Derimot: Også i Norge begynner noen politikere å forstå. Innvandringspolitikken fiasko i land etter land… – Derimot
derimot.no:
Vi har hentet dette innlegget fra Politikus. For bare et par år siden var dette tema tabu i norsk diskusjon. Våget en å stille spørsmål ved norsk innvandringspolitikk ble en raskt ekskludert fra det gode selskap og definert som rasist. Vi i derimot.no har hele tiden stilt spørsmål ved denne politikken. (Utallige artikler fra Jan Hårstad). Den er ikke forankret folkelig ved at noen har gått til valg på den. Den er ikke en gang fomulert til valg bortsett fra FrPs side. Vi kan ikke se hva vårt land har å tjene på å importere arbeidskraft som i liten grad lar seg integrere og som ikke deler verdier som norsk arbeiderbevegelse har kjempet gjennom i mer enn 100 års kamp.
En gang da jeg deltok i en diskusjon om dette tema ble jeg utdefinert som «En hvit, gammel mann». Her ser en den virkelige rasismen i fri flyt: Hudfarge brukes sin argument, alder brukes og kjønn brukes. I den setningen ligger det virkelig ett fett lag rasisme. Den som sa det skjønte det ikke før jeg gjorde henne oppmerksom på det.
Vi noterer oss også at mange har sans for at noen kan få ødelegge lovlige møter om tema (SIAN-møter). Her ofres ytringsfriheten for den god sak. Men nå fører den ukontrollerte innvandringen til så store problemer at folk begynner å få nok og da skjønner også en del politikere tegningen – litt for seint som vanlig.
Knut Lindtner
Redaktør
Rakner det nå for innvandringsentusiastene?
21. september 2024
De som håner Sylvi Listhaug for påstanden om «svenske tilstander», har dårlige tider nå. De autoritære som har pressa gjennom innvandrings- og integreringspolitikken møter endelig motbør. Både i Venstre og i Ap må framtredende representanter vedgå at politikken deres har vært feil. Uvitenheten om klanskulturen blant innvandrere, særlig blant politisk mektige sosialantropologer, vises nå ved alle skyte- og knivepisodene. Antirasistisk Senter og foreninga for innvandrernes særrettigheter, NOAS, har ingen kommentarer på sine nettsider.
Tidligere generalsekretær i Arbeiderpartiet og byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, sa til Morgenbladet 23.02. 2024, før den aktuelle stormen, at alle kommende valg vil handle om innvandring. Det fikk han veldig rett i. Det samme skjer også i USA.
Innvandringsplitikken og den mislykka politikken for parallellsamfunn («integrering») har en liten mektig gruppe med hjelp av mediehæren fått pressa gjennom som den viktigste før velferdsnedskjæringer. De autoritære, som påstår at de er venstreorienterte, taper nå valgene sjøl om de med knep prøver å videreføre deler av den innvandrings- og integreringspolitikken som er så mislykka for folk og de vestlige samfunna. I land som Sverige, Italia, Frankrike, Tyskland og Østerrike er motstanden så sterk mot det humanitære kompleksets naive og skadelige politikk at lederne dels må gå av og dels endre politikken kraftig.
Denne helga er det nytt delstatsvalg i Tyskland (Brandenburg rundt Berlin), og neste helg valg for hele Østerrike. Innvandringsentusiastene går sviende nederlag i møte.
For ett år sia arrangerte Klassekampen en diskusjon der de behandla motstanden mot det humanitærpolitiske kompleksets autoritære og seirende innvandringspolitikk. Klassekampen og komplekset ser på all motstand mot den ledende politikken som ytre høyre. I referatet fra Klassekampens forestilling 23.09.2023 la Politikus ut et referat. Situasjonen er enda verre nå for det humanitærpolitiske komplekset enn for et år sia:
Opprør i Europa:
51 prosent er mot de styrende:
Venstresida støtter hvem?
De som utgjør 51 prosent av Europas velgere, er imot politikken til de styrende, den velstående eksklusive eliten. På bekostning av vanlige innbyggere. De intellektuelles venstrepartier er samtidig i ferd mot å bli utradert. Hva gjør «venstresida» da? Slåss sammen med de styrende.
Idéhistoriker Tarjei Skirbekk, Støres tidligere rådgiver, mener «Ta folks uro på alvor». De «moderate folkepartiene» som også er falt, må endre politikken, særlig den økonomiske, og skru ned tempoet i den totale samfunnsmessige endringa, særlig den kulturelle. Mente Skirbekk.
Det var statsfinansierte Klassekampen som 21. september inviterte til en diskusjon om «Ytre høyres frammarsj».
Innlederne Sofia Rana og Carline Tromp mente «venstre» måtte gjøre mer av det som hadde lyktes, som mer voldelig motstand på gata mot dem de kalte «ytre høyre». Kanskje som Rødts seierrike kamp for å nekte en representant for Industri- og Næringspartiet Ung å delta i en skoledebatt med andre partier?
