Derimot: Ordene som brukes bestemmer forståelsen. Var det en høyre-ekstrem eller en innvandrer som drepte? – Derimot
derimot.no:
En tragedie blir rammet inn som «POLITISK» – I praksis en psykologisk preging i valgkampinnspurten
Av Kjetil Tveit
En kvinnelig etioper ble nylig drept av en serbisk-født 18-åring med tysk statsborgerskap. Altså ble en innvandrer drept av en innvandrer/utlending — nok et innvandrerdrap.
Samme dag rammer blant annet VG saken inn som «politisk motivert» og «høyreekstrem» flere ganger, mens konkrete utsagn holdes tilbake. Summen er ramme + repetisjon + fravær av sitater — altså psyops-lignende preging: leseren får en etikett som fortolkningsnøkkel, men ikke materialet som begrunner den.
At innvandrere dominerer drapsstatistikken med en helt vanvittig margin — og at vi er i ferd med å få «svenske tilstander» er pinlig for det politisk korrekte ånds-snobberiet i Norge som dominerer både konsernmediene og politi-toppene (mens mange polititjenestemenn i felt river seg i håret).
Astrid Mæland skrev i VG samme dag:
«Var motivet høyreekstremt, står vi foran en debatt som handler mindre om «svenske tilstander» og mer om rasisme i Norge.»
Hvordan er det mulig?
Den pensjonerte NRK-veteranen Anders Magnus skrev i Aftenposten i august:
«Valget er enkelt: fortsatt innvandring eller fortsatt velferdssamfunn.»
(ja… du må være pensjonert for å snakke sant i Norge)
Magnus forklarer at dette regnskapet aldri vil kunne gå rundt.
Vi vil aldri kunne fortsette å ta inn innvandrere fra ikke-vestlige land og samtidig forvente at vi kan ha et forsvarlig og godt velferdssystem.
Den 18-årige serberen var i en institusjon — som ikke hadde tilstrekkelige resurser — fordi vi har for mange innvandrere.
Faktisk hadde de så lite resurser at de måtte la en kvinnelig etioper være alene med serberen som angivelig er en kjent farlig høyreekstrem. En angivelig ekte rasist mot en mørkhudet kvinne alene på vakt. Hva kunne vel gå galt?
Magnus hadde rett. Og enda verre: velferdssystemet har allerede kollapset. Vi har fått svenske tilstander. Ikke på grunn av rasisme i Norge som Meland hevder. Norge som sammen med Sverige antageligvis er de minst rasistiske landene i verden.
Dette skjer på grunn av importerte traumer, som vi dessverre aldri vil kunne håndtere, samt importert ekstremisme av mange slag — fra ikke-vestlige land (Serbia regnes ikke som vestlig i kriminalstatistikken).
Det skjedde IKKE fordi Ola Nordmann er i ferd med å bli høyre-ekstrem.
Det var på grunn av innvandrings-indusert resursknapphet i et knestående velferdssamfunn som kniper ned på eldrevelferd — og som til og med har begynt å stjele opptjent pensjon fra folk for å få råd til «nysatsingen» fra fjerne land.
Politiet var lynraske med å lekke unormalt mye informasjon (tolkninger uten sitat) fra avhøret og få stemplet hovedårsaken som «høyre-ekstremisme» — og absolutt ikke årsaken til ressursknapphet i institusjoner, eller importert ekstremisme. Sånn sett er det mer enn åpenbart at de står i ledtog med medieredaksjonene — eller omvendt om man vil.
Jurist Marius Reikerås skrev på Facebook i dag:
«Politiet er ikke et partiprogram!
Politiet skal etterforske lovbrudd objektivt – ikke klassifisere folk politisk.
Når politiet begynner å sette merkelapper på mennesker etter ideologi, er vi på vei inn i et farlig landskap: rettssikkerhet svekkes, objektiviteten forsvinner og tilliten brytes ned.
Politiet skal være nøytrale. Punktum.»
Hva kan årsaken til denne løgnaktigheten være?
Ingen anstendige mennesker forsvarer høyre-ekstremisme. Så hvorfor er det et problem om man er kreativ med å bruke høyre-ekstremisme som eneste drapsårsak?
Da vil jeg begynne med et annet sitat fra advokat Rune Østgård på X i går:
«Jeg bruker å si at rasisme er tegn på lav intelligens. Men det er tegn på enda lavere intelligens hvis man setter likhetstegn mellom rasisme og å være imot innvandring.»
Dette er nemlig et problem i dag: en klinisk dumhet har inntatt samfunnet. Jeg har pratet med flere innvandrere som selv er like innvandringskritisk som meg. Man kan si mye om innvandrere, men det er tross alt bare en liten brøkdel som ødelegger for de andre.
Blant annet har de ikke rukket å bli så norske at de klikker i vinkel om man prater åpent og ærlig om saker og ting, derfor trives jeg ofte best med dem. Mange av dem synes nordmenn er ekstremt naive og lettlurte.
Klinisk dumhet er en grunn, og jeg skal komme tilbake til hvorfor vi har blitt det, men her er en viktigere:
Det er valgkamp (og også politiet har derfor kvesset klørne)
I flere tiår har man forsøkt å stemple innvandrings-skepsis som rasehat og høyre-ekstremisme. På denne måten kan man male et bilde av enorm vekst i nazisme, høyre-ekstremisme, rasisme i samfunnet, for slik å stjele politiske poeng fra krefter og partier som virkelig mener at vi må ha en stopp i innvandringen. Det er et politisk spill. Og politiet er med på det.
