Derimot: Propaganda-tåken er tjukk. Var det en seremoni for ukrainske militære som ble truffet? – Derimot
derimot.no:
Vi publiserer denne artikkelen for å belyse hvordan propaganda fungerer i Vesten. Alt den ukrainske regjeringen sier, presenteres som den rene sannhet, til tross for at det er åpenbart at den stadig lyver. Når president Zelensky hevder at de ukrainske tapstallene er under hundre tusen, samtidig som vi kan vise bilder av en krigskirkegård i Kharkiv med kanskje 50.000 graver, forstår enhver med et snev av realisme at dette ikke stemmer. En person som lyver én gang, har som regel ingen problemer med å gjøre det igjen.
Bucha-massakren fremstår også som en fabrikasjon. Skulle de drepte ha blitt liggende i gatene i flere døgn i påvente av journalister? Hvor var de pårørende? En kritisk iakttaker vil kunne se at mange av disse menneskene trolig ble plassert der nettopp for å møte et ankommende journalistfølge.
I åtte år beskjøt ukrainske styrker storbyen Donetsk med missiler og granater, og drepte over 10.000 mennesker – de fleste sivile. Angrepene var vilkårlige og rammet bredt over hele byen. Dette kunne jeg selv observere da jeg bodde der en uke i juli 2023. Skytingen pågikk kontinuerlig. Hver dag hørte vi flere nedslag. Den siste kvelden før vi skulle reise videre, satt følget mitt på restaurant da det falt granater i vårt nabolag (et rent sivilt område). Trykket var så nært at vi måtte ta tilflukt i restaurantens kjeller.
I løpet av disse åtte årene hørte vi ikke ett eneste ord om dette i norske medier – ikke så mye som et pip. Nå kommer derimot fordømmelsen, etter at Russland har avfyrt to missiler mot en forsamling av militære ledere. Vi kan ikke med sikkerhet si om sivile ble drept, men vi har ingen grunn til å stole på den ukrainske regjeringen – en regjering som gjentatte ganger lyver for sin egen befolkning.
Under følger en egen reportasje om hendelsen. Det er helt nødvendig at også den andre siden blir hørt, slik at i det minste noen kan bevare et klart hode og evne til å vurdere begge sider av en sak. Norske medier utsetter nå befolkningen for massiv ensrettet propaganda, og uten motforestillinger risikerer vi at hele samfunnet mister sin kritiske dømmekraft.
Knut Lindtner
Redaktør
Sumy-missilangrepet: Krig, propaganda og hykleri
Russlands angrep på en samling ukrainske soldater har umiddelbart blitt brukt i informasjonskrigen mot Moskva
Av Tarik Cyril Amar, historiker fra Tyskland ved Koç-universitetet i Istanbul, med fokus på Russland, Ukraina og Øst-Europa, andre verdenskrigs historie, den kulturelle kalde krigen og minnepolitikk.
Den 13. april gjennomførte Russland et angrep mot et mål i den østlige ukrainske byen Sumy. Alle rapporter – vestlige, ukrainske og russiske – er enige om noen grunnleggende fakta: Angrepet besto av to ballistiske missiler; et betydelig antall mennesker ble drept (over 60 ifølge det russiske forsvarsdepartementet; over 20 ifølge vestlige og ukrainske rapporter) og såret (over 110, ifølge ukrainske rapporter).
Utover dette har imidlertid en tett krigståke lagt seg. Eller rettere sagt, en propagandatåke. Vestlige medier og politikere har fordømt det russiske angrepet som i bunn og grunn en grusomhet eller krigsforbrytelse. The New York Times beskrev det for eksempel som at det “slo ned i et travelt sentrum […] søndag morgen, […] og drepte minst 34 mennesker i det som så ut til å være det dødeligste angrepet på sivile så langt i år.” Tysklands kommende kansler, Friedrich Merz (som skal innsettes i begynnelsen av mai), fordømte på et av landets mest populære TV-programmer det han kalte en “perfidiøs handling” og en “alvorlig krigsforbrytelse.”
