Derimot: Om ikke å kjenne sin fiende. Hvorfor USA taper alle slag. – Derimot
derimot.no:
Vi har sakset denne artikkelen fra Moon of Alabama. Gammel visdom er det alltid lurt å ha med i bagasjen. Men våre ledere tror at de har oppfunnet kruttet – og så klarer de ikke holde det tørt engang. Tragisk.
Knut Lindtner
Redaktør
Å ikke kjenne sin «fiende»
«Om du kjenner fienden og kjenner deg selv, trenger du ikke frykte utfallet av hundre slag.
Om du kjenner deg selv, men ikke fienden, vil du lide et nederlag for hver seier du vinner.
Om du verken kjenner fienden eller deg selv, vil du tape hvert eneste slag.»— Sun Tzu, Krigens kunst, III.18
Jeg blir stadig forbauset over hvor lite vestlige regjeringer forstår sine egne (manglende) kapasiteter, og hvor lite de forstår naturen og evnene til sine «fiender».
De kjenner ikke til grunnleggende økonomiske og sosiologiske fakta om sine motstandere. De handler ut fra det tøvet de selv har begynt å tro om «fienden». De overvurderer sin egen posisjon, regner feil, og blir forbauset når den faktiske virkeligheten snur seg mot dem som følge av det.
Vi kan minne om, slik Tucker Carlson gjør her, at USA ble «forsikret av noen av de dummeste menneskene på planeten, som i dag sitter i det amerikanske senatet, at Russland bare var ‘en bensinstasjon med atomvåpen’.»
Sanksjoner ble innført mot Russland, men de rammet ikke Russland – de rammet i stedet dem som innførte dem.
Trump-administrasjonen innførte nylig 50 % toll på alle varer fra Brasil (selv om USA har handelsunderskudd med landet). Målet var å straffe regjeringen og rettsvesenet for å gå videre med tiltaler mot den tidligere presidenten Jair Bolsonaro for å ha forsøkt å gjennomføre et kupp etter at han tapte valget.
Men Brasil er et nasjonalistisk, velutviklet land som er allergisk mot utenlandsk innblanding. Alle som kjente dette faktum kunne forutsi reaksjonen:
«For [president] Lula, hvis venstreallierte går mot et vanskelig valg i 2026, er dette en gavepakke. Målinger viser fornyet støtte til hans administrasjon i møte med amerikansk mobbing orkestrert av Bolsonaro. Tollene rammer dessuten næringslivseliter som ofte er blant Lulas konservative motstanderes viktigste støttespillere.
‘Det som skulle være en maktdemonstrasjon fra MAGA og dets brasilianske avlegger har blitt en politisk gave til Lula, som nå kan fremstå som et symbol på nasjonal motstand, mens motstanderne må velge mellom lojalitet til Bolsonaro og økonomiske interesser hos sin egen velgerbase’, bemerket Brasil-historiker Andre Pagliarini.»
Handelskrigen mellom USA og Kina er et annet eksempel på hvordan manglende kunnskap om motstanderen førte til tap:
Da Trump i april hevet tollsatsene på kinesiske varer, trodde flere av hans topprådgivere at Beijing raskt ville gi etter, gitt den økonomiske nedgangen i Kina. I stedet kalte Beijing Trumps bløff – og svarte med å begrense eksporten av sjeldne jordmetaller som er avgjørende for amerikansk bilindustri, våpenproduksjon, medisinsk utstyr og elektronikk.
Da forsyningene stoppet opp, begynte Trump og andre ledere å få telefoner fra konsernsjefer som advarte om at fabrikkene deres snart måtte stenge. Ford, Suzuki og andre selskaper måtte stenge fabrikker på grunn av manglende råvarer.
Trump og hans rådgivere visste sannsynligvis ikke engang hva sjeldne jordmetaller var. De visste ikke at Kina har monopol på å raffinere dem til magneter. De visste ikke at slike magneter er nødvendige for å lage amerikanske høyteknologiske produkter.
Kina utnyttet i tillegg USAs egen «nasjonale sikkerhet»-retorikk for å få sitt svar til å fremstå legitimt:
Trump var den første til å bruke amerikanske eksportrestriksjoner som våpen, da han rettet dem mot Huawei og innførte globale begrensninger på amerikansk teknologi i sin første periode. Biden-administrasjonen utvidet disse restriksjonene.
Bekymret for Kinas fremvoksende AI-kapasitet og dens potensielle militære betydning, slo Biden-administrasjonen ned på eksport av Nvidia-brikker – det mest effektive kvelningspunktet mot kinesisk AI-utvikling.Når kinesiske tjenestemenn i ettertid protesterte mot USAs teknologikontroller, svarte amerikanerne med at det dreide seg om nasjonal sikkerhet – og derfor ikke var til forhandling.
Men i et møte i Genève i mai hadde Kina endelig et effektivt motargument. Beijing hevdet at deres mineraler og magneter – som blant annet brukes i jagerfly, droner og våpen – var «dual-use»-teknologi (både sivilt og militært anvendbare), akkurat som AI og databrikker. De krevde gjensidighet: Hvis USA ville ha en jevn flyt av sjeldne jordmetaller, måtte Washington også lette på sine eksportkontroller.
Kina har nå gjenvunnet tilgang til Nvidia-brikker, og Trump forsøker å få i stand et møte med Kinas president Xi. Det er åpenbart at Kina har vunnet dette slaget.
Jeg er sikker på at det finnes noen spesialister på Kina, dypt nede i USAs Handelsdepartement eller i Utenriksdepartementet, som visste hvordan Kina ville kunne slå tilbake. De hadde sikkert gjennomgått scenarioene og forutsett motreaksjonen.
Men amerikanske politikere – enten det er Obama, Biden eller Trump – er for selvhøytidelige til å tvile på sin egen innsikt i motstanderen. De kjenner ikke sine «fiender». De slagene de planlegger og setter i gang, ender uunngåelig i katastrofe.
Etter å ha sett USA tape den ene utenrikspolitiske konfrontasjonen etter den andre de siste 25 årene, ventet jeg lenge på at fornuften skulle seire. At man før et nytt «eventyr» skulle gjøre realistiske antakelser. Jeg forventer ikke lenger at det vil skje.
Noen hevder at USA står sterkt, og at det – til tross for kaoset slike nederlag skaper – likevel vinner på sikt. Men sannheten er at bare noen få tjener på å starte og tape disse slagene. Landet som helhet svekkes av det.
