Derimot: Økt sannsynlighet for at dette kan komme: Litt om det kjernefysiske våpenhelvete. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen
Mens jeg ergometersyklet nylig, så jeg et program om hvordan utviklingen av kjernefysiske våpen hadde vært etter dette, The Devastating True Scale of Nuclear Weapons. Vettskremmende opplysninger!!!!
Etter andre verdenskrig har utviklingen av kjernefysiske våpen vært en sentral faktor i global sikkerhetspolitikk. Sprengkraften og størrelsen på slike våpen har økt drastisk fra de første bombene som ble brukt mot Hiroshima og Nagasaki i 1945. Samtidig har de destruktive virkningene og rekkevidden av slike våpen også eskalert med teknologiske fremskritt som gjorde dem mer presise og ødeleggende. Her er en gjennomgang av utviklingen, fra tidlige våpen til moderne termonukleære systemer.
Tidlige kjernefysiske våpen
De første atombombene som ble brukt over Japan, «Little Boy» (Hiroshima) og «Fat Man» (Nagasaki), var basert på ‘fisjon’ – spalting av tunge atomkjerner (henholdsvis uran-235 og plutonium-239). Sprengkraften deres var på henholdsvis ca. 15 kilotonn (kt) og 21 kt TNT-ekvivalenter. Selv om disse våpnene var ekstremt ødeleggende, markerte de bare begynnelsen på kjernefysisk våpenutvikling.
Veksten av termonukleære våpen
På begynnelsen av 1950-tallet utviklet både USA og Sovjetunionen den første generasjonen av ‘termonukleære våpen’, eller ‘hydrogenbomber’. Disse våpnene brukte en to-trinns prosess: en fisjonsbombe fungerte som ‘tenner’ for å sette i gang en fusjonsreaksjon, der lette atomer som hydrogen smelter sammen til tyngre atomer og frigjør enorm energi.
Den første termonukleære testen, ‘Ivy Mike’, ble gjennomført av USA i 1952 og hadde en sprengkraft på 10,4 megatonn (Mt), som er mer enn 500 ganger kraftigere enn bomben over Hiroshima. Sovjetunionen fulgte raskt etter, og deres test av ‘Tsar Bomba’ i 1961 var den største eksplosjonen som noensinne er laget av mennesker, med en sprengkraft på 50 Mt. Den originale designen var på 100 Mt, men det ble redusert av frykt for katastrofale miljøskader. Tsar Bomba var så kraftig at sjokkbølgene ble målt på steder over hele verden.
Minimering og spredning av atomvåpen
Etter hvert som teknologien utviklet seg, forsøkte både USA og Sovjetunionen å lage mer ‘anvendelige’ kjernefysiske våpen. Dette førte til utvikling av mindre, mer presise våpen med lavere sprengkraft, som kunne brukes på slagmarken i stedet for kun som strategiske våpen. Disse såkalte taktiske atomvåpnene hadde sprengkraft på fra under 1 kilotonn til noen få hundre kilotonn, men var fortsatt i stand til å forårsake massiv ødeleggelse.
Under den kalde krigen økte antallet atomvåpen dramatisk, og både USA og Sovjetunionen hadde titusener av kjernefysiske stridshoder på 1980-tallet. Utviklingen av missiler med flere stridshoder (MIRV) tillot at én enkelt rakett kunne bære flere uavhengige atomstridshoder som kunne treffe forskjellige mål samtidig, noe som gjorde våpnene enda mer effektive og destruktive.
Ødeleggende virkning
De ødeleggende virkningene av kjernefysiske våpen varierer avhengig av flere faktorer, inkludert våpenets sprengkraft, høyden på detonasjonen, og hvor tett befolkningen er der eksplosjonen skjer. En atombombe som eksploderer i luften, som bombene over Hiroshima og Nagasaki, vil forårsake en umiddelbar ildkule, sjokkbølger, intense varmebølger og dødelig stråling.
Sjokkbølgen fra en kjernefysisk eksplosjon kan rive bygninger, skape ødeleggelser over mange kilometer og drepe tusenvis av mennesker.
Varmebølgene fra eksplosjonen kan forårsake alvorlige branner i store områder, med temperaturer som kan nå flere tusen grader Celsius nær eksplosjonssenteret.
