Derimot: Regimeskifte i Syria: Nok et skritt mot «Stor-Israel». – Derimot
derimot.no:
Av Alan Sabrosky
«For de har sådd vinden, og de skal høste virvelvinden.»
– Hosea 8:7
Sammenbruddet til Assad-regimet i Syria vil garantert bli møtt med betydelig tilfredshet i Jerusalem og Washington. Begge hovedstedene i det sionistiske makt-samarbeidet har lenge sett på Assad-regimet på samme måte som Iraks Saddam Hussein og Libyas Muammar Gaddafi sine regimer. Alle tre var hindringer for Israels design for fremtiden i regionen.
Alle tre var også mål for den uhyggelige politikken med «regimeendring» som ble fremhevet av i USA etter «11. september», i likhet med fire andre land i regionen. Nå har den siste av de tre falt, om enn mye senere enn de for det meste jødiske nykonservative «kyllinghauker» hadde forventet tilbake i 2001.
Hva forårsaket kollapsen?
Intern dynamikk i Syria spilte riktignok sin rolle, men jeg vil her fokusere på de eksterne faktorene. En hovedårsak var det vedvarende presset og betydelige ressurser som strømmet inn i diverse militser og jihadist-grupper som forsøkte å styrte Syrias regime. Penger snakker, og de snakket veldig høyt her. Det samme gjorde de hyppige israelske luft- og artilleri-angrepene inne i Syria. Beskyttet av USA, så russiske styrker i Syria kunne gjøre lite for sine allierte i Damaskus.
Så hadde også den tallmessige lille, men politisk betydningsfulle, åpne amerikanske militære tilstedeværelsen på bakken i nordlige Syria sin egen innvirkning, det samme gjorde de begrensede, men strategisk betydningsfulle direkte militære angrepene fra USA og andre NATO-land på syriske regjeringsstyrker og installasjoner. Image teller, og her betydde det veldig mye.
Syriske myndigheter kunne aldri matche det. Bare Russland (i svært begrenset grad) og Iran (i enda mindre grad) gjorde egentlig mye av noe for å hjelpe Syria. Men Russland er opptatt med sitt i Ukraina, og Iran sitter stille i båten i påvente av USAs eget «regimeskifte» som kommer den 20. januar. I tillegg, en mangel på sterke, rimelig pålitelige allierte teller også, og det telte her negativt.
For det andre tapte Syria informasjons- og propagandakrigen, på en veldig avgjørende måte. De jødisk-dominerte mediene i USA og det meste av Europa sørget for at praktisk talt alle påstander, uansett hvor latterlige de var, som kom fra jihadistene og andre anti-regjeringselementer i Syria ble behandlet som selveste evangeliets sannhet. Få i konsensusmediene bestred påstandene deres, selv om mange gjorde det i alternative medier og på sosiale medieplattformer.
Det var ikke nok. Israel kan rive Gaza i stykker og drepe titusenvis av sivile, men enhver kritikk av deres svært reelle krigsforbrytelser blir nesten universelt fordømt i media og vestlige hovedsteder som «ondskapsfull antisemittisme» som må undertrykkes og straffes.
Kritikken mot jihadist-narrativet i Syria var ikke noe av den typen som ble kalt «anti-semittisk» vedrørende Gaza, men den kom ikke frem i MSM, som viser den eksepsjonelle graden av jødisk innflytelse i hele Vesten. Det understreker også nøyaktigheten av aksiomet om at «sannhet er krigens første offer», i det minste når Israel eller dets interesser er involvert.
For det tredje er det verdt å merke seg at kuppet i Syria så opprørsmilitser og lokale jihadister gjøre mot de syriske regjeringsstyrkene akkurat det samme som den USA-støttede mujaheddinen gjorde mot den afghanske regjeringen og deres sovjetiske allierte, og senere Taliban, gjorde mot en senere afghansk regjering og dens amerikanske beskytter. Det ser ut til at lokale myndigheter har svært store problemer med å holde stand mot opprørere som har et eksternt fristed, ekstern bistand eller begge deler.
