Derimot: Pride-bevegelsens ideologi: Det dreier seg ikke om mangfold og kjærlighet. – Derimot
derimot.no:
Når en grotesk global agenda selges inn, bak trygge og fine ord som mangfold og kjærlighet.
Av Siri Hermo
La meg snakke i klartekst: Pride handler ikke lenger om de homofile, lesbiske og bifiles kamp om inkludering, respekt og det å få elske den de vil. Deres frihetskamp er for lengst blitt kuppet av noen med en stygg og ondskapsfull agenda, der barna nå er under angrep, via denne radikale kjønnsideologien foreningen FRI og Rosa kompetanse formidler. Mer om hvordan den radikale kjønnsideologien erobret Norge kan du lese her:
https://www.gauldalsposten.no/ordetfritt/i/yEx5JA/hvordan-radikal-kjoennsideologi-erobret-norge?
En utflytta gauldaling innrømmer at hun ikke kan nok om dette med FRI og Rosa kompetanse. Jeg tror ikke hun er alene om det dessverre, for som mye annet er det også tyst om dette i det offentlige rom. Hun skriver at hun blir oppriktig skuffet når folk snakker ned Pride-markeringen i kommunen. Jeg blir på min side oppriktig skremt når folk flest fortsatt ikke skjønner hva dette handler om, der de tror de er med på å fremme inkludering og kjærlighet, når regnbueflagget vaier på barnas arena.
Pride er ikke lenger bare et symbol på kjærlighet. Det er blitt en plattform for en politisk og ideologisk kamp der kontroversielle standpunkt fremmes, og rettes mot barna. Dette er godt dokumentert i foreningen FRI sin politiske plattform, som i store trekk er en norsk versjon av Yogyakarta-prinsippene. Disse prinsippene er det spesielt viktig å være oppmerksom på når de nå bringes inn i barnehager og skoler via foreningen FRI.
Bak Pride-flagget finner en juridisk kjønn uten biologisk forankring, innføring at et tredje juridisk kjønn, åpning for altruistisk surrogati, legalisering av sexkjøp og hallikvirksomhet samt pubertetsblokkere, hormoner og kirurgi for barn og ungdom.
Når hele samfunn nå stiller seg bak en ekstrem virkelighetsoppfatning, der barna forledes til å tro de er «født i feil kropp», og kanskje påvirkes til å starte irreversible endringer av kroppene sine, så er det på høy tid at voksne med fornuften fortsatt påkoblet reagerer. For å gjøre det helt klart hva irreversible endringer av barnas kropper handler om, så voksne folk skjønner alvoret, så betyr det at barn og unge skjærer bort kjønnsorganene sine, havner på livslang medisinering med store smerter og aldri kan få barn.
Pride er blitt en radikal politisk agenda, som barna blir en del av der de får noe stort og alvorlig presentert bak fine og trygge ord som mangfold og kjærlighet. Ingen synes undre seg over hvorfor barn, under den seksuelle lavalder på 16 år, skal være med å flagge for noe som fremmer seksualitetsmangfold, fetisjer og BDSM(bondage/disiplin, dominans/underkastelse og sadisme/masochisme.)
Pride handler altså om mer enn solidaritet til LHBTQI+ personer. Via Pride legitimeres og støttes også den radikale kjønnsideologien til foreningen FRI, og det er dette som får fler og fler til å reagere, med rette.
For om det fortsatt er uklart hva jeg ønsker å få frem, så la meg fjerne all tvil: Det som utspiller seg nå handler ikke lenger om voksnes rettigheter. Det handler om å beskytte barna, deres grenser og utvikling. Å skyve voksnes ideologier over på barna handler ikke om mangfold, men er en klar grenseoverskridelse slik jeg ser det. Ønsker du å markere din motstand mot det våre barn utsettes for, via radikal kjønnsideologi, kan du signere dette oppropet.
