Derimot: Russlands dilemma. Hvordan svare på provokasjonen uten å utløse 3. verdenskrig. – Derimot
derimot.no:
Venter på Oreshnikene, mens Istanbul-kabukien (teateret) fortsetter.
Av Pepe Escobar
Dette var stemningen i et informert Moskva – bare noen timer før det nye Istanbul-kabuki-teateret om Russland-Ukraina «forhandlingene». Tre hovedpoeng:
* Angrepet på russiske strategiske bombefly – en del av den kjernefysiske triaden – var en fellesoperasjon mellom USA og Storbritannia. Spesielt MI6. Hele den teknologiske investeringen og strategien ble levert av denne etterretningskombinasjonen.
* Det er helt uklart om Trump virkelig har kontroll – eller ikke. Dette ble bekreftet for meg om natten av en høytstående etterretningskilde; han la til at Kreml og sikkerhetstjenestene aktivt etterforsker alle muligheter, særlig hvem som ga det endelige klarsignalet.
* Nærmest universell folkemeningsenighet: Slipp løs «Oreshnikene». Pluss bølger av ballistiske missiler.
Forutsigbart kom og gikk Istanbul-kabukien som et lurvete skuespill, komplett med den ukrainske delegasjonen i militæruniformer og forsvarsminister Umarov som ikke engang klarte å snakke middels engelsk under en rotete pressekonferanse etter det 1 time og 15 minutter korte møtet. Det tyrkiske utenriksdepartementet beskrev episk kabukien som avsluttet «ikke negativt».
Ingenting strategisk eller politisk vesentlig ble diskutert: kun fangeutvekslinger. Stemningen i Moskva var dessuten at den russiske sjefsforhandleren Medinskij burde ha lagt frem et ultimatum, ikke et memorandum. Forutsigbart ble det likevel tolket som et ultimatum av tiggeren fra Banderastan; men det Medinskij faktisk ga ukrainernes delegasjon, var et de facto veikart-memorandum i tre deler, med to alternativer for vilkårene for våpenhvile og 31 punkter, mange av dem fremlagt i detalj av Moskva gjennom måneder.
Eksempler: første alternativ for våpenhvile skulle være en full tilbaketrekning av Ukrainas væpnede styrker fra DPR, LPR, Kherson og Zaporizjzja innen 30 dager; internasjonal anerkjennelse av Krim, Donbass og Novorossija som en del av Russland; ukrainsk nøytralitet; at Ukraina skulle avholde valg og deretter signere en fredsavtale – godkjent av en juridisk bindende resolusjon i FNs sikkerhetsråd (min kursiv); og et forbud mot mottak og utplassering av atomvåpen.
Ingenting av dette vil selvfølgelig noensinne bli akseptert av det terrorinfiserte regimet i Kiev, de nynazistiske gruppene som kontrollerer det, eller det fragmenterte, krigshissende kollektive Vesten som støtter dem. Så den spesielle militæroperasjonen vil fortsette. Muligens helt til 2026. Sammen med flere versjoner av Istanbul-kabukien: neste runde skal etter planen finne sted i slutten av juni.
Den nåværende kabukien utgjør for øvrig det siste sjansesaloonet for Kiev til å beholde et snev av – splittet – «suverenitet». Som utenriksminister Lavrov har gjentatt: alt vil bli avgjort på slagmarken.
Hvordan ødelegge New START-avtalen
Så til angrepet på en gren av Russlands strategiske triade – som har hensatt vestlige propagandamedier i lag på lag med hysterisk panikk.
Poenget er gjentatt gang på gang hvorfor Russland har latt sine strategiske bombefly stå ubeskyttet ute på rullebanen. Fordi det er et krav i New START-avtalen – signert i 2010 og forlenget til februar neste år (når den kan havne seks fot under, gitt det som nettopp har skjedd).
New START-avtalen fastslår at strategiske bombefly skal være synlige for «nasjonale tekniske verifikasjonsmidler (NTM)», slik som satellittbilder, slik at den andre parten kan overvåke dem. Dermed skal deres status – atombevæpnet eller konvensjonelt omgjort – alltid være verifiserbar. Ingen mulighet for et «overraskende» førsteslag.
Denne operasjonen sprengte på egen hånd det som hittil har vært en anstendig relikvie fra den kalde krigen, som har hindret starten på en tredje verdenskrig gjennom en enkel mekanisme. Uaktsomheten i dette er hinsides. Det er derfor ingen overraskelse at makteliten i Russland – fra Kreml til sikkerhetsapparatet – nå febrilsk undersøker om Trump var orientert eller ikke. Og hvis han ikke var det: Hvem ga det endelige klarsignalet?
Det er ikke rart at makteliten, så langt, er helt stille.