I alle de tre tilfellene som er nevnt ovenfor, hadde opprørerne begge deler. I Syria måtte regjeringsstyrkene også kjempe mot direkte militære angrep fra Israel, USA og andre NATO-land. Det som gjorde det vanskeligere for dem var at de i hovedsak kjempet mot disse ytre kreftene med den ene hånden godt bundet bak på ryggen.
Annet enn i forsvar, kunne syriske regjeringsstyrker bare delta i sporadiske artilleri-ildgivninger mot israelerne, men kunne ikke svare på luftangrep på samme vis, med krigsfly. Heller ikke russerne kunne hjelpe dem, annet enn defensivt. Ethvert forsøk på å svare direkte på amerikanske, israelske eller andre angrep betydde en direkte konfrontasjon med Israel dekket av dens amerikanske marionett USA, eller NATO. Syrerne kunne ikke gjøre dette alene, og Syria var rett og slett ikke «verdt nok» for Russland til å risikere den typen engasjement.
Refleksjoner
Det vil ta litt tid før implikasjonene av alt dette blir klarere (kanskje «mindre grumsete» ville være mer nøyaktig). Jeg tror at de syriske regjeringstjenestemenn og senior militærsjefer (som nå er avsatt) lurer på om de fortsatt vil være i live neste uke. Jeg er ingen spesialist på syriske anliggender, men den historiske meritten i disse situasjonene vil ikke være trygg for dem.
Jeg forventer imidlertid at en viktig vurdering fra vinnernes side vil være rollen tiltenkt dem av deres utenlandske beskyttere. Vil vi at den nye syriske regjeringen skal være en ny versjon av Egypt, i det minste når det gjelder Israel? Eller er det noe annet?
Uansett hva det er, har opprørsstyrker vist seg å være eksepsjonelt vanskelige å forutsi eller å kontrollere, eller til og med å påvirke, når de først har makten. Husk at opprørsgruppene som USA bevæpnet for å kjempe mot sovjeterne i Afghanistan forvandlet seg til et Taliban som brukte noen av de amerikanske våpnene og teknikkene for å fremtvinge nok et ydmykende amerikansk tap.
Den israelske erfaringen med disse tingene er enda mer problematisk. Jeg ble fortalt tilbake på 1980-tallet av en høytstående israelsk offiser at de hadde infiltrert hver eneste arabiske regjering og bevegelse, hovedsakelig basert på sefardiske jøder. Så da Israel opprettet Hamas på 1980-tallet som en motvekt til PLO, forventet Israel at de hadde gjort en god handel. Men dette har også endret seg med årene. Infiltrert eller ikke, deres ageringer har gitt Israel en mer «interessant» tid enn det som var forventet.
Saken om ISIS (også under andre navn) og de syriske jihadistene er enda mer interessant. Nå er «falske flagg» noe av en israelsk spesialitet. Mottoet til Mossad, den mest kjente israelske etterretningsorganisasjonen, er treffende «Ved bedrag, skal du føre krig».
Mossad og dets søsterorganisasjoner har levd opp til det mottoet siden grunnleggelsen av Israel. De har blitt hjulpet over hele verden av doble israelske statsborgere, eller jøder uten israelsk statsborgerskap, noen kristne sionister og ikke minst leiesoldater.
Eksempler florerer. Tre av særlig relevans for USA, for eksempel, er Lavon-affæren i Egypt (1954), angrepet på USS Liberty (1967) og 9/11-angrepene (2001). Verdt å slå dem opp (IKKE stol på Wikipedia eller Googles søkemotor!), men her er en start på den sistnevnte.
Saken om ISIS er enda mer interessant. Angivelig en militant islamsk organisasjon, ser den ut til å ha eksepsjonelt store problemer med å treffe israelske eller amerikanske mål hvor som helst i verden.
