Derimot: Reisebrev fra Madagaskar. Står landet overfor en sosial frigjøring? – Derimot
derimot.no:
Madagaskar – grønt paradis mellom himmel og helvete
Av Jan Christensen
Madagaskar, 40 mil utafor Afrikas østkyst, er verdens fjerde største øy. Halvannen ganger Norge, og fem ganger så mange folk. Fra sør til nord er det like langt som fra Lindesnes til Nordkapp.
Øya er grønn og fruktbar. I regntiden bryter det meste sammen, folk oversvømmes, hurricaner herjer og veiene blir enda mer uframkommelige.
80% av øyas dyre- og planteliv finnes bare her. Over 100 varianter av lemurer – en slags apekatt med lang hale. Baobabtrærne som symboliserer styrke, er større og mektigere enn ellers i Afrika: 30 meter høye, tverrsnitt på 11 meter og kan bli over 800 år. Beinrester er funnet etter den utdøende titanelefantfuglen, anslått vekt 860 kg.
Folk her er som folk flest: Hyggelige, smilende og imøtekommende. Men som i land med ekstrem fattigdom, er kampen for tilværelsen hard. I byene kan de som har jobb tjene en tusenlapp i måneden, på landsbygda lever folk av den maten de selv dyrker. Tre av fire lever under fattigdomsgrensa, og de fleste er i tjueårsalderen.
Jeg er her som påsketurist, nyter nå solrike dager og tretti grader både i luft og hav. Hovedstaden Antananarivo, eller Tana som den også kalles, ble for masete og kontrastfull. Barbeinte ungjenter med noen filler rundt kroppen og et gråtende spebarn på armen. Gir jeg noen sedler til den ene, kommer en annen. Og så en tredje. Og sånn fortsetter det. Samtidig er andre «smartly dressed», kjører rundt i de fineste biler og lever luksusliv i bevokta områder.
Byens sentrum er som et stort utendørsmarked der det meste selges og kjøpes. Også vanillestenger, landets fremste eksportartikkel.
Nosy Be, denne lille turistøya 60 mil unna, fristet. Som snart åttiåring var valget enkelt: En timelang flytur til noen tusenlapper framfor et par døgn til en hundrings, inneklemt i overfylt minibuss («taxi-brousse») på verdens mest humpete veier.
Nosy Be er Madagaskars turistparadis. Italienere og franskmenn kommer hit med direktefly fra Europa. Bader, soler seg, drikker, spiser og får «massasje». Mange av hotellene eies av utlendinger, noe som gjenspeiles i prisnivået. Høyere enn i Sørøst-asia, og av dårligere standard. Men Afrika er liksom mer magisk, og sånt koster ekstra.
Nosy Be har mange idylliske strender, både sentralt og mer bortgjemt. Selv falt jeg for smaragd-hotellet lenger nord. Framfor tuk-tuk-transport, leide jeg moped og kom til et isolert sted omgitt av mangrove-skog og med både restaurant, bar og svømmebasseng. Rom med balkong og aircon, havutsikt, rett ved stranda og omsorgsfull betjening. Med en flo- og fjære forskjell på tre meter, passet det best å ta havbad tidlig på morran og seint på ettermiddagen. 500 kroner natta.
Her kunne vi vært 50 gjester. Vi var bare 5. To italienske venninner, et engelsk par på bryllupsreise og meg. Europas nedgangstider har sine ringvirkninger, også i påsken.
Norske misjonærer har i 80 år satt spor etter seg på Madagaskar, og gjør det fortsatt. De driver skoler der folk lærer å lese og skrive på gassisk, morsmålet. Bygger helsestasjoner og gir opplæring i jordbruk og håndverk.
I dag er drøye halvparten folket enten katolikker, protestanter eller muslimer, mens resten tror mer på forfedrenes makt. Åndeutdriving og tabuer har en viktig plass. Under spesielle seremonier tas skjelettene ut av gravene og blir dansepartnere. Akkompagnert av sang, musikk, god mat og drikke.
Hvem var så disse forfedrene? De fleste kom visstnok seilende over havet, fra Indonesia, for mange tusen år siden. Men det har også vært arabisk og afrikansk innvandring. Etter hvert dannet alle sine stammesamfunn med lokale småkonger. Akkurat som i Norge før Harald Hårfagre.
På Madagaskar skjedde landets samling tusen år etter vår, og selvstendigheten ble mer kortvarig. Under Berlinkonferansen i 1885, der datidens stormakter delte opp Afrika over hodet på afrikanerne, ble øya gitt til Frankrike. Både strategisk plassering og rike naturressurser ble fransk eiendom. At folket på Madagaskar ville styre selv, var underordnet. To kolonikriger ble utkjempet, og monarken ble landsforvist. Den franske revolusjons ideer om frihet, likhet og brorskap gjaldt bare i Frankrike, for eliten. For gassere flest var realiteten annerledes: Fordrivelse, landtjuveri. tvangsarbeid, rasisme, ingen rettigheter. Under 1. og 2. verdenskrig ble mange utkommandert som kanonføde på de europeiske slagmarker.
Hvorfor kjempe for Frankrikes frihet når vi selv må leve som slaver, spurte hjemvendte soldater. I 1947 reiste folk seg atter mot kolonimakten, i det såkalte Malagasy-opprøret.
Frankrike svarte med bombing, nedbrente landsbyer, tortur, kollektiv avstraffing, massefengsling og vilkårlige henrettelser.
Drøye 500 franskmenn mistet livet, 100.000 gassere – hovedsakelig sivile – ble drept.
Opprøret ble slått ned, og Frankrike beklagde aldri seinere sin brutalitet. Nye spirer til nasjonal bevissthet og økt motstand ble sådd. I 1960 feide en antikolonial bølge over hele Afrika. Madagaskar var et av landene som formelt ble fritt. Det vil si: De fikk sin egen pro-franske regjering, men var gjennom økonomiske bånd og valuta fortsatt underlagt Frankrike.
I 1975 førte omfattende student- og bondeprotester til en radikal omveltning. Marxist-leninisten Ratsiraka ble president, nøkkelnæringer ble nasjonalisert, og landet orienterte seg vekk fra Frankrike og mot Sovjetblokken. Så ble Sovjet oppløst, næringslivet gikk i stå, og landet havnet atter tilbake til markedsøkonomi, korrupsjon og frankofili. Noen ganger gjennom tvilsomme valg, andre ganger gjennom statskupp. Seinere har ulike verdensbankprogrammer snarere økt ulikhetene.
Kineserne er nå aktive både i mineralutvinning og bedring av landets infrastruktur. Frankrike har fortsatt stor innflytelse. For å komme opp og fram på Madagaskar, er gode fransk-kunnskaper en forutsetning.
For mange nordmenn representerer Frankrike våre høyt aktede «vestlige verdier». På Madagaskar er det annerledes. Der er fortidens Frankrike brutal undertrykking og utbytting, og nåtidens Frankrike nykolonialisering og kulturell dominans.
Både Madagaskar og Norge er råvareeksportører. På Madagaskar har Frankrike hindret industriell utvikling.
I Norge er vi underlagt en EØS-avtale der Frankrike spiller førstefiolin.
Madagaskars første president, sosialdemokraten Tsiranana, ble utdannet på et prestisjeuniversitet i Frankrike. Det samme ble vår egen statsminister, sosialdemokraten Støre.
I våre dager går en ny frigjøringsbølge over tidligere franske kolonier. De har fått nok av «europeisk solidaritet».
Fortsatt god påske!
