Derimot: Også i denne konkurransen taper USA. Deres egen verfts-kapasitet er milelangt bak Kinas. – Derimot
derimot.no:
Kinas skipsbyggingskapasitet over 200 ganger større enn USAs
Av Uriel Araujo
Ifølge USAs marinesekretær John Phelan, så kan Kina nå «avskrekke» USA.
USA har vært i samtaler med Japan om dobbeltbruk-skipsbygging – det vil si at de bygger handelsskip som også har militært utstyr. Problemet sett fra amerikanernes side er at Kina nå også har overtatt Sør-Korea til å å bli verdensleder i skipsbygging. De dominerer både i produksjons-volum og når det gjelder nye ordre. Men det er det eneste tipset om isberget som kommer i forholdet mellom USAs og Kinas såkalte «Marine-gap».
I 2024 alene har et enkelt kinesisk skipsbyggeri for det første produsert flere tonnasjer med handelsskip enn hele USAs industri har prestert siden andre verdenskrig. Faktisk kan Beijing skryte av å ha produsert over halvparten av verdens kommersielle skipsbygger-marked. Amerikas andel på sin side har falt til bare 0.1%. På toppen av det er ikke Kinas dominans bare begrenset til handelsskip. Kinas skipsverft bygger både sivile og militære skip. De har forsynt Folkets frigjøringshærs Marine (PLAN) med en flåte på mer enn 370 skip (ifølge en Kongress Undersøkelses rapport) , sammenliknet med USAs marines 295.
James Stavridis (tidligere alliert kommandør i NATO) beskriver situasjonen i fjoråret som «et problem». PLAN er prosjektert til å bygge 435 skip fram til 2030, en vekst som USA umulig kan matche. Sjømakt har lenge vært en hjørnestein for geopolitisk og militær makt, en viktig egenskap for en supermakt.I flere til har USA klart hatt overtaket på verdenshavene
Men for fem år siden skrev jeg om hvordan den kinesiske marinens tilstedeværelse i områder som Det Karibiske Hav signaliserte en voksende global makt som kunne utfordre Amerikas hegemoni.
I dag er ikke Kinas marine bare et signal – den er en realitet som understreker fallet i USAs supermakt-status. Det viser sårbarheten i Vestens forsynings-kjeder, og til og med i NATOs strategiske stilling.
Når vi ser på tallene, det tidligere nevnte gapet mellom Kina og USA, så er det virkelig forbausende. Ifølge USAs Office of Naval Intelligence overgår kapasiteten til Kinas skipsbygging langt over USAs, 200 ganger mer. Stephen Biddle (en stipendiat for forsvarspolitikk ved Council on Foreign Relations) og Eric Labs (senioranalytiker for Naval Forces and Weapons ved Kongressens budsjettkontor) skriver for Foreign Affairs og uthever bekymringen over Kinas marine vekst i de siste få årene, og som nå har passert USA marine i antall skip, med nesten 400 mot USAs 295.
De Forente Staters planer om å øke den økonomiske krigen mot Kina.
Selv om amerikanske skip fortsatt er større, mer avanserte og bemannet av bedre trente mannskaper, gir Kinas enorme skipsbyggingskapasitet et strategisk fortrinn i en langvarig konflikt. Som i andre verdenskrig, hvor amerikansk industriell overlegenhet bidro til seieren over Japan, spiller produksjonskapasitet en avgjørende rolle.
I dag står Washington overfor et omvendt scenario, der Beijings industri kan true med å oversvømme Amerika i et krigs-scenario på lang sikt. For å imøtegå dette advarer de to ekspertene om at USA snarest må utvide skipsbyggingen, at man må ha material-lagre, og allierte som Japan og Sør-Korea. Og at de innrømmer at å matche Kinas kapasitet i alle fall er vanskelig. Det hele dreier seg om industriell makt.
Man kan kanskje komme ihu at Kinas produksjon ikke er noe nytt fenomen. I 2023 skrev jeg om Kinas produksjons-sektor som nøkkel til den globale innflytelsen, spesielt i det globale sør. Et blikk på Verdensbankens tall illustrerer dette, det viser vekst i Kinas andel av verdens industriproduksjon siden 2004, samtidig som USAs og andre vestlige økonomier har stagnert eller minsket.