Til tross for ressursene til å stille opp konvoier av helt nye hvite Toyota pickup-biler med tunge våpen på lasteplanet og annet utstyr, fant de det som en «nesten» uoverkommelig utfordring å slå det som burde være deres egne viktigste fiender. Besynderlig, ikke sant? Jeg lurer på hvor mange ISIS-ledere som har hatt drinker med sine Mossad- og CIA-kontakter.
Til sluttt så har vi de syriske jihadistene, trolig den mest fascinerende fasetten av det syriske puslespillet. Vi blir stadig fortalt at disse menneskene er islamske fanatikere som bruker nettene sine på å drømme om hvordan de kan drepe ikke-troende, og dagene deres på å prøve å gjøre det (eller er det omvendt?). Men tilsynelatende finnes det «gode» jihadister og «dårlige» jihadister. De førstnevnte er de som gjør møkka-jobben til vestlige regjeringer (inkludert Israel) og angriper muslimske land. Sistnevnte er de som ikke gjør det.
Et blikk fremover
Det er i beste fall risikofylt å forutse hva som vil dukke opp i kjølvannet av det syriske regimets nederlag. Som et minimum forventer jeg at de nye makthaverne beordrer russerne ut fra sine baser i Syria. Selvfølgelig kan russerne velge å bli værende, akkurat som USA ignorerte kravene fra mange svake regjeringer om å forlate deres land. Imperiemakter, selv om de er svekket og vi er i en kaotisk verden, er ofte slik. De tar seg selv til rette.
Vi kan i tiden som kommer få litt mer kjennskap om ISIS og disse «gode» jihadistene i Syria. Nøyaktig hva vil de gjøre med makten de har nå? Vil de bli som Taliban i Afghanistan? Hvis ikke, hva ville det si om deres faktiske karakter og hva slags hatt lederne deres egentlig har? Tankevekkende tider er det, i beste fall.
Det som er klarere er at det som skjedde i Syria vil oppmuntre israelerne til å håndtere palestinerne på Vestbredden og i Gaza, samt Hizbollah i Libanon på sin egen måte. Dette sammenfaller med at når Trump blir president og vil anerkjenne israelsk suverenitet over Øst-Jerusalem og Vestbredden. Trump er mer avhengig av Israel enn de fleste amerikanske presidenter, og Israel vil utnytte det.
Dessuten, med Assad’s Syria fjernet fra spillet, vil fokuset bli flyttet til Iran. Ingen person i USA kan engang være en seriøs presidentkandidat uten å være i Israels lomme, langt mindre bli valgt til det embetet, men de to amerikanske politiske fraksjonene har forskjellige prioriteringer. Hva dette betyr, er at de nykonservative som stables opp i Trumps administrasjon er en sikkerhet for å se dette som en gylden mulighet til å fullføre sin 2001-agenda og nøytralisere Iran. Kjenner vi dem rett, så vil de og jødiske penger presse Trump til å gjøre en av tre ting: (1) støtte Israel i å angripe Iran, (2) samarbeide med Israel om å angripe Iran, eller (3) angripe Iran uten Israel.
Nettoeffekten blir et langt farligere 2025 enn de siste årene har vært, og de har ikke akkurat vært noen lette år. Vi står overfor borgerlige protester hjemme i Vesten og mer krig i utlandet, hvis Trump faktisk setter denne agendaen i kraft. For Israel lover Syrias nederlag og Trumps presidentskap godt på vei mot et «Stor-Israel». For palestinere, libanesere og så mange andre har ting gått fra dårlig til nesten ufattelig verre. For amerikanere og europeere, vi har virkelig utfordrende tider foran oss.
Hentet fra The Unz Review, publisert 8. desember 2024.
Oversatt av Terje Sørensen fra engelsk.
Originalartikkel: Regime Change in Syria: Another Step Towards «Greater Israel»
Forsidefoto: Terje Sørensen