Strålingen fra eksplosjonen, inkludert ioniserende stråling, kan føre til strålesyke og kreft hos de som overlever den umiddelbare eksplosjonen.
Radioaktivt nedfall kan spres over store områder, forurense jorden og forårsake langsiktige helse- og miljøskader.
Våpenreduksjon og nedrustning
Siden slutten av den kalde krigen har det vært flere forsøk på nedrustning gjennom ulike avtaler. Den første betydelige avtalen var SALT (Strategic Arms Limitation Talks) på 1970-tallet, etterfulgt av START-avtalene (Strategic Arms Reduction Treaty), som markerte et forsøk på å redusere antallet kjernefysiske våpen på begge sider. Den siste store avtalen var New START, signert mellom USA og Russland i 2010, som begrenset antallet utplasserte strategiske atomvåpen til 1.550 på hver side.
Til tross for disse avtalene har frykten for kjernefysisk krig ikke forsvunnet. Andre land, som India, Pakistan og Nord-Korea, har utviklet kjernefysiske våpen, noe som har økt faren for atomkrig i regionale konflikter. Moderne kjernefysiske våpen er betydelig kraftigere, mer presise, og kan leveres via avanserte missilsystemer som kan nå mål over hele verden.
Oppsummering
Utviklingen av kjernefysiske våpen etter andre verdenskrig har fulgt en kurs mot stadig kraftigere og mer sofistikerte våpen, men også en erkjennelse av de katastrofale konsekvensene av å bruke slike våpen. Mens det har vært flere suksesser innen nedrustning, forblir faren for atomkrig en realitet i dagens verden, spesielt med økende spenninger mellom atommakter og utviklingen av nye våpen.
Eksplosjoner fra universet og menneskeskapte ødeleggelser
I verdenshistorien har det vært flere dramatiske eksplosjoner, både naturlige og menneskeskapte, som har hatt vidtrekkende konsekvenser for menneskelige samfunn og natur. Blant de mest kjente er Tunguska-hendelsen i 1908 og de to atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Selv om de var forskjellige i årsak og natur, har disse eksplosjonene blitt stående som milepæler i historien, og de deler flere likheter, spesielt i måten eksplosjonene skjedde på – i luften, uten å etterlate krater.
Tunguska-hendelsen: En kosmisk eksplosjon
Tunguska-hendelsen fant sted 30. juni 1908, over en avsidesliggende del av Sibir, nær elven Podkamennaya Tunguska. Det som antas å ha vært et asteroide- eller kometfragment på rundt 50-60 meter i diameter, kom inn i jordens atmosfære med høy hastighet. I stedet for å treffe bakken, eksploderte objektet i luften, omtrent 5-10 kilometer over bakken. Eksplosjonen som fulgte var enorm, og den anslås å ha frigjort energi tilsvarende 10 til 15 megatonn TNT – flere tusen ganger kraftigere enn de største konvensjonelle våpnene.
Selv om det ikke ble dannet noe krater, flatede eksplosjonen ut rundt 2 000 kvadratkilometer – et område fire ganger større enn Oslo – med skog, ødela over 80 millioner trær, og drepte dyreliv i området. Eksplosjonen ble også registrert på seismografer over hele verden, og atmosfæriske effekter ble observert, som uvanlig lyse netter over Europa og Asia, forårsaket av partikler fra eksplosjonen i atmosfæren.
Det er viktig å merke seg at Tunguska-eksplosjonen var en såkalt luftsprengning. Dette skjer når et objekt fra verdensrommet kommer inn i atmosfæren, møter høyt trykk, og bryter opp før det treffer bakken. Eksplosjonsenergien spres dermed ut over et større område i stedet for å lage et krater. Denne mekanismen ligner på den som senere ble brukt i militære luftsprengningsvåpen.
Tunguska-hendelsen forble et mysterium i mange år på grunn av stedets avsidesliggende beliggenhet, og det var først på 1920-tallet at en sovjetisk forsker, Leonid Kulik, ledet en ekspedisjon til området for å studere hendelsen. Til tross for intens leting, fant de ingen fragmenter av meteoren eller krater, noe som styrket teorien om at eksplosjonen skjedde i atmosfæren.
