Derimot: Kan vaner endres ved viljens kraft?I Norge bygges motorveier. Er det klimatiltak? – Derimot
derimot.no:
Klimatiltak
De daglige vanenes konserverende kraft
Av Wolfgang Streeck
Dette er tredje og siste del av essayet til Wolfgang Streeck om den vanskelige kampen for å stanse de påståtte årsakene til klimaendringene. I Streecks essay var dette innledninga. Utgangspunktet er ei bok av Jens Beckert som handler om påstanden at ingen bryr seg om de grunnleggende samfunnsendringene mot klimaendringene som derfor trues med å mislykkes.
Innlegget er hentet fra Politikus
Som i Norge: Hvorfor utvides det stadig veger og bygges nye motorveger, som ny E18 inn til Oslo vestfra for at de rikeste skal få kjøre statssubsidiert elbil til jobben mens andre må nøye seg med et tog som går rett som det er? Hvorfor er den norske statsledelsens praktiske politikk sånn at forklaringene ikke kan være en annen enn at økt privatbilisme fører til at gjennomsnittstemperaturen i verden synker med den norske tilrettelegginga for økt privatbilisme?
Denne delen av Streecks essay handler om hvordan hverdagslivets konserverende kraft virker. Imot det som «alle» sier er den eneste mulige nærmest revolusjonerende kulturelle endringa. Det tok 500 år før kristendommens religion fikk statsmakt i Europa.
Politikus
Wolfgang Streeck:
Hverdagslivets konserverende kraft
Hvor kommer denne motstandsdyktige konservatismen fra, som kan få de vakreste planer for den vakreste nye begynnelse til å mislykkes, som i Brechts ballade om den menneskelige planleggingens utilstrekkelighet: «… And then make a second plan/ Neither of them will work».
Lytter vi til Luhmann, følger tregheten i menneskets livsstil nettopp av det faktum at den ikke er naturgitt, og at den derfor alltid kan være annerledes. Belastet med å håndtere sin unaturlige og derfor skjøre hverdag, som krever konstant oppmerksomhet, er den innleiret i et tett nettverk av sosiale relasjoner og holdes sammen på en kompleks måte. Derfor har mennesker vanskelig for å engasjere seg i det ukjente med et alternativ som skremmer dem enda mer enn det kjente, som allerede er skremmende nok. Et annet liv, en annen hverdag er det en måte å få slutt på klimakrisen på? Et liv uten sommerferie i Syden, uten utenlandsreiser? Prøv å forklare det til dine venner og barn. Det er mulig, men det er også meningsløst.
Hvis det, som Beckert antyder, krever en global menneskeskapt kulturendring for å håndtere de globale menneskeskapte klimaendringene – en idé det er mye som taler for – kan vi kanskje lære noe om forløpet og forutsetningene for dette fra noenlunde sammenliknbare historiske overganger.
Seriøs kulturendring betyr å leve annerledes, ikke for noe formål, men fordi man tror man må gjøre det for sin egen skyld, uavhengig av om andre tror det samme og gjør det samme. Dette gjelder i alle fall den typen klimavennlig kulturendring som ville være nødvendig for å løse det såkalte «gratispassasjerproblemet», som økonomer kjenner så altfor godt, men som likevel påberopes gang på gang. Vi trenger ikke lenger å ville spise kjøtt fordi vi ønsker det; statlige belønninger kan like lite få oss til å gjøre det som statlige straffer kan lokke oss til å gjøre det. I så måte er en sammenlikning med religiøs endring nærliggende, særlig siden den nye kulturen vil måtte oppfatte naturen rundt seg som noe hellig, som en ryggmargsrefleks, som noe hellig, som noe det ville være helligbrøde å røre ved, som skal bevares og restaureres snarere enn forbrukes, som man har ærbødighet for, selv om man bruker den, innafor de grensene som den setter.
Hvordan skjer en så dyptgripende kulturell endring? I Europa kan vi tenke på overgangen fra hedenskap til kristendom i senantikken. Til tross for alle forskjellene kan vi lære av den hvor krevende en slik prosess kan være og hvor lang tid den kan ta – og at det må tas hensyn til politiske behov, åndelige behov og gunstige omstendigheter for at den skal være mulig.
Den nye kulturen vil måtte oppfatte naturen som omgir den som noe hellig, som sacrum, som numinosum, som noe det ville være helligbrøde å røre ved, som skal bevares og restaureres snarere enn forbrukes, som skal æres, selv om den brukes innenfor de grensene den selv har satt.
Hvordan skjer en så dyptgripende kulturell endring? I Europa kan vi tenke på overgangen fra hedenskap til kristendom i senantikken. Til tross for alle forskjellene kan vi lære av den hvor vanskelig en slik prosess kan være og hvor lang tid den kan ta. For å gjøre den mulig må politiske behov, åndelige behov og gunstige omstendigheter spille sammen.
