Derimot: Olav Boye:Nei til EU: En bremse på EU-motstanden. Legg ned NtEU

Derimot.no

derimot.no:

Henta fra politikus.no

Olav Boye har tidligere representert Grafisk forbund i EU/Brüssel. Han har sendt denne kommentaren etter å ha hørt den nye lederen i Nei til EU, Einar Frogner, på Buskerud Nei til EUs årsmøte. Boye framhever:

  • Det er vesentlig at kampen mot EU er siktet inn mot Lisboa-traktaten, som styrer all politikk utvikling av EU på veien mot et framtidig Europa Forente Stater. Nei til EU har også sviktet grovt i den saken, ingen har fokus på Lisboa-traktaten.
  • Folk som er for EØS-avtalen er for EU og er til enorm skade for kampen mot EU.
  • Nei til EU har tapt alle saker siden folkeavstemminga i 1972 og enda verre siden EØS-avtalen ble påtvunget oss fra 1. januar 1994.
  • De såkalte Nei til EU-partiene – SV, Senterpartiet og Rødt – har sviktet sine oppgaver i alle år og det er liten grunn til å tro at de vil bli mer troverdige motstandere av EU i tiden som kommer.
  • Hvis Nei til EU hadde tatt forslaget om Europas Forente Stater alvorlig og satt den øverst på sin dagsorden, kunne det ha blåst nytt liv i debatten mot EU.
  • Kanskje det er like greit at Nei til EU blir lagt ned. Engasjement og kampen mot EU må tas inn i de politiske partiene og ses i sammenheng med den politiske debatten og kampen i Norge, for en sjølstendig nasjonal stat, basert på solidaritet og folkestyre.

Synspunktene er Olav Boye sine.

Olav Boye:

Nei til EUs nye leder, Einar Frogner, var innleder på årsmøte til Buskerud Nei til EU, i Drammen 25. mars 2023. Han holdt et tradisjonelt innlegg om Nei til EU og deres arbeidsoppgaver og politisk utfordringer.

Det er grunn til å kommentere noen av de aktuelle synspunktene:

Nei til EU legger vekt på at Norge må benytte seg av handlingsrommet i EØS-avtalen. Et slikt handlingsrom er en myte som stadig gjentas for å forsvare at en aksepterer EØS-avtalen og bare har fokus på såkalt medlemskap i EU. Det er ikke lett for byråkratiet i Brussel å få med seg alle EU-landene for vedtak som legges fram av Kommisjonen eller dommer fra EU-domstolen. Det tar tid og ofte starter prosessene fordi det er skepsis eller direkte motstand til forslagene. I Norge oppleves den trege prosessen som et handlingsrom, som Nei til EU tror de kan bruke til å stoppe nye lover — direktiver, forfordringer eller dommer fra EU-domstolen. Hvis en er i stand til å oppsummere alt som er vedtatt siden EØS-avtalen trådte i kraft, vil en se at dette ikke er riktig.

Norge tok imot 197 nye direktiver, forordninger og dommer, den siste uka, i henhold til Lovdata, som sender ut en oversikt hver uke. Det er dobbelt så mange regler enn i fjor, så tempo i nye regler inn til Norge holder et høyt nivå. De fleste er deler av større politiske saker, som er EUs strategi for å snikkinnføre nye regler uten at folk flest reagerer. Vi kjenner mønsteret med jernbanepakke 1, 2, 3 og 4. Nei til EU har ingen forståelse for hva som skjer fra dag til dag og har ikke evnen til å se dette i sammenheng. De har ingen motstrategi for å vise folk hva som skjer og få stoppet den negative utviklingen.

Mine kontakter i Brussel, det er bare to tilbake, en har ledende stilling i generaldirektoriet 5 og den andre jobber i dag som lobbyist og tjener dobbelt så mye som en EU-byråkrat. For et par år siden gjorde de meg oppmerksom på at utenforlandet Norge er mer tilpasset til EUs politikk enn flere av de såkalte EU-statene. Det skyldes at norske politikere tilpasser seg EU og ikke minst den markedsliberale politikken som er fastsatt i Lisboa-traktaten, pr. definisjon EUs grunnlag. I flere EU-statene er det stor motstand mot EUs sentralisering som fratar statene styringen med egen politikk og svekker det nasjonale folkestyret. En slik motstand har vi ikke i Norge, selv om Nei til EU forsøker å sette fokus på enkelte saker, som ACER, kontrollorganet til energiunionen.