I USA har Donald Trumps spesialutsending for Russland og Ukraina – om enn stort sett tilsidesatt – Keith Kellogg, vist til sin erfaring som “tidligere militær leder” som “forstår målutvelgelse” for å fordømme det russiske angrepet som “galt.” Han la til at angrepet “på sivile mål i Sumy krysser enhver grense for anstendighet.” Storbritannias statsminister Keir Starmer er “forferdet over Russlands grusomme angrep på sivile i Sumy.”
Både Starmer og Frankrikes president Emmanuel Macron så en anledning til å etterlyse at man “pålegger” Russland en våpenhvile. Merz, på sin side, følte behovet for nok en gang å snakke om å levere tyske Taurus-missiler til Kiev. Det faktum at Ukraina bevisst har unnlatt å etterleve den delvise våpenhvilen som allerede offisielt er innført, ser ikke ut til å spille noen rolle. Heller ikke det faktum at verken Frankrike eller Storbritannia har midler til å tvinge Moskva. At bruken av de tyske Taurus-missilene til å angripe for eksempel Kertsj-broen godt kan invitere til – fullstendig berettiget – russisk gjengjeldelse mot tyske mål, enten i Tyskland eller andre steder, virker heller ikke å være relevant for Merz.
Flere eksempler kunne vært lagt til, men trenden bør være tydelig: I Vesten er nesten alle enige om at det russiske angrepet på Sumy var en grusomhet, og i EU snakkes det – hvis vi er heldige, forblir det bare med snakket – om å utnytte det som et påskudd for å eskalere stedfortrederkrigen ytterligere, der Ukraina brukes opp i kampen mot Russland.
Men denne eskalerende tilnærmingen har to store problemer: Det viktigste er at den ikke er basert på fakta, men på desinformasjon som stammer fra regimet i Kiev, og som ukritisk tas opp og entusiastisk spres av vestlige hovedstrømsmedier og mange politiske ledere.
Selv om det faktisk ikke gjelder alle ledere. Det er det andre, mer praktiske problemet for eskalasjonens forkjempere: Den enkeltperson med mest makt i Vesten spiller ikke med. Trump har ikke fordømt Russland. Han kalte angrepet “forferdelig” og “grusomt” og sa at han hadde fått høre at “de [antageligvis Russland] gjorde en feil.”
Uansett hva han baserer denne uttalelsen på – amerikansk signaletterretning? Høre-sier? – er det politiske hovedpoenget i Trumps første reaksjon at han demonstrativt avsto fra å slutte seg til resten av Vesten i å eskalere, samtidig som han understreket at selve krigen er problemet, og at løsningen er å få en slutt på den.
En tilsvarende tilnærming i en uttalelse på X fra USAs utenriksminister Marco Rubio bekrefter at dette ikke er et blaff, men Trumps – og dermed Washingtons – linje, i hvert fall foreløpig. USAs president har tydelig – og ikke overraskende – bestemt seg for at hans nølende og uavklarte, men fortsatt pågående forsøk på å normalisere forholdet til Moskva er viktigere enn å slutte seg til den siste propagandakampanjen mot Russland.
Trump – så kriminelt på villspor i Midtøsten – har rett i dette tilfellet, selv om han følger svært pragmatiske motiver. Han har dessuten, som det tilfeldigvis er, også rett på et mer grunnleggende plan, noe som bringer oss tilbake til det første problemet med den vestlige hovedstrømsframstillingen av Sumy-angrepet: Til tross for Kievs endeløse historie med bedrag, er Vesten igjen avhengig av nettopp den tvilsomme kilden alene når det hevdes at det russiske angrepet var en forbrytelse. Ukrainas overmodne president, Vladimir Zelensky, har for eksempel fordømt et “grusomt” angrep som rammet “en vanlig bygate, det vanlige livet.”
Macron, Merz, Starmer, Kellogg, The New York Times, The Telegraph – for å nevne noen få eksempler – følger alle Zelensky og Kievs løgn om at dette var et bevisst angrep på sivile. Men i virkeligheten rettet Russland et angrep mot en samling ukrainske soldater. Soldater – ja, selv på en søndag og også på palmesøndag – er legitime mål i en væpnet konflikt. Det er ikke kriminelt å angripe dem.
