Derimot: Prideuken.Er det noe å reagere på? – Derimot
derimot.no:
Kjedelig å være hetero?
Av Reidar Kaarby, redaktør av HvaMenerPartiene.
I disse dager feires regnbueflagget så det nesten renner over, og noen mener det er så alt for mye med tett program i en hel uke med parader, stands, filmkvelder, foredrag, fester, gudstjenester, kulturarrangementer og flagging. Og jeg forstår dem. For her kan noen smykke seg med L, H, G, B, T og Gud vet hvilke tegn og bokstaver, mens heteroene ikke har en eneste bokstav, med unntak av «fifty shades of gray».
Heldigvis, ingen tror at alle heterofile menn er sexmaniakker som blir så kåt hver gang de ser en vakker ung kvinne at de slår henne i hodet med en klubbe, drar henne inn i hulen sin og voldtar henne, eller dreper henne hvis hun slår opp. Å være «glad i motsatt kjønn» betyr også respekt, ærbødighet, ikke å påtvinge seg, aksept for at et nei er et nei, et ekte ønske om at den andre skal få det best mulig selv om det måtte innebære å forlate forholdet. Å forbryte seg mot kvinner har ikke med heterofil seksuell legning å gjøre, det har med kriminalitet og syke verdier.
Er det kjedelig å være hetero ute en eneste spennende bokstav? Feil igjen, det er ikke kjedelig å være normal, sier du sikkert. Men heterofile er en like mangfoldig gruppe som homofile, det finnes gamle, unge, tykke, tynne, feminine, maskuline, anstendige, uanstendige, pene og stygge, listen har ingen ende. Det finnes heterofile som tenner seksuelt på alt mulig rart, akkurat som det finnes homofile. Og mange heterofile, som homofile, velger å bo sammen med en de er glade i, kanskje etablere en flott familie. Noen bor alene enten de har valgt det eller det bare har blitt slik, det er ikke alltid lett å finne en livsledsager.
At barn er mest utsatt for overgrep fra heterofile menn i sine egne hjem, gir ingen grunn til å stigmatisere heterofile menn, dette er ikke noe som skjer over alt. Heterofile menn liker å tro at alle homofile menn er pedofile, det er også en myte. Derimot er overgrep mot barn kriminelt og sykt, uansett hvem som begår handlingen, og har ikke noe med hetero eller homo å gjøre.
Homofile kan ikke få barn «på naturlig vis». Noen har med seg barn fra tidligere ekteskap, noen adopterer, noen bruker surrogatmor eller sæddonor. Her har heterofile det mye lettere. Jeg har selv jobbet i barnevernet og sett mødre som nærmest driter en unge i året og istedenfor å la dem bli adoptert, lar dem vokse opp i et hjem der de misbrukes seksuelt, fysisk og psykisk. Og når ungene blir så store at de tar igjen når foreldrene vil banke dem, overlates de til barnevernet. Homofile derimot må i større grad kjempe for å få barn, og når barnet endelig ankommer, er det i hvert fall ønsket.
Mer kontroversielt er de få som identifiserer seg med et annet kjønn og kanskje ønsker skifte kjønn. Vi har sett parodiene om idretts-sluggerne som plutselig blir verdensmestre fordi de «skifter kjønn» til kvinne. For ikke å snakke om hvilket toalett man skal velge. Skal man ikke bare få være glad i hvem man vil, men også få være den man vil? Det vi kan være enige om, er at ingen barn skal pådyttes en legning eller identitet eller seksualitet, men at barna må få den tid de trenger til å gjøre sine erfaringer og finne ut av seg sjæl. Dersom samfunnet presser dem inn i en rolle de ikke ønsker, er det noe galt et sted.
For meg er Pride blitt et symbol på mangfold, frihet, aksept, respekt, åpenhet, ærlighet, og ja, litt provokasjon og ekstremisme, at vi alle har «fifty shades» av ett eller annet. Jeg tror vi skal klare en uke Pride uten å ta skade på vår sjel.