En sikkerhetskilde fortalte meg at det var USAs utenriksminister Marco Rubio som ringte Lavrov – og ikke omvendt – for å kondolere med angrepet på passasjertoget i Bryansk. Ikke et ord om de strategiske bombeflyene. Parallelt fulgte den tidligere troppssjefen i Irak, nå Fox News-ekspert og senere Pentagon-sjef, droneangrepene på de russiske basene i sanntid.
Når det gjelder effektiviteten av slike angrep – utover krigståkets spinn. Flere sprikende estimater peker på at muligens tre Tu-95MS strategiske bombefly – kjent som «The Bears» – ble truffet på Belaya-basen i Irkutsk, ett delvis skadet, samt tre T-22M3 ble truffet, hvorav to uopprettelig. For de tre Tu-95MS ser det ut til at brannene ble slukket, så de kan repareres.
På Olenya-basen i Murmansk kan fire andre Tu-95MS ha blitt truffet, samt én An-12.
Per i dag hadde Russland 58 Tu-95MS frem til denne helgen. Selv om fem av dem er tapt for godt, utgjør det under 10 % av flåten. Og det teller ikke med 19 Tu-160 og 55 Tu-22M3M. Av de fem basene som skulle angripes, var det bare i to at angrepet lyktes.
Disse tapene, hvor smertefulle de enn er, vil rett og slett ikke påvirke videre angrep fra Russlands luft- og romstyrker.
Eksempel: det standardvåpenet som bæres av en Tu-95MSM er X-101 kryssermissil. Maksimalt åtte per oppdrag. Ved de siste angrepene ble det ikke avfyrt mer enn 40 missiler samtidig. Det tilsier bare seks Tu-95 i aksjon. Så Russland trenger faktisk bare seks Tu-95MSM klare til å fly for å gjennomføre like intense angrep som de siste dagene og ukene. Tu-160 brukes for øvrig ikke engang i de siste angrepene.
Evaluering av maksimal strategi
På skrivende tidspunkt har Russlands uunngåelige, ødeleggende gjengjeldelse ennå ikke fått klarsignal. Dette er blodig alvor. Selv om det er sant at USAs president ikke var informert – og det er dette Kreml og sikkerhetstjenestene vil være helt sikre på før de slipper løs Helvete over Kiev – er konturene likevel tydelige av en NATO-operasjon – USA/Storbritannia – direkte gjennomført av CIA/MI6, med Trump gitt plausibel fornektelse og Ukraina som bryter START-protokollen grovt.
Hvis Trump faktisk hadde gitt klarsignal til disse angrepene, ville det utgjøre intet mindre enn en krigserklæring fra USA mot Russland. Så det mest sannsynlige scenariet er fortsatt at Trump ble holdt utenfor av nykonservative krefter dypt inne i maktapparatet i Washington.
På samme måte som angrepet på Voronezh-M tidligvarslingsradaren i mai, passer et angrep på Russlands strategiske bombefly inn i et scenario der man gradvis prøver å provosere Russland til å tillate at deres system nøytraliseres i forkant av et kjernefysisk førsteslag. Dr. Strangelove-aspiranter har drømt om dette scenariet i flere tiår.
Som kilder bekreftet, er den fremherskende tolkningen i maktapparatet i Russland at dette er en PR-operasjon ment å tvinge frem et brutalt – muligvis kjernefysisk – russisk svar, samtidig som Moskva trekker seg fra Istanbul-kabukien.
Så langt er den russiske reaksjonen ganske metodisk: total stillhet, en bred etterforskning, samt å gjennomføre formalitetene i Istanbul.
Men det er ingen tvil om at det – uunngåelige – svaret vil kreve maksimal strategi. Hvis svaret følger Russlands oppdaterte kjernefysiske doktrine, risikerer Moskva å miste den nærmest enstemmige støtten fra det globale sør.
Hvis svaret blir halvhjertet, vil den hjemlige reaksjonen bli voldsom. Det er nærmest universell enighet om «Slipp løs Oreshnikene». Russisk opinion er i ferd med å bli alvorlig lei av å være mål for gjentatte terrorangrep. Klokken tikker mot skjebnetimen.
Og det bringer oss til det ultimate dilemmaet. Russiske ledere vurderer nå hvordan de kan beseire det krigshissende kollektive Vesten uten å utløse en tredje verdenskrig. Inspirert av Kina kan løsningen finnes via en kombinasjon av remixet Sun Tzu og Lao Tzu. Det må finnes en måte – eller flere lagvise måter – å ødelegge en strategifattig, nihilistisk fiendes evne og vilje til å føre en endeløs krig.
Innlegget er hentet fra Strategic Culture Foundation
Innlegget er KI-oversett
Forsidebilde er KI-generert