Det er eliten med makta som er ytre høyre, de som skjærer ned velferdsstaten, kriger over hele verden for USA og fører en politikk som de veit det ikke er oppslutning om, men som de likevel på udemokratisk vis presser på Europas innbyggere. Med medienes — og venstresidas støtte.
Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus
Europa: 51 prosent er mot den styrende politikken
Skirbekk la fram tall som oppsummerte oppslutninga om det han kaller ytre høyre, den ikke-liberale retninga. Det er faktisk så mange som 35 prosent i Europa som ikke deltar i valg. Det er en protest og uttrykk for mangel på tillit til politikerne og det politiske systemet, la Skirbekk til grunn. De påståtte ekstreme høyrepartiene, også kalt populistene, får en oppslutning på rundt 24 prosent i Europa. 24 prosent av de 65 prosent som deltar i valget, er 16 prosent av alle med stemmerett. Slår en sammen de som stemmer «ytre høyre» med dem som sitter hjemme, blir regnestykket dette: 16 + 35 = 51. Skirbekk mener dermed at 51 prosent av europeerne slutter opp om motstand mot den dominerende politikken.
Panelet
De tre Klassekampen hadde invitert til snakke for en forsamling som ikke fikk komme til orde, var avisas egen Carline Tromp i debattredaksjonen, Rødts Sofia Rana som er konsulent i Antirasistisk Senter og idéhistoriker Tarjei Skirbekk. Skirbekk har skrivi bok om de «moderate folkepartienes» fall i Europa, han er fall i Europa, han er med i Agenda, har vært rådgiver for Jonas Gahr Støre 2009-2011 og er ivrig tilhenger av sosialdemokrati, markedsøkonomi og globalisering.
Hvem er «høyre» og «ytre høyre»?
Det finnes ingen akseptert definisjon på hva som er høyrepolitikk i dag. Kanskje om økonomi og arbeidslivserfaring. Det Skirbekk som Arbeiderparti-medlem kaller «moderate folkepartier», sosialdemokratiet og de tradisjonelle høyrepartiene, er ikke lenger folkepartier, sa han. Innlederne la uten å si det direkte til grunn at aktiv støtte til krigsinnsats over hele verden for USA er «moderat» politikk og ikke ytre høyre-politikk. Det er misbruk av ord. Tar en med den generelle nedskjæringa av pensjoner og andre sosiale nedskjæringer kombinert med skattelette for de rikeste, er det klart at den «moderate» politikken helt tydelig er det som fortjener betegnelsen ytre høyre. Mange av de påståtte ytre høyrepartiene er mot alle de «moderate»s velferdsnedskjæringer og mot alle krigene. Mot krigene fordi de i motsetning til den velstående intellektuelle overklassen kjenner til dem som blir sendt ut i krigene som kanonføde.
De styrende i Europa i dag er ytre høyre
Det styrende sjiktet i Europa i dag, det som Skirbekk kaller liberalt og moderat, er det virkelige ytre høyre. Med full underkastelse av USA, for en økonomiske politikk som beriker de rikeste, støtter innskrenking av talerett til dem som er uenig med dette ytre høyre og ikke nøler med å gjennomføre omfattende livsinnskrenkende samfunnsnedstenginger på tvilsomt grunnlag (korona). De opphever biologien med å vedta at det er mange kjønn, og krever ensretting om at det eneste mulige standpunktet er at det nå plutselig i jordas 4,5 milliarder år lange historie er mennesket som nå skaper været og klimaet de siste 5 prosent av tida. Det er de samme kreftene som bruker vold for å hindre møter og talerett til dem de er uenige med. De pene akademikerne har i omlandet sitt slåsskjemper som gjør denne jobben for dem. Hvilke tradisjoner er det disse representerer? Ytre høyre er det de sjølerklærte venstreorienterte som er. Det reelle ytre høyre gir ikke ved dørene. Sjøl ikke en tenåring kan få tale på en skoledebatt hvis det er frykt for ytringer som ikke passer AUF, MDG, SV og Rødt.
«Venstre» utraderes i Europa
Skirbekk gikk gjennom det han kalte venstresidas situasjon i Europa. Den svekkes og er utradert i de fleste europeiske landa. Samtidig synker valgdeltakelsen. I løpet av få år har valgdeltakelsen synki fra 85 prosent til 65 prosent. I den norske venstresidas utstillingsvinduer, innvandrerbydelene, var oppslutninga i tre Oslo-bydeler 50 prosent i det nettopp avholdte kommunevalget. Hele Norges utstillingsvindu for vellykka innvandring, bydelen Fjell i Drammen, der var valgdeltakinga på 33,8 prosent!
Politisk oppløsning
Det blir i økende grad en stadig mer fragmentert partiflora i Europa. Det blir vanskeligere å etablere regjeringene. Regjeringsforhandlinger tar ikke sjelden månedsvis.