Det som startet som en verdig kamp for lesbiske, bifile og homofiles rettigheter, er gradvis blitt forvandlet til et ideologisk og politisk uhyre med totalitære trekk, der du avkreves lydighet til det som fremmes. Stiller du spørsmål ved barnas eksponering for Pride er du nå politisk ukorrekt, og en trussel. Vi er kommet i en situasjon der elever irettesettes om de viser til biologiske sannheter, lærere mister jobben om de har mer nyanserte meninger og der akademikere og kunstnere sensureres av mennesker som sier de kjemper for kjærlighet og toleranse. De av oss som stiller kritiske spørsmål blir utsatt for digital hets og mobbing, noen henges ut på sosiale medier og noen opplever at arbeidsgivere kontaktes også. En sak som har fått mye oppmerksomhet i denne sammenheng er Christina Ellingsen sin sak. Hun ble anmeldt for å ha ytret at menn ikke kan bli kvinner, jenter, lesbiske eller mødre. Vi er altså kommet så langt.
Pride er gått av hengslene, og synes være fullstendig ute av kontroll. Det er blitt for mye, og for ekstremt, der bevegelsen også har gått for langt både i sine krav og handlinger. Morten Hegseth en homofil medieprofil skapt av NRK, er et godt eksempel på hvor ille det har blitt. Han skrev i aftenposten.no 26.6.25: «Ja, Pride må være seksualisert. Og det er viktig. Det er politisk. Det er protest». Han legger ikke skjul på hva Pride er, og dette trekkes altså barna inn i. Samme mann forteller også om en uttalelse hans 11 årige stedatter kom med, der hun fortalte at «17 mai er verdens beste dag. For da kan du gå i bunad og bare spise is.» Hans svar på hennes glede over 17 mai var, at «Pride er enda bedre, for da kan du gå i bare bunadssølv og spise pikk». En video av hans uttalelse går nå rundt på sosiale medier. Jeg håper, og tror ikke at dette er gjengs for homofile som gruppe. Men skjønner Hegseth at nettopp slike uttalelser ødelegger selve kampsaken for det Pride i sin tid startet som? Videre rammes vel hans uttalelser til sin stedatter også av straffeloven paragraf 305.
Tar ikke Pride-bevegelsen et oppgjør med de rådende krefter, er den på god vei til å miste all troverdighet. Heldigvis ser fler og fler homofile og lesbiske hvor det bærer hen også. Det snakkes om å ta tilbake GAY-PRIDE. Jeg stemmer for det forslaget.
I den forbindelse vil jeg anbefale et flott og informativt intervju med Tonje Gjevjon, der hun som lesbisk setter ord på de utfordringer de nå står ovenfor: https://youtu.be/Zcqr6DPZBQs?feature=shared
Så, hvor sykt må det bli før folk flest reagerer?
Kampen om barnas kjønnsidentitet er ikke noe som bare skjer i Norge. For de av oss som har fulgt med i timen, kan det opplyses om at dette er en grotesk global agenda uten sidestykke. Så grotesk at den er vanskelig å svelge for de fleste trauste nordmenn. Like fullt får det altså utspille seg, bak ryggen på foreldre og foresatte, uten noe som helst drøft og informasjon i det offentlige rom.
En rapport av David Sørensen oppsummerer hvordan Verdens helseorganisasjon (WHO) og FN fremmer en felles sexagenda for 2030, som vil seksualisere barn fra førskolealder. «Målet er å normalisere en politisk korrekt kjønnsidentitets-filosofi, tidlig sexdebut og «myk» pornografi for en «sunn» seksuell utvikling.» (Newsvoice.se 11.05.23)
I rapporten kan en også lese at seksualisering av barn er endel av FNs agenda for å normalisere pedofili. Rapporten viser til offisielle dokumenter, pedagogiske videoer, populære trender, skolebrosjyrer og litteratur.
På foreningenfri.no -politisk plattform- kan en lese at: «Vi legger FNs menneskerettighetserklæring til grunn i alt vårt arbeid nasjonalt og internasjonalt, og slutter oss til aktuelle konvensjoner for vårt arbeid og målgruppe. Vi slutter oss til Yogyakarta-prinsippene og mener at alle lands myndigheter bør følge disse».