Forfølgelsen av de kristne begynte tidlig i det første århundret etter år 0 og fortsatte med ujamne mellomrom i mer enn 200 år. Likevel klarte ikke forfølgelsene å utrydde den kristne troen før Konstantin den store opphøyde den til statsreligion på begynnelsen av 400-tallet.
Dette betyr imidlertid ikke at hele imperiet eller hele samfunnet i imperiet blei kristna fra da av. Det var tilbakefall, også blant herskerne, for eksempel da keiser Julian, kalt Apostata, den frafalne, (født inn i den konstantinske keiserfamilien i 330, utdanna ved det fortsatt hedenske akademiet i Athen, keiser fra 360 til 363) gjorde et forgjeves forsøk på å gjenopprette hedenskapet. Konstantin selv hadde brukt den gamle republikansk-hedenske tittelen Pontifex Maximus —den eneste tittelen som keiserne siden Augustus hadde klassifisert seg selv med i den republikanske tradisjonen — for å gjøre seg sjøl til overhode for den kristne kirken, sjøl om han aldri var døpt. Hans mor var kristen, mens hans far og han sjøl var og forble hedninger. Et halvt århundre seinere vokste Augustin, den viktigste teologen i den latinske halvdelen av imperiet, biskop av Hippo i Nord-Afrika fra 395 til 430, også opp med en hedensk far og en kristen mor, og som kjent tok han seg god tid på veien til kristendommen. Jamfør hans etter eget utsagn lettsindige bønn til Gud om «kyskhet og avholdenhet, men ikke ennå». Det tok minst fem århundrer før den sosiale endringen fra hedensk fråtseri til kristen selvbeherskelse ble kulturelt virkeliggjort.
Dette er desto mer bemerkelsesverdig når vi tenker på at det var gode «funksjonelle» grunner for overgangen fra hedenskap til kristendom, akkurat som det i dag er gode grunner for overgangen fra konsumkapitalisme til noe helt annet. Det enorme riket, fra Eufrat og Tigris til grensen mot Skottland, krevde stabilitet og styrbarhet — et permanent legitimitetsgrunnlag for herskeren. Det er mer pålitelig enn å bli utropt til hærfører av tropper stasjonert ved rikets grenser, samt muligheten for å styre rikets deler, særlig byene, sentralt ovenfra og etter en enhetlig lov. Begge deler krevde en ny, universalistisk conscience sociale, dvs. en religion. I hedenskapet var religionen lokal – folk dyrka ulike guder avhengig av hvor de bodde, utførte lidenskapsløst tradisjonelle riter med liten åndelig betydning, og hadde tilsynelatende fått nok. Da keiserne insisterte på at det skulle etableres en generell keiserkult ved siden av de lokale kultene, ble denne utført like rutinemessig som de lokale kultene. Resultatet var at det aldri var mulig å overtale de kulturelt selvforsynte lokale elitene til å ta ansvar for byene sine i keiserens og imperiets interesse: Ofte nekta de rike familiene til og med å overta det kommunale styret og betale for offentlige utgifter av egen lomme, selv om de egentlig var forpliktet til det (den antikke versjonen av de superrikes skatteunndragelse).
Fra keiserens ståsted skapte alt dette et behov for en enhetlig keiserlig religion som en posthedensk erstatning for de partikularistiske lokale kultene. Det manglet ikke på kandidater; i mange deler av imperiet hadde det allerede oppstått spirituelt sofistikerte universalistiske kulter rundt Kristi fødsel, som kunne ha blitt den keiserlige religionen, akkurat som den paulinske kristendommen, som hadde blitt frigjort fra sine jødiske restriksjoner. At det så ble kristendommen, skyldtes sikkert også at dens unike hierarki med sine biskoplige «tilsynsmenn» — episkopoi — ga keiserne mulighet til å overføre lokal regjeringsmakt til de lokale biskopene og dermed underordne dem under rikets øverste prest, det vil si dem selv. Likevel, til tross for det åpenbare politiske behovet for en sentraliseringsvennlig keiserreligion, tok det århundrer og en rekke betingelser før kristendommen vant over hedenskap og andre post-hedenske religioner. Disse betingelsene inkluderte for eksempel innvandringa av germanske stammer som hadde blitt rykket opp med roten, både geografisk og religiøst, og som var mottakelige for en generell keiserreligion som ikke var territorielt bundet, og som derfor var villige til å konvertere kollektivt til kristendommen. Samt det faktum at kristendommen hadde mer direkte tilgang til maktsentrene enn konkurrentene via overklassens kvinner og slavene, særlig de frigitte mennene.
Tilsvarende gunstige forutsetninger for en grunnleggende kulturendring kan ikke identifiseres i dag, og det er heller ingen tegn til at en slik endring, med eller uten statlig hjelp, kan skje raskere og mer konfliktfritt enn den gang.
Politikus er ansvarlig for oversettinga
og enkelte uthevinger og mellomtitler.
Her er den første delen av Streecks essay, og her den andre.
Framheva bilde: geralt, Pixabay
