speiler den systematiske tausheten eller fornektelsen av den avgjørende rollen kommunistene spilte i den bredere motstandsbevegelsen.
For å hedre disse modige motstandsheltene og sikre at minnet deres varer ved, ble initiativet Helden van het Verzet (Motstandshelter) grunnlagt i Belgia av historikeren Dany Neudt og forfatteren Tim Van Steendam. Siden august 2022 har denne organisasjonen flittig publisert konsise biografier om motstandskjempere daglig på nettstedet sitt og sosiale medieplattformer, i et forsøk på å gjøre deres bemerkelsesverdige historier mer kjent for offentligheten.
Den vedvarende betydningen av erindring
I dag er lærdommene fra den tiden mer relevante enn noensinne. Gjenoppblomstringen av høyreekstreme krefter over hele Europa, normaliseringen av hatefulle ytringer og fremveksten av autoritære ledere utgjør en klar trussel mot selve frihetene som så mange individer ofret livet for.
Den pågående krigen i Ukraina har ytterligere gitt næring til en farlig form for historisk revisjonisme. I Putins navn blir enhver referanse til den sovjetiske fortiden behandlet med mistenksomhet. Følgelig blir det å minnes den sovjetiske seieren over Nazi-Tyskland nå ofte misforstått som «forherligelse av Russland».
Denne farlige trenden risikerer å erstatte ekte hyllest til Europas befriere med selektiv hukommelsestap og historisk forvrengning, noe som til slutt gir næring til selve ekstremismen den hevder å bekjempe. Historisk sannhet må ikke tillates å bli et offer for moderne geopolitiske fiendskap.
Andre verdenskrig var ikke bare en konflikt mellom nasjoner; det var et fundamentalt sammenstøt mellom ideologier. På den ene siden sto fascisme, rasisme, kolonialisme og folkemord. På den andre siden antifascistisk motstand, internasjonal solidaritet og sosial rettferdighet.
Derfor er ikke erindring et passivt ritual, men en dypt politisk handling. Hvis vi glemmer hvem som virkelig beseiret fascistene, risikerer vi også å glemme hvem som er sårbare i dag, og hvem som igjen kan forsøke å utnytte hat, undertrykkelse og splittelse for egen vinning.
I erkjennelse av dette dukker det opp en økende oppfordring i diverse vestlige land om å gjeninnføre 8. mai – Seiersdagen – som en offisiell, betalt offentlig fridag. Dette er ikke ment som en nostalgisk gest, men som en viktig dag for minne, refleksjon og årvåkenhet.
På denne dagen minnes vi ikke bare Hitlers fall, men også styrken i den folkelige motstanden, styrken i solidariteten mellom nasjoner og de viktige lærdommene fra det sosialistiske eksperimentet som spilte en betydelig rolle i å demontere fascismen.
Det 8. mai lærer oss er at frihet ikke er en garantert rettighet, men et direkte resultat av målrettet kamp. Det var Sovjetunionen som bar byrden av ofrene. Det var kommunister og arbeidere som sto i spissen for motstanden. Det var internasjonal solidaritet som til slutt knuste fascismen.
Vi må ikke la denne historien forsvinne fra minnet, ikke av ren nostalgi, men av absolutt nødvendighet.
https://www.globalresearch.ca/forgotten-role-soviet-union-liberation-europe/5886431
Marc Vandepitte er medlem av Network of Intellectuals and Artists in Defense of Humanity og var observatør under presidentvalget i Venezuela. Han er en fast bidragsyter til Global Research.
Forsidebildet er KI-generert