Yogyakarta-prinsippene, som folk flest fortsatt ikke har hørt snakk om, legges til grunn for mye av dagens lovgivning. Mange tiltak som nå endrer Norge, er ikke politisk behandlet av Stortinget, som f.eks. Nasjonal faglig retningslinje kjønnsinkongruens. Bærum kommune jobber for at alle skoler skal sertifiseres som «Regnbuefyrtårn». I praksis betyr det at skolene skal vedta en handlingsplan som skal godkjennes av Foreningen FRI, selv om tiltakene i planen griper dypt inn i forhold som er regulert av Opplæringsloven. Det er snakk om politiske prioriteringer og reformer som i mange tilfeller griper inn i andre personers og gruppers rettigheter.
I juni 2008 vedtok Stortinget den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Yogyakarta-prinsippene ble ikke nevnt i proposisjonen til den nye ekteskapsloven, ei heller var det noe drøft i det offisielle rom om prinsippene. Knapt en uke etter Stortingsvedtaket kom det ut en offentlig handlingsplan med detaljert beskrivelse for hvordan kjønnsaktivister mener staten skal implementere den radikale kjønnsteoriens syn på kjønn, kjønnsidentitet og seksuell orientering i landets egen lovgiving.
Stortinget vedtok i 2013 en diskriminerings lov som la Yogyakarta prinsippene til grunn for hvordan mennesket skal forstås. Flere andre lover er kommet på plass siden, og kan leses om i tidligere nevnte artikkel-«Hvordan radikal kjønnsideologi erobret Norge».
Yogyakarta-prinsippene(YP) er særs interessante og fortjener egentlig en egen studie i seg selv, særlig om en kikker på de med et kritisk blikk. Hver mann og kvinne skal nå få identifisere sin egen sannhet, alt etter hva personen føler seg som. Det finnes ikke lenger en biologisk sannhet, og hevder du dette er det en kriminell handling. Begrepet «menneskerettigheter» forstås på grunnlag av «juridiske krav» bygget på en plattform av seksuelle handlinger, tanker og følelser samt seksuelle identiteter(homofil,lesbisk, panfil,aseksuel m.m).
Prinsippene beskytter i realiteten LHBT-ideologien fra all offentlig kritikk. Alle former for seksuell atferd, som folk velger som grunnlag for å definere sin identitet, er dermed beskyttet mot kritikk. Det endelige formålet med YP synes ikke være å beskytte menneskerettighetene, men å søke privilegier. Dette legger også grunnlaget for et totalitært samfunn, der barn og ungdom ukritisk undervises i denne ideologien og dens styrende prinsipper i barnehage og skole, samtidig som ideologien altså er beskyttet mot kritikk i det offentlige rom.
Gabriele Kuby uttrykker bekymring for at:»polyamorister, pedofile og incestister på grunn av seksuell orientering også kan kreve privilegier og forhindre en kritisk undersøkelse av sin egen livsstil. «Yogyakarta-prinsipper rettferdiggjør deres vidtrekkende krav til privilegier for minoriteter, ved hjelp av begreper som refererer til høye verdier, men som har blitt gjort hule av ideologi.» (Gabriele Kuby, «Den globale sexuelle revolusjonen»)
Boken vier stor oppmerksomhet til spørsmålet om hvordan bl.a skolen er blitt en arena for seksualiseringen av samfunnet, og hvilket alvorlig skadepotensiale dette har. Greit å ha i bakhodet med tanke på Pride, FNs agenda mot barn, foreningen FRI og deres Rosa kompetanse.
Regnbuefargene benyttes altså ikke bare av Pride. En finner det igjen i FNs bærekraftsmål under slagord som Agenda 2030 og det «grønne» skiftet. Som alt annet henger ting sammen. Det handler bare om å se den røde tråden i alt som utspiller seg.
Sånn på tampen minner jeg det norske folk på at valget nærmer seg med stormskritt. Det blir nok et skjebnevalg for nasjonen Norge. Et være eller ikke være for de av oss som ønsker et fritt selvstendig land, der vi som bor her skal bestemme og ikke en fremmed makt. Det er nemlig kun et fritt selvstendig rike som kan si nei til det som kommer fra FN, WHO, WEF samt EU.
Vi er ikke i posisjon til å si nei til noen av de ovenfornevnte, for vi styres juridisk av EU, via EØS-avtalen.
Jeg håper folk skjønner alvoret i dette nå når også barna angripes.
Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst.
Forsidebildet er KI-generert