I 1955 foreslo Jean Monnet at en skulle skape Europa Forente Stater, men det måtte skje raskt. Han lyktes ikke med sine planer, men Europabevegelsen, med filialer i de europeiske statene, har alltid gått inn for et føderalt Europa. EU oppnevnte et konvent som skulle legge fram forslag til en europeisk grunnlov, men dette forslaget ble avvist i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. Kommisjonen hevdet at saken ikke var moden og la konventets forslag i en skuff. Året etter kom det tilbake som Lisboa-trakten, uten de typiske euronasjonale symbolsakene, som EUs flagg, EUs hymne, med mer. Det er vesentlig at kampen mot EU er siktet inn mot Lisboa-traktaten, som styrer all politikk utvikling av EU på veien mot et framtidig Europa Forente Stater. Nei til EU har også sviktet grovt i den saken, ingen har fokus på Lisboa-traktaten.

Nei til EU består av medlemmer og tillitsvalgte som er mot norsk medlemskap i EU, men ser på EØS-avtalen som et nasjonalt kompromiss. EØS-avtalen er ikke et alternativ til EU, men en vesentlig del av EUs utvikling. Folk som er for EØS-avtalen er for EU og er til enorm skade for kampen mot EU. Når Nei til EU ikke tar en kamp mot EØS-tilhengerne, er Nei til EU ikke en troverdig organisasjon eller folkebevegelse mot EU og markedsliberalismen.

EU tar ikke hensyn til de faglige rettigheter som er fastsatt i ILO. Det skyldes blant annet at FN ikke har noe forhold til EU, som ikke er en statsdannelse og derfor ikke har noen rettigheter i FN-systemet. Det er alle EU-statene som er medlemmer i FN, med Frankrike som fast medlem av Sikkerhetsrådet. Kampen mot raseringen av faglige rettigheter må tas direkte med EU og stå høyt opp på dagsorden i de nasjonale faglige organisasjonene. Det er har liten hensikt å benytte seg av Europeisk Faglige Samorganisasjon (EFS), som ser på seg sjøl som en del av EU-systemet og følger EUs dagorden. Det skyldes et svik fra ledende tillitsvalgte fra land som styrer EFS.

EU og Europa er inne i en alvorlig krise som i hovedsak skyldes deres egne, gale politisk valg. EU og NATO er på linje i det fleste utenrikspolitiske utfordringene og følge stort sett USA imperialistiske politikk mot land som ikke gjør som USA krever. De ser på seg sjøl som verdens herskere og har, sammen med NATO, drept millioner av uskyldige mennesker i Jugoslavia, Irak, Afghanistan, Syria, Jemen, for å nevne noen. EU er med på denne voldelige politikk. I dag er det fasciststyrte Ukraina som står på dagsorden. Enorme penger og militærmateriell pumpes inn i det korrupte Ukraina, hvor 70 prosent forsvinner i lommene til et titall oligarker, som styrer Ukraina. Det er grunn til å stille spørsmål om hvorfor ikke EU og Ukraina står på dagsorden i Nei til EU.

USA og EU har pålagt mer enn 250 sanksjoner mot Russland, for å knekke deres økonomi. Det har slått tilbake til EU som er oppe i store økonomiske kriser. Når USA med hjelp av Norge ødelagt Nord Stream 1 og 2, mistet Tyskland og resten av EU, tilgangen til billig gass fra Russland. Den norske statsministeren Jonas Gahr Støre hevder at det er Russland som har stengt EU ut fra russisk gass, noe alle vet at det er en grov løgn. Vil norske myndigheter innrømme at de var delaktig i denne grove terroraksjonen mot det europeiske folk og næringsliv? Norge tjener nå store penger på salg av gass til EU-land. Mener Nei til EU at dette er en kampsak som må settes opp på dagsorden, eller mener de at vi kan leve med den nasjonale skammen?

Nei til EU har tapt alle saker siden folkeavstemminga i 1972 og ennå verre siden EØS-avtalen ble påtvunget oss fra 1. januar 1994. De såkalte Nei til EU-partiene — SV, Senterpartiet og Rødt — har sviktet sine oppgaver i alle år og det er liten grunn til å tro at de vil bli mer troverdige motstandere av EU i tiden som kommer.

Hvis Nei til EU hadde tatt forslaget om Europas Forente Stater alvorlig og satt den øverst på sin dagsorden, kunne det ha blåst nytt liv i debatten mot EU.

Det er ingen ting som tyder på at det kan skje. Hva så?

Kanskje det er like greit at Nei til EU blir lagt ned.

Engasjement og kampen mot EU må tas inn i de politiske partiene og ses i sammenheng med den politiske debatten og kampen i Norge, for en sjølstendig nasjonal stat, basert på solidaritet og folkestyre.

Les artikkelen direkte på derimot.no