I dag er Kinas industriproduksjon mer automatisert enn Sveriges, eller USAs, eller Sveits sin, om man ser på «robot-tetthet». Slik automatisering, paret med statssubsidier og sentralt planlagt økonomi, har fått Kina til å produsere skip i en skala og med en fart som USA aldri kan håpe i rivalisere med. Amerikas svar på dette voksende gapet har vært en blanding av lovgivning og straffetiltak, noe som avslører et desperat forsøk på å møte en global realitet som ikke lenger er ensidig.
Å gjeninnføre SHIPS for American Act, for eksempel, støttet av hjemlige industrigrupper, har vært å angripe eierne av kinesisk-bygde skip med sanksjoner, med det mål å holde tilbake Kinas maritime dominans. I tillegg er sanksjoner mot kinesiske firmaer som Cosco, en skipsgigant, blitt foreslått som en del av denne strategien. Men slik risikerer de å øke spenningen innen handel, og forstyrre global maritim handel. Slike tiltak kan til og med gå ut over ikke-vestlige partnere, spesielt i det globale sør – som stoler på kinesisk skipsfart for rimelige handelsruter.
Om vi prøver å se på helheten i dette, så er utvikling slik at de tidligere nevnte forslagene fra USA overfor Japan, som å gå til sak mot deres skipsbygging, så viser det amerikansk desperasjon, og anerkjennelse av at deres egen industri kommer til kort. Å tette gapet er usannsynlig. USA mangler ganske enkelt hjemlig kapasitet til å klare en slik anstrengelse.
Som jeg har nevnt før, den amerikanske måten å forsøke å bedre nasjonaløkonomien – inkludert planer om å få industrien tilbake til landet – inkluderer en risiko som handelskonflikter og forstyrrelse i handelsrutene. SHIPS Act og sanksjoner mot firmaer som Cosco kan kanskje dempe Kina midlertidig, men man risikerer også å isolere USA i en verden som blir stadig mer skeptisk til dere ensidige tiltak.
Kan USA overvinne dette marine-gapet?
Sagt rett ut, så ser svaret ut til å være nei. Så jeg har nevnt nå kan Kinas industrielle base være en strategisk fordel på lengre sikt, når de kan reparere og erstatte skip raskere enn USA. US Navy står overfor betydelige etterslep, kostnadene blir skyhøye. Og med en krympende flåte. Man kan vente seg 287 nybygde skip i 2025 – samtidig som Kinas flåte vokser og blir mer kapabel og tallrik. Videre kan Kinas dominans med sin maritime produksjon true vestlige forsyningsruter, noe som også kan gjøre NATO mer sårbart.
De vestlige alliansene stoler tungt på sine sjøruter for handel og militær logistikk. Kinas kontroll over skipsbygging og handelsruter kan ha innflytelse som kan forstyrre disse viktige sjøveiene i en konfliktsituasjon. Ser man bort fra det militære scenario , så viser det store bildet at BRICS-blokken, inkludert Kina, kan omforme dynamikken i global handel, og sakte, men sikkert, gradvis svekke den USA-ledede vestlige innflytelsen.
Så Washington står overfor en alvorlig realitet. Deres marines overlegenhet glir unna. Beijings vekst som en maritim makt, støttet av en industriell base uten like, signaliserer en ny æra, uten USA. USA kan komme med sanksjoner og vedta nye lover, men slike tiltak er mer som svar på tiltale enn de kan forandre på noe. Man risikerer problemer i handelen uten å finne roten til problemene – nedgangen i egen industri.
Men kanskje det kan skje noe. Trumps streben etter «industrialisering» er en av hans drivkrefter. Men hans streben etter å gjenreise industrien i USA for å skape balanse i det globale maktspillet kan ta tiår. I dag er det Kina som har kommandoen – så langt.
https://www.globalresearch.ca/china-shipbuilding-capacity-200-times-greater-us/5887671
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Bildene er KI-genererte