Se bare på Norgesdemokratene. Du finner ingen rasisme verken i partiprogrammet eller fra uttalelser fra ledelsen der. De sier bare saker som er sant om innvandring: for å løse problemet. Enkelte andre partier mumler litt. Resultat? Ingenting skjer, mens de som virkelig mener det blir brunbeiset som en advarsel til andre som måtte finne på å snakke sant. Anders Magnus tør som nevnt, siden han er pensjonert, men ingen kan gjøre sånt midt i en karriere — eller politisk karriere.
Med dette spillet klarte de å vingeklippe FrP (som fortsatt har mye bra grasrot) som etterhvert fikk en puddel-ledelse, og som til og med liberaliserte innvandringen da de satt i posisjon.
Ordet blir brukt i preging — Derfor er det så viktig
Man knytter en rekke fenomener til det emosjonelle ordet «høyre-ekstrem» o.l. På denne måten kan man skremme folk bort fra å være kritisk til havvind, elektrifiseringen av sokkelen, krav om ekte placebo-kontrollerte vaksiner, kritikk mot korrupsjon i den grønne næringen, å mene at ytringsfrihet gjelder også for folk du misliker, å spørre etter metode før metaforer (tall, kilde, definisjon), å foreslå at kriminalitetsstatistikk bør publiseres tydelig – uten adjektiver, å ville ha like regler for alle, uten unntak for «de riktige», å lure på hva ordet «hat» betyr i en sak, utover «sterk uenighet», å bruke ordet «nasjonal» uten å stå til ansvar for verdens synder, å mene at sensurkomiteer er dårlig idé, selv «mot desinformasjon», å spørre hvem som betaler når «uavhengige eksperter» uttaler seg, å si at 2 + 2 = 4 også uten kontekstparagrafer, å skrive «vis meg kriteriene for ‘høyre-ekstrem’» før du nikker til etiketten.
Du skjønner tegningen. Den triste hendelsen i går blir brukt til preging som kan gi politiske poeng i en rekke saker — i den kliniske dumheten. Dette er gull i valgkampen.
Hvordan foregår preging?
Preging er enkelt: Man gjentar utvalgte ord mange ganger, utelater andre, og knytter dem til på forhånd demoniserte merkelapper. Slik styres hva som oppleves som viktig — uten at det nødvendigvis legges fram mer fakta.
Det var lett å se at denne VG-saken om tragedien fra få dager siden var en psykologisk operasjon (i samarbeid med politiet) der man har brukt preging, som selvsagt aldri må forveksles med journalistikk. Jeg har foretatt en analyse. Slik brukes preging i VG-saken:
1. Repetisjon (illusory truth)
Nøkkelordene gjentas flere ganger: «politisk motivert» (tittel, kortversjonen, Metlid-sitat, Støre-sitat) og «høyre-ekstreme holdninger» (kortversjonen, Metlid, PST). Gjentakelsen gjør rammen mer selvfølgelig enn begrunnet.
2. Seleksjon / utelatelse
Konkrete utsagn som skal underbygge merkelappen gjengis ikke («politiet ønsker ikke å kommentere»; ingen sitat-eksempler fra avhør). Slik vokser etiketten, mens dokumentasjonen forblir fraværende.
3. Assosiasjon (priming)
«Politisk motivert» opptrer side om side med «høyre-ekstreme holdninger» og ord som «brutalt». I sidekolonnen ligger relaterte saker med terror-språk. Samlet primes leseren til én tolkning før fakta er lagt fram.
4. Plassering (framing)
Etikettene ligger øverst (tittel, kortversjon, tidlige sitater). Nyansen «flere hypoteser åpne» kommer lenger nede i teksten, med lavere vekt. Dermed settes tolkningsrammen før forbeholdene.
5. Kildestabling (consensus-effekt)
Tre autoriteter gjentar samme spor: politi (Metlid), PST, statsministeren. Når flere institusjoner bruker overlappende ordvalg, oppfattes rammen som bredt bekreftet – selv uten nye fakta.
Hypnotisører
Slik ser manuset ofte ut etter et tragisk dødsfall: Finn en merkelapp, gjenta den, og la resten forsvinne i tåke. «Hvordan kan vi få det til å fremstå som noe annet enn det faktisk er? Hvordan hypnotiserer vi publikum?»
Effekten er at en tragedie blir til en gullgruve for å demonisere uønskede meninger i valgkampinnspurten: vindkraftmotstandere, ikke-sosialister, innvandringskritikere — velg selv. Samme dag rulles rammen ut: politisk motivert, høyre-ekstremt, mens konkrete utsagn holdes tilbake. Kildestablingen (politi–PST–politikere) gir lyden av konsensus, ikke dokumentasjon.
Det er slik preging fungerer: si det ofte, dropp det som skurrer, koble det til ord folk allerede frykter. Resten av virkeligheten får vente til etter valget.
Når flere redaksjoner synger samme refreng, skjer noe forutsigbart: ekkokammeret gjør folk sikre – ikke kloke. Journalistene leser hverandre, går i samme miljø og ender i en sirkel av bekreftelser der grensen mellom hva som er sant og hva som bare klinger riktig, viskes ut. Ironien er at hypnotisørene blir selv mest hypnotisert.
VG oppfører seg som en forlengelse av Arbeiderpartiets verdensbilde. Allerede i 2018 sa Gro Harlem Brundtland i Dagsavisen: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.»
Med sosiale medier sprakk hypnosen hos mange: folk kan sjekke kilder selv. Resultatet er at mediene blir en karikatur av seg selv i sin desperasjon.
Når de skrur opp volumet og gjentar merkelapper til ørene blør, får de motsatt effekt: flere ser spillet.
Et lite tips til VG: ikke overdriv så voldsomt. Folk ler av dere.
Innlegget er hentet fra Kjetil Tveits facebook-side.
