Derimot: Putin gir Trump et fikenblad.Gir ikke etter på hovedkravene. – Derimot
derimot.no:
Situasjonen er som følger: USA ønsker å trekke seg ut av Ukraina-krigen, et enormt økonomisk og militært tapsprosjekt. Likevel kan de ikke bare erklære: «Dette er Bidens politikk, ikke vår!» og deretter stoppe all økonomisk og militær støtte.
Under samtalen med Putin oppnådde Trump en viss fremgang – en 30 dagers våpenhvile for angrep på energi-infrastruktur i både Ukraina og Russland. Imidlertid har Ukraina allerede brutt avtalen ved å angripe et russisk oljelager, trolig for å demonstrere at de fortsatt kan slå tilbake fra sandkassen.
Trumps hovedproblem er derfor ikke med Putin, men med Zelensky – samt med EU og Storbritannia. Det er juniorpartnerne som ønsker å styre utviklingen videre og fortsette krigen. Vi kan nok forvente betydelig uro i rosenes leir fremover.
Knut Lindtner
Redaktør
Putin gir Trump medhold på en meningsløs, liten bit, men holder fast ved standpunktet fra juni 2024
av Larry C. Johnson
Den mye omtalte telefonsamtalen mellom Donald Trump og Vladimir Putin fant sted tirsdag, som forventet. Det var en god del propaganda i forkant av samtalen… for eksempel fortalte ukrainerne til NY Times at Trump kom til å innrømme Russlands rett til å kontrollere Odessa. Det gikk også rykter om at Putin kanskje ville gi fra seg kontrollen over Zaporhyzhia (Saporosje) atomkraftverk (ZNPP). Det skjedde ikke.
Det hvite hus’ beskrivelse av møtet la vekt på at Trump fikk Putin til å gå med på å suspendere angrep på energiinfrastrukturen i Ukraina. Dette var bare en symbolsk innrømmelse fra Putin, fordi slike angrep ikke er et kritisk element i Russlands militære kampanje. Med våren i luften vil stans av angrep på kraftverk ikke svekke Russlands offensive operasjoner langs hele kontaktlinjen. Kremls redegjørelse for dagens samtale mellom Vladimir Putin og Donald Trump ga imidlertid et mer balansert og krevende perspektiv sammenlignet med Det hvite hus’ redegjørelse. Viktige punkter fra Kremls redegjørelse inkluderer:
1. Putin støttet Trumps forslag om en 30-dagers stans i angrep på energiinfrastrukturen i Russland og Ukraina.
2. Russland identifiserte betydelige problemer knyttet til det å sikre effektiv kontroll over en potensiell våpenhvile, inkludert behovet for å stoppe tvangsinnkalling i Ukraina og gjenopprustningen av ukrainske væpnede styrker.
3. Putin understreket at en viktig betingelse for å avslutte krigen bør inkludere at utenlandsk militær- og etterretningshjelp til Kyiv (Kiev) fullstendig opphører.
4. Kreml understreket en fangeutveksling planlagt til 19. mars, med 175 personer fra hver side sammen med ytterligere 23 alvorlig sårede ukrainske soldater, som en goodwill-gest.
5. Russland uttrykte interesse for å gjenopplive noen av sine diplomatiske aktiviteter i USA, som for eksempel å gjenåpne lukkede konsulater i San Francisco og Seattle.
6. Redegjørelsen fremhevet Putins takknemlighet for Trumps vilje til å bidra til å stanse fiendtlighetene og forhindre tap av menneskeliv, samtidig som han understreket viktigheten av å adressere «krisens grunnleggende årsaker» og anerkjenne «Russlands legitime sikkerhetsbekymringer.»
7. Kreml refererte ikke til Ukrainas rolle i fredsforhandlingene, men pekte i stedet på «alvorlige faremomenter forbundet med forsøket på å forhandle med Kyiv-regimet.»
Samlet sett antyder Kremls redegjørelse at selv om det ble gjort fremskritt i visse spørsmål, er en omfattende våpenhvileavtale ennå ikke ferdigstilt. Mens Donald Trump og teamet hans var fornøyde med resultatene av samtalen, kan det samme ikke sies om Zelensky og europeerne. De er ikke fornøyde.