Atombombene over Hiroshima og Nagasaki
Under andre verdenskrig ble to atombomber sluppet over Japan, som markerte de første og eneste gangene kjernevåpen har blitt brukt i krig. Disse bombene, kjent som «Little Boy» (Hiroshima) og «Fat Man» (Nagasaki), ble sluppet henholdsvis 6. og 9. august 1945. Bombene hadde en enorm destruktiv kraft, men i likhet med Tunguska-eksplosjonen, eksploderte de også i luften, og etterlot ingen store kratre.
Hiroshima: «Little Boy»
Den første bomben, «Little Boy», ble sluppet over Hiroshima og eksploderte omtrent 600 meter over bakken. Denne luftsprengningen skapte en intens varmebølge, etterfulgt av en sjokkbølge som ødela nesten alt i en radius på flere kilometer. Eksplosjonen frigjorde energi tilsvarende omtrent 15 kilotonn TNT, som er omtrent en tusendel av kraften fra Tunguska-hendelsen. Likevel var de menneskelige tapene og den materielle ødeleggelsen enorme. Rundt 140 000 mennesker døde innen utgangen av 1945 som følge av eksplosjonen og strålingseffektene.
Nagasaki: «Fat Man»
Tre dager senere ble «Fat Man» sluppet over Nagasaki. Denne bomben eksploderte omtrent 500 meter over bakken og frigjorde en energi tilsvarende rundt 21 kilotonn TNT. Selv om eksplosjonen var kraftigere enn den i Hiroshima, var terrenget i Nagasaki annerledes, med fjell og daler som begrenset ødeleggelsen til et mindre område. Likevel ble omtrent 70 000 mennesker drept innen utgangen av 1945.
Begge bombene ble konstruert for å eksplodere i luften, siden en luftsprengning ville maksimere den destruktive kraften ved å spre varme og trykkbølger over et større område. Dette var en bevisst strategi for å forårsake mest mulig skade på byene, i stedet for å konsentrere energien i bakken. Selv om bombene ikke etterlot seg noe krater, skapte de en ødeleggende ildstorm og omfattende materielle skader, som i likhet med Tunguska-hendelsen, var mer horisontalt spredt.
Likheter og forskjeller
Mens Tunguska-hendelsen og atombombene over Japan hadde vidt forskjellige årsaker, deler de noen viktige fysiske likheter. Begge involverte luftsprengninger, der en eksplosjon skjedde over bakken og førte til omfattende ødeleggelser uten å lage krater. I begge tilfellene ble det frigjort enorme mengder energi, noe som førte til sjokkbølger og intense varmebølger som ødela alt i nærheten.
Den største forskjellen ligger i årsakene og konsekvensene. Tunguska var en naturlig hendelse, forårsaket av et objekt fra verdensrommet, mens bombene over Hiroshima og Nagasaki var menneskeskapte, designet for å påføre maksimalt skade. Konsekvensene av atombombene var også mye mer omfattende på grunn av de langsiktige effektene av radioaktiv stråling, noe som ikke var en faktor i Tunguska-hendelsen.
Fremtidige farer
Tunguska-hendelsen har tjent som en viktig påminnelse om de potensielle farene fra verdensrommet. Selv om hendelsen fant sted i et avsidesliggende område, kunne en tilsvarende hendelse over en storby føre til katastrofale tap av menneskeliv. Forskere fortsetter å studere slike hendelser for å forstå hvordan man kan forsvare seg mot dem i fremtiden. Moderne teknologi som Near-Earth Object (NEO)-overvåkingssystemer er nå i stand til å spore mange av objektene som kan utgjøre en risiko for jorden, men det er fortsatt mange som går under radaren.
Og hva med neste atombombe??
Oppsummering
Både Tunguska-hendelsen og atombombene over Japan illustrerer den ødeleggende kraften som kan oppstå både fra naturlige og menneskeskapte eksplosjoner. Tunguska, selv om den ikke krevde menneskeliv, minner oss om farene som lurer i verdensrommet, mens bombene over Hiroshima og Nagasaki står som en advarsel om den destruktive kraften til moderne våpen. Begge hendelsene, med sine luftsprengninger, viser hvordan eksplosjoner kan forårsake enorm skade uten å etterlate kratre, og understreker behovet for både forsvar mot trusler fra verdensrommet og en ansvarlig håndtering av kjernevåpen.
