Derimot: Russland har advart. Trekker NATO seg nå? – Derimot
derimot.no:
Vi publiserte i går en oversettelse av intervjuet med den russiske presidenten Putin der han var krystallklar:
Langdistanse missiler inn i Russland fra ukrainsk side må betraktes som en krigserklæring fra Nato. Ukraina kan ikke gjøre noe slikt på egen hånd, men Nato kan.
Tidligere CIA-analytiker Larry Johnson har fulgt denne saken og kommentert utviklingen fortløpende på sin egen nettside. Det er det naturligvis andre som også gjør men hans vurderinger er korte og oversiktelige. Nå kommenterer han utviklingen videre og jeg håper han har rett i disse betraktningene. Under overskriften
Etter Putins advarsel om at alle angrep i Russland med vestlige raketter vil bli behandlet som en krigshandling, snur NATO.
Her gjør han følgende vurdering:
Vel, det tok ikke lang tid. For to dager siden indikerte lekkasjer til britiske medier at Storbritannia kom til å godkjenne Ukrainas forespørsel om å sende Storm Shadow-missiler lenger inn i Russland. Kongressmedlem McCaul lot det også bli kjent at Biden-administrasjonen skulle hoppe på dette tiltaket og godkjenne bruken av ATACMS- og JASSM-missiler innenfor russisk territorium. Det var da. I dag, etter Putins advarsel i går om at slike angrep ville bli sett på som et angrep på Russland av NATO og ville resultere i gjengjeldelse, ble pressen informert om at USA og britene ikke kom til å gi Zelensky det han ønsker. Det ser ut til at noe fornuft har kommet tilbake til NATOs beslutningstakere.
Vi kan ikke avgjøre med sikkerhet om dette er korrekt, men jeg regner med at meldingen om levering av slikt utstyr må ha vært en politisk prøveballong for å teste hvor grensene til den russiske motparten går. For en slik levering ville ikke endre realitetene på bakken. Ukraina vil tape krigen uansett. Det har vært klart svært lenge.
På den andre siden er desperasjonen i Nato til å ta og føle på. De taper enda en krig etter Afganistan og spørsmålet til mange blir naturligvis hva vi skal med organisasjonen som er stor i kjeften, men fullstendig ineffektiv til det den er konstruert for.
I Norge er dette spørsmålet akutt. Vi har siden 1949 bygget vår sikkerhetspolitikk på denne organisasjonen og har dermed automatisk definert Russland som en fiende. En må nå begynne å tenke på nytt og kanskje snu virkeligheten. Det er ikke Russland som er fienden, men bestemte krefter i USA som vil trekke oss inn i kriger vi overhode ikke er tjente med. Norge er ikke tjent med krig med Russland og det begynner kanskje nå å demre for noen at den politikken som har vært ført i over 70 år har vært i USAs interesse – ikke i norsk.
Forsvarsministeren har vært i østen for å støtte USAs krigsprosjekt mot Kina. Bare å formulere det som skje så tydelig og direkte som dette må få noen til å se at norske krigsskip i Stillehavet er hinsides norske interesser. Samtidig som Norge skal hjelpe USA med å demme opp for Kina reiser den norske statsministeren til Kina for å be om mer gjensidig økonomisk handel med stormakten i øst.
Dette kalles en «politisk spagat» og nå må kanskje regjeringen bestemme seg for hva de ønsker: samarbeid eller krig med Kina? Men med et fullstendig hjernevasket Storting og en hjernevasket befolkning med fullstendig ukritiske medier (de er nok styrt av krefter vi ikke ser) er altså denne formen for politikk mulig.
Vi er i den situasjonen at vi har verdens sterkeste krigsmaskin og atommakt som nærmeste nabo. Vi har ingen mulighet å stanse den hverken ved egen hjelp eller med USA/Natos, likevel gjør vi Russland til fiende og nå skal også Kina bli det. Begge landene inviterer til avspenning og samarbeid på alle områder og i Norge har vi svært gode historiske erfaringer med Russland.
Har vi råd til å avslå utstrakte hender om samarbeid og fred for å være løpegutt for USAs krigsprosjekter over hele verden. USA er nå et land som er i ferd med å gå i oppløsning innenfra.
Men i de stor mediene og fra våre politikere er det helt taust. Ingen tør stille spørsmål med det vi holder på med som sett utenfra og i ettertid må fortone seg som fullstendig vanvittig.
Knut Lindtner
Redaktør