Alt dette er tegn på politisk oppløsning som følge av at politikerne, samfunnets elite enten de er «moderate» eller «venstreorienterte», ikke har kontakt med innbyggerne de vil styre.
Konkretisering av «høyre»:
«Nasjonalkonservative»
Skirbekk konkretiserte begrepet ytre høyre med å kalle dem «nasjonalkonservative». Han nevnte at de nasjonalkonservative fremma et trusselbilde i samfunnet som mellom «oss og dem». Som noe kompromissløst, og at den politiske aksen om bare økonomi endres. Velgerne tvinges til å velge mellom det han kalte «liberale» partier og nasjonalkonservative.
I boka si skriver Skirbekk om at de partiene som han kaller «moderate» og liberale, de som går inn for velferdsnedskjæringer og støtter deltaking i USAs kriger verden over, har både gått for fort fram og må endre politikken sin på det økonomiske området. Men hvordan kan partiene det når de er forfalt til organisasjoner for karriereklatring og representanter for eliten?
Sofia Rana sa at «ytre høyre» og de nasjonalkonservative var prega av å gå inn for «enkle løsninger på kompliserte problemer». Som et ekko av nedlatende direktører eller politiske medstrømsredaktører. Skirbekk ga nasjonalkonservative derimot ros for å tenke noe grunnleggende riktig politisk, nemlig at «en annen politikk er mulig», at å «tro på en annen verden er mulig». Det har han nok rett i.
Elefanten — nødvendigheten av økt innvandring
og støtte til reaksjonær ideologi
Det ble av de to, eller tre, debattantene (Tromp var både debattant og møteleder), såvidt nevnt innvandring. Som et argument som «ytre høyre» og nasjonalkonservative/populister var opptatt av. Som noe spedalsk. Innlederne kunne ofra noen ord for nødvendigheten både av økt innvandring fra den fattige verden, og særlig fra den muslimske delen av verden. Og ikke minst for den vedtatte integreringspolitikken, jf valgdeltakinga i kommunevalget. Det som blei lagt til grunn som det viktigste fundamentet for enhver europeisk «venstre»-politikk, er at ethvert synspunkt om mindre innvandring eller en annen integreringspolitikk forutsettes som et fullstendig utenkelig og umulig standpunkt. Som et grunnleggende moralspørsmål.
Skirbekk var skeptisk til å se på innvandringsspørsmålet som et reint moralsk standpunkt, som tidligere statsminister i Sverige, Reinsfeldt. Der Tysklands Merkel sa om én million innvandrere «at det klarer vi», sa Reinsfeldt at vi bare «må åpne våre hjerter». Skirbekk nevnte faktisk noe om hvem som fikk konkurrenter og dermed usikkerhet for jobbene sine med dagens innvandringspolitikk.
Til gjeninnføring av kalifatet og sharialover i Europa tier de fleste venstreorganisasjoner. Det er likevel lett å forstå at «venstre» oppfattes av de fleste som støttespillere for denne reaksjonære og menneskefiendtlige politikken. Å ta avstand fra denne reaksjonære politikken regnes sannsynligvis som det som Sofia Rana sa var viktig å unngå, nemlig å sparke nedover.
Norge-Sverige, omland og
frykt for en samlende leder
Forskjellen på Sverige og Norge blei nevnt. Det i 10 år spedalsk-erklærte partiet Sverigedemokratene har nå over 20 prosents oppslutning og er støtteparti for dagens regjering i Sverige.
At det er noen innvandringsproblemer er vanskelig å underslå i Sverige. At det ikke er sånn i Norge, blei begrunna med at fagbevegelsen var en ressurs mot rasisme.
Det blei også nevnt noe om de politiske retningenes omland, altså muligheten til å øke oppslutninga om seg. Det innlederne kalte ytre høyre, hadde nok et betydelig omland som kunne slutte seg til dem. Nazister har ikke særlig omland i Norge, blei det påstått av Rana. Det er for mange gamle ukule i de kretsene til at unge kan la seg fenge av dem.
De var alle bekymra for at det kunne komme en karismatisk person som kunne samle alle motstanderne av elitens politikk, de misfornøyde, under én fane.
Opprørernes eller elitens støttespillere
Europas styrende elite beriker seg på bekostning av folk flest, vil stadig flere kriger og vil kneble det offentlige ytringsrommet. De møter økende motstand. Hvorfor er det ikke flott å få fjerna denne eliten? Hvorfor vil ikke Europas venstreside være med på kampen mot denne eliten, og ikke med dem?
Det er kanskje for seint å stille det spørsmålet, for venstresida er alt på det nærmeste utradert.
Framheva bilde:
Fra debatten i Oslo. Det rødeste var belysninga.
Fra venstre Carline Tromp, Tarjei Skirbekk og Sofia Rana.
Foto: OBB/Politikus