Det er en grunnleggende juridisk realitet, forankret i krigens folkerett (Law of Armed Conflict). Og når skoen er på den andre foten, kjenner Vesten dette meget godt: Ingen der kalte det en ukrainsk «krigsforbrytelse» da vestlig-levert ukrainsk artilleri i januar 2023 utslettet nesten 100 russiske soldater mens de sov i kvarterene sine bak frontlinjen.
Faktisk er de få ukrainske mediene og politikerne som fortsatt tør å si imot det de facto autoritære Zelensky-regimet, tydelige på at det var ukrainske soldater som var målet: Det store ukrainske (ikke russiske) nyhetsnettstedet Strana.ua har rapportert at ukrainske myndigheter har forsøkt å være vage om den eksakte lokasjonen for det russiske angrepet, samtidig som “stadig mer informasjon kommer frem fra ulike kilder om at det var det ukrainske militæret som var målet for angrepet.”
Mer konkret har den ukrainske parlamentsrepresentanten Maryana Bezuglaya, den tidligere parlamentarikeren Igor Mosiychuk (som tilhører ytre høyre og definitivt ikke er noen venn av Moskva, for øvrig), samt en lokal ordfører uttalt at de russiske missilene traff en prisseremoni for den 117. territoriale forsvarsbrigaden, en ukrainsk enhet som kjemper i regionen.
Det kommer også alvorlige anklager – men ikke bare mot Russland. I stedet er lokale og sentrale ukrainske myndigheter under ild: Mosiychuk og Bezuglaya antyder at russiske styrker kan ha fått nyss om målet på grunn av det som bare kan beskrives som kriminell uaktsomhet, nemlig ubeskyttede invitasjoner til seremonien.
Mosiychuk fordømmer dessuten at arrangørene inviterte sivile, inkludert barn. Han mistenker ikke bare slurv, men også svært tvilsomme motiver. Han mener at en lokal politiker og en parlamentsrepresentant – fra Zelensky-partiet Folkets tjener, for øvrig – brukte den militære seremonien som et “PR-stunt”, og han uttrykker håp om at “søppelet og avskummet”, som han kaller dem, vil bli arrestert.
Russlands forsvarsdepartement har på sin side uttalt at angrepet var rettet mot et møte mellom ukrainske kommandanter. Prisseremoni for troppene, møte mellom offiserer, eller kanskje begge deler – uansett hvordan man ser på det, var dette et militært mål.
La oss være tydelige om én ting: Et stort antall mennesker har dødd og blitt såret, og ja, det inkluderer sivile og barn. Dette er forferdelig, men det er nettopp ikke noe som skal utnyttes for billig politisk gevinst for å gjøre krigen enda verre og enda lengre. I en væpnet konflikt har Russland rett til å angripe ukrainske styrker, akkurat som Ukraina har rett til å angripe russiske.
En annen ting er også klar: De som later som dette var et bevisst angrep på sivile, er enten de som feilinformerer, er feilinformert – eller begge deler. Det er mulig at russiske kommandanter unnlot å ta høyde for sannsynligheten for at også sivile kunne bli drept eller såret. Det er også mulig at de vurderte det, men mente at risikoen sto i forhold til den militære gevinsten de forventet. Den typen vurdering inngår – igjen – i krigens folkerett. Kanskje tok de feil, og kritikere kan gjerne argumentere for det. Men dette var ikke en massakre på sivile – det var et i bunn og grunn militært angrep.
De i Vesten som vil late som noe annet er – dette må også sies – de samme politikerne og mediene som aktivt har støttet Israel mens det har begått en pågående, sjokkerende voldelig og pervers rekke av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser mot palestinerne, så vel som nabolandene Libanon og Syria.
Tysklands Merz, for eksempel, kom med sterke og falske fordømmelser av det russiske angrepet på Sumy, og truer nok en gang med å gi tyske missiler til Kiev. Dette er den samme mannen som ønsker å invitere Benjamin Netanyahu – internasjonalt etterlyst for krigsforbrytelser – til Berlin. Hykleriet er svimlende, men ikke overraskende.
https://www.rt.com/russia/615744-sumy-strike-war-propaganda
Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst
Forsidebildet er KI-generert