Dagens samtale sendte et tydelig signal til Ukraina, britene, franskmennene og tyskerne om at de ikke er relevante for noen forhandlinger om å avslutte krigen i Ukraina. Før samtalen med Donald Trump talte Putin på kongressen til Den russiske unionen av industriledere og entreprenører og avslørte at han fullt ut forstår naturen til trusselen fra Vesten. Han ga denne fascinerende analysen av sanksjoner:
«Sanksjoner er verken midlertidige eller målrettede tiltak; de utgjør en mekanisme for systemisk, strategisk press mot vår nasjon. Uavhengig av den globale utviklingen eller endringer i den internasjonale orden, vil våre konkurrenter stadig forsøke å begrense Russland og redusere landets økonomiske og teknologiske kapasitet.
Dessuten, mens de såkalte vestlige elitene tidligere forsøkte å skjule denne konfrontasjonen i sømmelighet, ser de nå åpenbart ikke lenger behov for å være bekymret for hvordan det ser ut, og heller ikke har de til hensikt å være det. De truer ikke bare Russland rutinemessig med nye sanksjoner, men produserer disse pakkene uopphørlig. Man får inntrykk av at selv arkitektene selv har mistet oversikten over restriksjonene som er pålagt og målene deres.
Her har Finansdepartementet talt dem opp. Jeg slår fast med sikkerhet: 28 595 sanksjoner mot enkeltpersoner og juridiske enheter. Dette overgår – med god margin – alle sanksjoner som noen gang er blitt pålagt alle andre nasjoner til sammen.
Selv om det er en gest fra deres side – la oss si at de foreslår å oppheve eller lette noe – kan vi forvente at en annen måte vil bli funnet for å utøve press, for å stikke kjepper i hjulene, slik det var tilfelle med det velkjente Jackson–Vanik-lovtillegget. Sovjetunionen, som det opprinnelig ble innført mot, eksisterte ikke lenger, og forholdet mellom Russland og Amerikas forente stater var på sitt absolutte beste, så godt som det kunne være. Likevel fortsatte lovtillegget å være i kraft. Og da det tilsynelatende ble opphevet, ble det faktisk ganske enkelt erstattet med et annet restriktivt instrument mot Russland. Husk dette: opphevet, deretter erstattet.
Jeg gjentar: sanksjoner og restriksjoner er realiteten i den eksisterende nye utviklingsfasen som hele verden, hele den globale økonomien, har gått inn i. Den globale konkurransekampen har intensivert, og antatt stadig mer sofistikerte og kompromissløse former.
Dermed utfolder det seg bokstavelig talt foran øynene våre en ny spiral av økonomisk rivalisering, og under disse forholdene er det nesten pinlig å minne om normene og reglene til Verdens handelsorganisasjon (WTO), som en gang ble ivrig fremmet av Vesten. En gang… Når? Når disse reglene var til deres fordel … Så snart de ble ufordelaktige, begynte alt å endre seg. Og alle disse forhandlingene stoppet opp. Og faktisk er det ikke lenger noen som trenger dem.
Dette er tydelig, og jeg har understreket det gjentatte ganger: en tilbakevending til eksisterende forhold er umulig. Vi bør ikke forvente fullstendig uhindret handel, betalinger eller kapitalstrømmer, og heller ikke stole på vestlige mekanismer for å ivareta investor- og entreprenørrettigheter. Ja, Alexander Sjokhin refererte til dette, og jeg åpnet med det: vi har våre egne systemiske problemer knyttet til privatisering, til beskyttelse av rettighetene til bona fide-erververe. Mitt standpunkt er kjent. Noen saker står fortsatt stille, men i fellesskap vil vi sørge for at denne saken endelig blir løst.»
Til mine amerikanske medborgere vil jeg sitere min gode venn, Ray McGovern: «Lytt til hva Putin sier.»
Jeg vil også anerkjenne det utmerkede arbeidet til to andre kjære venner – Alex Christoforou og Alexander Mercouris. De ga en dynamittvurdering av telefonsamtalen mellom Trump og Putin.
https://sonar21.com/putin-gives-trump-a-meaningless-concession-but-sticks-to-june-2024-position/
Forsidebildet er KI-generert
